Den hellige Dorothea av Caesarea og tre ledsagere (~290-~305)

Den hellige Dorothea (Dora) ble født rundt 290 i Caesarea Cappadociae, den gamle hovedstaden i den romerske provinsen Kappadokia (i dag Kayseri i Anatolia i Tyrkia). Ifølge legenden kom hennes kristne foreldre Dorus og Thea fra en gammel romersk senatorfamilie, men de flyktet fra Roma sammen med sine to døtre da kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311) brøt ut, og de slo seg ned i Caesarea, hvor deres tredje datter Dorothea ble født og døpt i hemmelighet av stedets biskop. Hun fikk et navn som var sammensatt av foreldrenes, Dorus (it: Doro) og Thea. Den sjarmerende historien vi kjenner om henne, er rent legendarisk, og vi har ingen historiske detaljer om hennes liv. Legenden ble svært utsmykket i Legenda aurea av den salige Jakob av Voragine (ca 1226-98), biskop av Genova.

Legenden forteller at Dorothea ble født rundt 290 i Caesarea som datter av den kristne senatoren Dorus. Da hun vokste opp, ønsket provinsens guvernør Fabricius (Sapricius, Apricius) å gifte seg med henne. Hun avslørte da at hun var kristen og bare ville tilhøre Kristus. Fabricius lot henne derfor bringe for retten. Dette var i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian.

Hun ble arrestert og utsatt for tortur. Den første torturen med kokende olje klarte ikke å skade Dorothea, og hun steg opp av gryten som om hun var salvet med balsam. Etter nye trusler ble hun sperret inne i ni dager og ni netter uten næring i et fangehull uten lys, men hun trådte ut derfra vakrere enn noen sinne. Etter enda verre trusler ba hun sin himmelske gemal om et tegn, og et gudebilde på en høy søyle ble kastet ned av engler og knust. Mange mennesker omvendte seg da de så englene og hørte djevler skrike i luften. Da heller ikke godord nyttet, lot bøddelen Dorothea henge med føttene på en trehest, piske og få brystene brent med fakler. Døden nær ble hun brakt derfra. Over natten ble hennes sår helbredet, og hun sto opp uskadd

Dorotheas to søstre ved navn Kristina og Callista (Christe og Calliste) var blitt apostater (frafalne). Bøddelen hentet dem og sendte dem til Dorothea for å få henne til å oppgi troen, men i stedet var det hun som vant dem tilbake. Dette gjorde guvernør Fabricius så rasende at han fikk de to søstrene bundet til hverandre og kastet på et bål og brent. Dorothea ble dømt til døden ved halshogging. Før hun døde skal hun ha blitt torturert på en strekkbenk og brent med fakler, men ble sagt at hun fortsatt smilte ved tanken på de to søstrene hun hadde omvendt.

Da hun ble truet med døden, svarte Dorothea at hun gjerne ville dø av kjærlighet til sin Herre, og i hans hage ville hun glede seg i evighet og plukke roser og epler. Dette hørte den unge hedenske advokaten og rettsskriveren Theofilos, og han spottet henne og ba henne kjekt om å skjenke ham en kurv med epler og roser når hun kom til sin brudgoms himmelske hage (dette var midt på vinteren). Det lovte hun å gjøre.

Dorothea ble ført til retterstedet, hvor hun ba like før sin henrettelse. Øyeblikket etter at hun ble halshogd, steg en himmelsk yngling ned og overrakte høytidelig rettsskriveren en kurv med tre epler og tre roser sammen med en hilsen fra den hellige Dorothea. Dette førte til at den sjokkerte Theofilos øyeblikkelig ble kristen og krevde å bli henrettet på stedet. Ønsket ble etterkommet. Han ble halshogd og kastet for villdyrene.

Det finnes en kirke ved navn Santa Dorotea i Roma, som hevder å ha relikviene av en martyr ved det navn som ble drept under Diokletian. Dorothea ble første gang nevnt, sammen med Theofilos, i Martyrologium Hieronymianum. Siden 1300-tallet er også hennes lidelseshistorie også overlevert i tallrike tyske vers- og prosaversjoner. I England er det overlevert legender fra 1400-tallet.

Senteret for hennes kult var Italia og Tyskland, selv om hun også finnes på glassmalerier og malerier på lektorier i England. Hennes legende var kjent av den hellige Aldhelm (d. 709) og utgjorde basis for stykket The Virgin Martyr (1622) av John Massinger og Thomas Dekker, i tillegg til dikt av Swithburne og Gerard Manley Hopkins. Dorothea ble i middelalderens Danmark regnet for å være en «ekstra» nødhjelper, den femtende, men hun var ikke med blant de offisielle fjorten. Hun var i middelalderen en særdeles god venn av alminnelige mennesker. De ba henne om hjelp i sin siste stund og hjelp mot fattigdom og ved fødsler. Dorothea tilhører i noen versjoner Virgines Capitales sammen med de hellige jomfruene Barbara, Margareta og Katarina

Hennes minnedag er 6. februar. I Minden feires ankomsten av hennes relikvier den 11. mars, og i Metz feires translasjonen av hennes relikvier den 12. mars. Relikvier æres ellers i Roma og Bologna. Dorothea-kirken i Breslau (nå Wroclaw) ble opprinnelig bygd for augustinereremitter og er nå sognekirke. I rådskapellet i Breslau ble det fra 1445 oppbevart en hoderelikvie.

I den middelalderske kunsten var hun en av de kjæreste helgenene. Hun blir fremstilt med en kurv med blomster og epler, gjerne med en blomsterkrans i håret. Blomstene er helst roser. Noen ganger bæres kurven av en engel. Rosekurven gjør at hun blandes sammen med den hellige Elisabeth av Ungarn, som imidlertid oftest har fattige med seg. Dorothea er skytshelgen for bryggere, bruder, blomsterhandlere, gartnere, jordmødre og nygifte par. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hennes minnedag tatt ut av universalkalenderen og henvist til lokale eller spesielle kalendre, fordi hun ble ansett som en rent legendarisk skikkelse.