Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231)

Skytshelgen for Hessen og Thüringen; for St. Elisabeth-søstrene og fransiskanertertiarer, for Caritas og Den tyske Orden; for bakere, blondevevere, enker, foreldreløse, tiggere, syke, uskyldig forfulgte og alle nødlidende; mot tannverk

Den hellige Elisabeth (ung: Erszébet) ble født den 7. juli 1207 i Ungarn, enten i Bratislava (nå hovedstad i Slovakia) eller i Sárospatak i det nordlige Ungarn. Hun var datter av kong Andreas II (ung: András) av Ungarn (1205-35) og hans første hustru, Gjertrud av Andechs, en søster av den hellige Hedvig. Det var også andre hellige i hennes familie, som den hellige Elisabeth av Portugal, som var en grandniese. Allerede som fireåring ble hun forlovet med den salige Ludvig av Thüringen (1200-27), den elleveårige sønnen av landgreve Hermann I av Thüringen, og brakt til hoffet i Thüringen på borgen Wartburg. Der ble forlovelsen feiret, og i tråd med tidens skikk ble de to lagt ved siden av hverandre i samme seng. Etter feiringen begynte oppdragelsen av prinsessen, som landgreven ga sin datter Agnes ansvaret for.

Denne forlovelsen skjedde under innflytelse av de politiske interessene til pave Innocent III (1198-1216). Noen kilder har antydet at Ludvigs bror Hermann var den eldste og at Elisabeth først var forlovet med ham inntil hans død i 1216, men dette er tvilsomt. En slik begivenhet ville utvilsomt ha blitt nevnt i minst en av de mange originalkildene vi har til disposisjon, men det er ikke tilfellet. I stedet nevner Cronica Reinhardsbrunnensis fra 1300-tallet spesifikt Hermann som andre sønn.

I 1213 ble Elisabeths mor myrdet av ungarske adelsmenn. Etter grev Hermann Is død i 1215 kom Ludvig på tronen som landgreve Ludvig IV (1215-27). I 1221 ble han myndig (21 år) og ble kronet som Ludvig IV. Frem til da hadde han stått i et visst avhengighetsforhold til sin mor, landgrevinne Sophie, en datter av bayernhertugen Otto av Wittelsbach. Samme år, da Elisabeth var fjorten år gammel, fant bryllupet sted i Georgenkirche i Eisenach. Hele adelen i Thüringen var til stede.

Selv om det lå politiske motiver bak giftermålet, ble det unge parets ekteskap svært lykkelig. Allerede året etter bryllupet kom parets første barn, sønnen Hermann (1222-41), som døde allerede som nittenåring. I løpet av seks år fikk de to barn til, datteren Sofia (1224-75), som giftet seg med hertug Henrik av Brabant og ble stammor for fyrstehuset i Hessen, og den yngste datteren, den salige Gjertrud (1227-97), ble født i 1227. Hun ble abbedisse av Altenberg. Ludvig glemte aldri å ha med en gave til Elisabeth når han kom tilbake fra sine reiser.

Greveparet bodde komfortabelt i sitt hjem i slottet Wartburg ved Eisenach. Her kunne Elisabeth virkelig utfolde sin impulsive, sjenerøse natur. Hun viste stor omsorg for de nødlidende, og hun gikk rundt i fattigkvarteret og hjalp hvor hun kunne. Hun kledde seg i de enkleste klær og avslo å bære krone, og adelen angrep henne fordi hun brøt med livsstilen ved hoffet. Men hun fikk alltid støtte av sin like dypt troende, ridderlige og godhjertede mann. Sammen grunnla de sykehus, blant annet et ved foten av den bratte åsen som slottet Wartburg lå på, og de sørget for hjelpeløse barn, særlig foreldreløse. De fattige kom daglig til hennes port for å få mat. Men hun var klok i tillegg til å være sjenerøs, og for dem som var i stand til det, sørget hun heller for passende arbeid enn for mat og penger.

Under en hungersnød i 1225 brukte den unge landgrevinnen penger fra statskassen for å lindre i det minste den verste nøden, og hun ble fra mange hold beskyldt for å sløse. Elisabeth gikk barføtt ved prosesjoner, og når hun hørte prekener, stilte hun seg alltid blant de fattigste kvinnene, og selv bar hun gjerne klær som en tiggerske. Mannen støttet henne mot all kritikk, men selv Ludvig mente at visse av hennes fromhetsytringer var overdrevne, som når hun midt på natten forrettet sine bønner på kne på det nakne golvet.

