Den hellige Hedvig av Schlesien (1174-1243)

Den hellige Hedvig (Jadwiga, Avoice; lat: Hedwigis) ble født i 1174 på slottet Andechs ved Ammersee i Bayern som datter av grev Berthold IV av Andechs og Agnes, datter av greven av Rotlechs. Faren var også markgreve av Istria og hertug av Meran (Kärnten i dagens Østerrike). Slekten Meran var berømt og aktet, allerede Hedvigs farfar Berthold III hadde kjempet under Fredrik I Barbarossa (1152-90) og blitt helt i slaget om Milano. I Bayern kalles hun ennå Hedvig av Andechs.

Hedvig hadde syv søsken, og av hennes fire brødre ble to biskoper, Ekbert av Bamberg og Berthold av Aquileia. Otto etterfulgte sin far som hertug av Dalmatia, mens Henrik ble markgreve av Istria. Av de tre søstrene ble Mechthild abbedisse i Kitzingen, mens Gjertrud ble dronning av Ungarn da hun giftet seg med kong Andreas II, og de ble foreldre til den hellige Elisabeth av Ungarn. Den tredje søsteren Agnes giftet seg ulovlig med kong Filip II August av Frankrike da han forstøtte sin lovmessige danske dronning Ingeborg i 1196, men hun ble forstøtt i 1200 etter at pave Innocent III hadde lagt Frankrike under interdikt.

Som femåring ble Hedvig sendt til benediktinerinnene i klosteret Kitzingen i Franken, som den gangen hadde det ypperste ry for skolegang og oppdragelse av unge jenter. Da hun var tolv år i 1186, ble hun av maktpolitiske grunner giftet bort til den atten år gamle Henrik, som tilhørte den polske kongefamilien Piast. Han etterfulgte sin far Boleslav i 1202 og ble hertug Henrik I av Schlesien. Mot alle odds ble det et lykkelig ekteskap. Allerede som 13-åring fikk hun sitt første barn, senere fulgte ytterligere seks. Tre av dem døde tidlig, sønnen Boleslav og døtrene Sofia og Agnes. Sønnene vokste opp til å bli kranglete adelsmenn og forårsaket stor sorg for sine foreldre. Hedvig overlevde alle sine barn, unntatt datteren Gjertrud, som ble abbedisse i Trebnitz, til tross for at hun opprinnelig hadde vært forlovet med Otto von Wittelsbach. Men etter at han myrdet den tyske kongen Filip av Schwaben i 1208, ble forlovelsen hevet og hun trådte inn i klosteret før 1212.

Etter den siste barnefødselen i 1208 (sønnen ble døpt juledag) ba Hedvig mannen om at de fra da av skulle leve i avholdenhet, og den fromme Henrik respekterte Hedvigs ønske. Fra den dagen barberte han seg aldri, som cisterciensiske legbrødre, og ble derfor kjent som Henrik den Skjeggete, og han bar siden aldri rike utsmykninger eller klær. Hedvigs kyskhet ble så absolutt at hun bare snakket med sin mann når andre var til stede, men likevel levde de i lykke og harmoni til Henriks død i 1238. Han oppmuntret og hjalp henne i hennes tallrike karitative foretak. Han startet Helligånd-sykehuset i Breslau i 1214, og hun grunnla et sykehus i Neumarkt for kvinnelige spedalske.

På grunn av sin store hengivenhet for Eukaristien hadde Hedvig en særlig ærbødighet for prester og ville assistere ved så mange messer som mulig. Hertug Henriks og Hedvigs statskunst og grunnleggelser ble viktige i historien til Schlesien gjennom den voksende tyske innflytelsen som de brakte til landet ved å tilkalle tyske eksperter for å lære bøndene moderne jordbruksmetoder. I deres regjeringstid ble det grunnlagt tolv storbyer og mange mindre byer i Schlesien.

Hedvig viet seg hele livet for sitt folks vel og fordypning i den kristne tro. Ved siden av mange hospitaler grunnla hun også det berømte cistercienserinneklosteret Trebnitz (Trzebnica) nord for Breslau (i dag Wroclaw), som var det første kvinnekloster i Schlesien. De første nonnene kom fra Bamberg og tok klosteret i besittelse tidlig i 1203. Det ble senere moderkloster for Borromeus-søstrene. Etter Henriks ordre ble det bygd av straffanger mellom 1203 og 1218. Det hadde plass for hundre nonner og rom for å utdanne 900 unge kvinner.

