Den salige Dionysius Albrecht (fr: Denis) ble født tidlig på 1700-tallet i Ostrov (ty: Schlackenwert) i Bøhmen i dagens Tsjekkia. Han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster i Teplá (ty: Tepl) i det vestlige Bøhmen.
Derfra dro han til ordenens kloster Saint-Pierre i Étival, nå i kommunen Étival-Clairefontaine i departementet Vosges i regionen Lorraine (ty: Lothringen) i det østlige Frankrike. Deretter ble han utnevnt til prior eller prost i klosteret Mont-Sainte-Odile (ty: Odilienberg) i Alsace (ty: Elsass). Dionysius hadde en sjelden intelligens, en sikker dømmekraft og en grundig utdannelse. Hans fromhet var like stor som hans viten, og han var en glødende forkjemper for ordenens ære. Hans kloster hadde stor fremgang både på det materielle og det åndelige området.
Som novisemester for Lorraine-kongregasjonen offentliggjorde Dionysius i 1739 et verk om den premonstratensiske spiritualitet med et forord av den salige reformatoren Servatius de Lairvelz (1560-1631), hvor han mante til et intenst åndelig liv etter forbilde av Norbert; oppbygd etter jesuittenes metode: Angeli pacis sancti Patris Norberti ( ) sancta desideria, recta consilia et iusta opera. Den hellige Norberts tyve ønsker som Dionysius sammenstilte, var Lorraine-kongregasjonens konstitusjoner. Man forbløffes i dette verket over troskapen til ordensgrunnleggerens arv i Lorraine-kongregasjonen. Men i tillegg bringer Dionysius også inn nye elementer som han kjente fra jesuittene: Øvelser til fordypning av spiritualiteten og den skrittvise veien til frelse.
Dionysius døde i 1775 etter atten år som prior. Premonstratenserne ærer ham som salig, men vi kjenner ingen minnedag.