Våren 1226, da flom, hungersnød og pest skapte kaos i Thüringen, representerte Ludvig, en solid støttespiller for hohenstauferen Fredrik II, den hellige romerske keiseren på riksdagen i Cremona. Elisabeth tok kontroll over situasjonen og delte ut almisser i alle deler av deres territorium, og hun gjorde alle de kongelige forrådslagrene tilgjengelig for de trengende. Hun gikk så langt at hennes familie og palassets ansatte var redd for at det ikke ville bli igjen noen ting. Hun ga til og med bort staskjoler og ornamenter til de fattige. Under slottet i Wartburg bygde hun et hospital med 28 senger og besøkte de innlagte daglig for å pleie dem.

En av de mest berømte historiene om Elisabeths nestekjærlighet forteller at hun en dag la en døende spedalsk i den sengen hun delte med ektemannen. Da han fikk høre om dette, sprang han rasende inn i rommet og rev av sengeklærne. Men ifølge Elisabeths biograf, Dietrich av Apolda, «i samme øyeblikk åpnet den allmektige Gud hans sjels øyne, og i stedet for den spedalske så han kroppen til den korsfestede Kristus ligge utstrakt på sengen». Dessverre har senere biografer utbrodert denne enkle beskrivelsen av indre forståelse og vekst til en fysisk materialisasjon, slik at Ludvig skal ha sett «et blødende krusifiks med utstrakte armer».

Velkjent er sagnet om den hjertegode grevinnen som en dag gikk ut med mat til de fattige. Uventet møtte hun sin «strenge gemal», som i en barsk tone spurte henne hva hun bar i fanget. «Bare roser», svarte hun i forskrekkelsen. Og da den strenge greven kikket etter, var det virkelig bare roser, de herligste duftende roser. Han ba om forlatelse og elsket henne etter det enda mer.

Denne legenden har egentlig den hellige Elisabeth av Portugal som hovedperson og ble først senere tilskrevet Elisabeth av Ungarn. Det er heller ingen grunn til å mistenke Ludvig for å se med misnøye på hustruens velgjørenhet.

Sommeren 1227 sluttet Ludvig seg til sin slektning keiser Fredrik IIs korsfarere i Apulia. Elisabeth sørget over at de skulle være atskilt fra hverandre, og hun red sammen med ham den første dagen før hun snudde og dro hjem. Men Ludvig nådde aldri Det hellige Land. Han døde av pest bare tre måneder senere, den 11. september i Otranto. Det fortelles at da budskapet om mannens død i oktober nådde Elisabeth, løp hun vilt skrikende gjennom slottet: «Verden er død for meg, og alt som var frydefullt i verden». Hva som deretter skjedde, er noe usikkert. Elisabeths tredje barn, Gjertrud, var født atten dager etter mannens død, men nå var hun enke og uten beskyttelse, og fikk lide for sine «forseelser».

En versjon forteller at Ludvigs yngre bror Henrik Raspe overtok makten i Thüringen, først som regent for Elisabeths mindreårige sønn, Hermann II, men at han senere ville ha makten selv. Han stilte svigerinnen overfor valget om enten å tilpasse seg livet ved hoffet eller forlate Wartburg uten midler. Elisabeth nølte ikke, hun verken ville eller kunne tilpasse seg praktutfoldelsen og sløseriet ved hoffet. En versjon sier at hun deretter frivillig forlot slottet, men det hevdes også at hun måtte forlate Wartburg midt på vinteren, med tre små barn hvorav et ved brystet. Henrik forbød også alle borgere å hjelpe henne. Denne versjonen støttes imidlertid ikke av pålitelige kilder.

Elisabeth dro uansett versjon til Kitzingen, der hennes tante Matilda var abbedisse. Der overlot hun datteren Sofia i nonnenes varetekt mens hun selv dro til Bamberg, hvor hennes onkel Egbert (Eckembert) var biskop. Han stilte sitt slott i Pottenstein til hennes disposisjon og begynte å legge ambisiøse planer om at hun skulle gifte seg på nytt med keiser Fredrik II. Men hun hadde lovt Ludvig at hvis det skulle skje noe med ham, skulle hun aldri gifte seg igjen.

Elisabeth var blitt fortrolig med fransiskanerbevegelsen gjennom noen brødre som den hellige Frans av Assisi hadde sendt til Tyskland i 1221. De ble mottatt av både biskopen av Thüringen og av landgrevinnen selv, som i 1223 kalte noen av brødrene til Eisenach og ble deres beskytter. Hun spant selv ull til klær for ordensbrødrene og skjenket dem et kapell i Eisenach. Ludvigs levninger ble returnert til Elisabeth i 1228. Etter å ha deltatt ved mannens høytidelige begravelse i klosterkirken i Reinhardsbrunn og etter å ha sørget for sine tre barn, trådte hun i 1228 inn som tertiar i fransiskanerordenen. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Langfredag avla hun løftene i kapellet i Eisenach. Sammen med sin skriftefar reiste hun til Marburg i Essen.