Henrik og Hedvig var rundhåndet overfor cistercienserklosteret i Leubus, premonstratenserklosteret St. Vincent og grunnleggelsen av augustinerkannikene i Breslau. De grunnla også klostrene Naumburg ved Bober for augustinere i 1217, senere flyttet til Sagan, cistercienserklosteret i Heinrichau i 1227 og augustinerkorherreklosteret i Kamenz i 1210. Hedvig åpnet også veien for at andre ordener kunne slå seg ned i landet, og hun brakte dominikanerne til Bunzlau og Breslau, fransiskanerne til Goldberg (1212) og senere til Krossen. Tempelherrene etablerte et hus i Klein-Oels.

Hedvig måtte også tåle mange lidelser: Hennes brødre ble avsatt og fratatt all eiendom etter beskyldninger om forræderi og hjemslottet Andechs ble fullstendig ødelagt. Søsteren Gjertrud av Ungarn ble myrdet i 1213. Hennes andre søster Agnes ble forstøtt av sin ektemann Filip August av Frankrike da ekteskapet ble erklært ugyldig, og hun døde ensom og forlatt. En smertefull broderstrid mellom sønnene Henrik og Konrad fikk ikke en slutt før Konrads tidlige død rundt 1214, etter at han hadde falt av hesten.

Henrik døde i 1238 og deres eldste sønn Henrik II den Fromme, som var den enste av sønnene som hadde gledet foreldrene, ble drept i 1241 i slaget ved Wahlstadt mot de invaderende tatarene, som ble slått tilbake til tross for at hertugen døde. Ved profetiske evner visste Hedvig om dødsfallet tre dager før budbringeren kom fra slagmarken og kunngjorde det, og Hedvig trøstet sin datter og svigerdatter: «Det er Guds vilje, og vi må være tilfreds med det som behager Gud og som er Hans vilje». Henrik II den Fromme regnes blant de salige.

Hedvigs yndlingsresidens lå like ved klosteret i Trebnitz. Etter sønnens død trakk hun seg tilbake til klosteret, hvor hun levde resten av livet uten noensinne å avlegge løftene, så dermed var hun aldri nonne i egentlig forstand, selv om hun har denne tittelen i Missale Romanum. Hun spiste aldri kjøtt, pisket seg til blods og gikk barbent om vinteren – og da hun i lydighet mot sin skriftefar kjøpte et par nye sko, bar hun dem under armen. Hun vasket og kysset de fattiges føtter, brukte sin formue til almisser og hadde kraft til å helbrede syke, blant annet helbredet hun en blind nonne.

Hun forutså sin egen død, gikk frisk til sengs, mottok den siste olje og døde i cistercienserklosteret i Trebnitz den 15. oktober 1243, knapt 70 år gammel. Noen kilder sier at hun hadde grunnlagt dette klosteret sammen med sin mann. Legenden forteller at vannet som hennes lik ble vasket med, hadde helbredende egenskaper, og ut fra hennes munn ség det en salig duft. Hun skal ha skrevet en selvbiografi som ennå i dag leses.

Den 7. november 1262 ble hennes helligkåringsprosess innledet, da eksaminatorene, blant dem biskop Wolimir av Wloclawek, begynte gjennomgangen av hennes dyder og de undrene som ble tilskrevet hennes forbønn. I august 1264 avla en delegasjon under ledelse av erkediakonen i Kraków, magister Salomon, et besøk i Roma for å fremme helligkåringen. Også lederen av katedralskolen i Kraków, magister Nikolas, ble sendt til Roma i samme ærend. Pave Klemens IV helligkåret henne allerede den 26. mars 1267, søndag Laetare, i dominikanerkirken i Viterbo nord for Roma. Pavens preken er bevart. Hennes legeme ble høytidelig skrinlagt den 25. august 1267.

Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes fest ble tatt inn i den romerske kalenderen i 1689 og festen utvidet til hele Kirken i 1706. Hennes minnedag i den gamle kalenderen var 15. oktober. Siden 1929 har hun vært feiret den 16. oktober, ettersom 15. oktober er festen for den hellige Teresa av Ávila. Hun har også en translasjonsfest den 25. august i bispedømmet Görlitz, som minnes translasjonen i 1267. Hennes grav i Trzebnica er ennå et godt besøkt valfartssted.

Hedvig fremstilles som cisterciensernonne med fyrstekappe og krone ved siden av seg, med kirkemodell eller Mariabilde i hendene, ofte barbent med skoene i hånden som tegn på ydmykhet. I Danmark fortsetter hennes karitative arbeid for syke, gamle og barn hos Hedvig-søstrene som virker på flere steder. Etter andre verdenskrig samler tyskerne som ble fordrevet fra det nå polske Schlesien, seg stadig i klosterkirken i Andechs for å minnes sin skytshelgen og trøster. Noen av hennes relikvier kom snart til Andechs og oppbevares der på «det hellige fjell» ved Ammersee.