Den hellige Diadokhos (lat: Diadochus) ble født rundt år 400 i Epirus i Hellas. Han ble biskop av Fotike (gr: Φωτικη; i dag Paramythia), en liten by i provinsen Epirus nordvest i dagens Hellas. I 451 deltok han på konsilet i Kalkedon. Deretter måtte han ikke bare bekjempe monofysittismen, men også visse gnostiske avvik. Han var trolig en del av en gruppe med adelsmenn fra Epirus som ble tatt under et vandalangrep mellom 467 og 474. Gruppen ble senere satt fri ved Kartago i Nord-Afrika, og derfra forsvant de alle. Nøyaktig tid og sted for hans død er dermed ukjent, men det antas at han døde en gang før 486.
I forbindelse med kampen mot vranglære skrev han boken «Hundre gnostiske kapitler», hvor han understreker at den opplevelse av nåde som kommer av bønn, ikke er annet enn erfaringen av den dåpens nåde som kommer av deltakelse i kirkens liv, og ikke bare et resultat av vår andakt. Hans arbeid er inkludert i Filokalia. Forskerne har anerkjent hans store innflytelse på senere bysantinske helgener som de hellige Maximos bekjenneren, Johannes Klimakos og Simeon den nye teologen og generelt på hesychast-bevegelsen på 1300-tallet. Hans skrifter og askese var i stor grad influert av de hellige Evagrius Ponticus og Makarios av Egypt. Han har også hatt stor innflytelse i vest via verket «Om det kontemplative liv» (De vita contemplativa) av Julian Pomerius (d. 498).
Hans minnedag er 29. mars.
Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. oktober 2013