Noen biografer ser et fullstendig brudd mellom Elisabeth som barn, hustru og mor og den nye Elisabeth som enke og asket, og de kritiserer at hun forlot sine barn. Det er umulig å vite hva hun tenkte, men hun kan ha ønsket at barna ikke skulle lide, og det kan være at det faktum at hun selv ble sendt bort fra foreldrene som svært liten, gjorde det lettere for henne å gjøre det samme selv. Vita Ludovici, som hoffkapellanen i Wartburg skrev etter Ludvigs død og kan dateres til rundt 1228, går også utførlig inn på Elisabeth. Teksten er bevart som en del av Chronica pontificum et archiepiscoporum Magdeburgensium og inneholder en rekke senere tilføyelser.

Da Ludvigs riddere kom tilbake fra korstoget, fikk Elisabeths sønn tilbake sin rett til kronen og hun fikk utbetalt sin morgengave. For disse pengene grunnla den tyveårige enken i 1228/29 et hospital i Marburg i Hessen ved foten av Wartburg, hvor hun pleide alle de syke som ikke ble tatt inn i noe annet sykehus. Hun oppkalte hospitalet etter sitt store forbilde St. Frans. Biskopen av Bamberg forbød henne å gi bort alt hun eide, for hun trengte midler for å ta seg av de fattige og syke.

De neste tre årene viet hun seg helt til å tjene de fattige, syke og gamle med stor fromhet og under de strengeste selvpinsler og forsakelser. Hun beskjeftiget seg med manuelt arbeid som å karde og spinne, sydde tøy til de nødlidende, vasket deres hjem og dro også på fiskefangst for å skaffe dem mat. Hun besøkte dem, sydde dåpskjoler til barna og likskrud til de avdøde. En gang på skjærtorsdag vasket og kysset hun føttene til spedalske.

Elisabeth hadde da stilt seg fullstendig under ledelse av sin skriftefar, premonstratenseren Konrad av Marburg, som hun hadde kjent siden 1225. Ludvig hadde delt de høye tankene som pave Gregor IX (1227-41) og andre hadde om Konrad, og hadde tillatt at Elisabeth avla lydighetsløfte til ham. Han var en klok og dugelig mann, men mildest talt utrolig ufølsom; nærmest en sadist som hadde hatt suksess i inkvisisjonen av kjettere. Men han var ikke den rette til å veilede en så varmhjertet og spontan ung kvinne, og han formørket de siste årene av Elisabeths korte liv. Hans behandling av henne var ubarmhjertig, til tider brutal, og hun innrømmet at hun var svært redd for ham.

Konrad fikk henne til å avsette sine to hoffdamer, den ene hadde hun kjent og elsket siden hun kom fra Ungarn til Thüringen som fireåring, og hun var som en surrogatmor for henne. Konrad erstattet dem med to strenge og grusomme kvinner, og han straffet henne med slag i ansiktet, og noen ganger slo han henne med en «lang, tykk kjepp» så hun hadde blåmerker i ukevis. Men hans fremgangsmåte brøt ikke ned hennes ånd; hun var ydmyk og lydig og bøyde av for enhver storm, og når den var overstått, rettet hun seg opp, sterk og uskadd, som gress etter et voldsomt regn (sammenligningen er hennes egen). Men under hans innflytelse våknet stadig sterkere mystikeren i Elisabeth. Hun pisket sitt legeme og påla seg stadig hardere botsøvelser og faste. Hun fikk også visjoner.

En ungarsk adelsmann som kom til Marburg og ba om å bli vist til hennes hus, ble sjokkert over å finne Elisabeth kledd i en enkel grå kutte og sittende ved rokken i sykehuset. Han bønnfalt henne om å vende tilbake til farens hoff, men hun avslo, siden både hennes barn, hennes fattige og mannens grav var i Thüringen, og her ville hun bli resten av livet. Det skulle dessverre ikke vare så lenge. Elisabeth tjente utrettelig de som var i nød, inntil hennes egen helse sviktet. Likevel fortsatte hun å praktisere sine umåtelig strenge botsøvelser. Hun døde om kvelden den 17. november 1231, bare 24 år gammel, og det fortelles at fra hennes legeme utgikk det en saliggjørende duft som hadde helbredende virkning. Hennes legeme ble lagt på lit de parade i hospitalet St. Frans i Marburg, og der ble hun bisatt den 19. november.

Svært snart etter Elisabeths død ble det meldt om mirakler som skjedde ved hennes grav i hospitalskirken, spesielt helbredelser. Etter forslag fra Konrad og på pavelig ordre ble det holdt undersøkelser av dem som var blitt helbredet mellom august 1232 og januar 1235. Resultatene av disse undersøkelsene ble supplert med en kort biografi av helgenkandidaten, Konrad av Marburgs Summa vitae, som begrenser seg til en beskrivelse av hennes fem siste leveår, og sammen med vitnemål fra Elisabeths tjenerinner (bundet i et hefte som ble kalt Libellus de dictis quatuor ancillarum s. Elisabeth confectus). Dette ble funnet å være tilstrekkelig til en rask helligkåring av Elisabeth. Allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter hennes død, ble hun helligkåret av pave Gregor IX i Perugia. Svært snart etter hennes død dukket hagiografiske tekster opp over hele Tyskland, den mest berømte var Dietrich av Apoldas Vita sanctae Elisabeth (1289-97).

Samme år som helligkåringen ble den nye St. Elisabeth-kirken i Marburg viet, som var bygd av hennes svoger, og der ble hennes relikvier skrinlagt i et praktfullt gullskrin den 1. mai 1236 i nærvær av Fredrik II og en stor folkemengde fra hele Europa. Keiseren skjenket en krone, som ble satt på helgenens legeme. Den befinner seg i dag i Historisk museum i Stockholm. St. Elisabeth-kirken, som i dag protestantisk, var det første rene gotiske byggverk i Tyskland. Hennes skrin var et populært pilegrimsmål helt til reformasjonen. Marburg ble et senter for Den tyske orden, som adopterte Elisabeth som sin sekundære skytshelgen. Ordenen ble værende i Marburg inntil den ble offisielt oppløst i 1803 av keiser Napoleon I (1804-14;1815). Også to av Elisabeths tjenestejenter, de salige Jutta og Isintrude, skulle senere kalles salige.

I reformasjonstiden ble relikviene av den folkekjære helgenen i 1539 «i den rene Kristustroens interesse» tatt av den lutherske landgreven Filip av Hessen, en av Martin Luthers støttespillere som nedstammet fra Elisabeth i rett linje, og «på gement vis under spott og hån» revet ut av sitt hvilested og brakt til slottet i Marburg i en sekk for hestefôr. Men etter ordre fra keiser Karl V måtte relikviene overgis til komturen (en grad i ridderordener tilsvarende kommandør) for Den tyske orden. Men de ble ikke lagt tilbake til gravmælet, men gravlagt på et ukjent sted, men helt sikkert i hennes kirke i Marburg. Hodet og to beinknokler var allerede fjernet fra resten av relikviene, og de har siden 1588 befunnet seg i St. Elisabeth-søstrenes kloster i Wien. Grev Filip tok også den kronede agatkalken hvor Elisabeths hode hvilte, men han returnerte den etter å ha blitt arrestert av keiser Karl V. Kalken ble senere plyndret av svenske tropper under Trettiårskrigen og er nå utstilt i Nasjonalmuseet i Stockholm.

Ved restaureringen av kirken i 1854 fant man i landgrevekoret foran et alter for Johannes Døperen i en viss dybde en stor, firkantet stein, hvor et blyskrin kom til syne. I skrinet befant det seg noen knokler som var bundet omhyggelig sammen. Med stor sannsynlighet kan man hevde at dette var Elisabeths levninger, men saken kunne ikke undersøkes videre.

Elisabeth av Ungarn har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland, hvor hun alltid kalles Elisabeth av Thüringen. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen rundt 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har Elisabeth vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

Helt fra sin død ble Elisabeth populær blant kunstnere. Hun avbildes enten som grevinne med krone eller som fransiskanertertiar mens hun hjelper nødstilte. Ofte har hun roser i fanget. Elisabeths minnedag ble innskrevet i den romerske kalender i 1474. Tidligere ble hun minnet den 19. november, begravelsesdagen. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hennes minnedag flyttet til dødsdagen 17. november, men i det tyske språkområdet minnes hun fortsatt den 19. november. I tillegg til i fransiskanerordenen og kapusinerordenen, hvor hennes minnedag feires som fest, æres hun også høyt i dominikanerordenen (siden 1244) og i cistercienserordenen (siden 1236). Elisabeth av Ungarn kalles ofte Elisabeth av Thüringen eller av Hessen.

Den nyeste menigheten i det katolske Norge, Eikeli i Bærum, har fått navn etter Elisabeth av Ungarn. Biskopen ønsket dette menighetsnavnet for å hedre Elisabethsøstrenes arbeid for Kirken i Norge. Menigheten blir opprettet den 19. mars 2018 og omfatter deler av Oslo og Bærum kommuner.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Grimberg, Kværne/Vogt, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. oktober 1999 - Oppdatert: 19. februar 2019