Den hellige dronning Elisabeth av Portugal (1271-1336)

Skytshelgen for Portugal, Zaragoza, Estremoz og Coîmbra; i krigsnød; for Det portugisiske vitenskapsakademiet (1779)

Den hellige Elisabeth (sp: Isabel) ble født i 1271 i palasset Aljafería i Zaragoza i kongeriket Aragón i Spania. Hun var datter av kong Peter III (sp: Pedro) av Aragón (1276-1285) og den hellige Constantia, datter av kong Manfred og dermed barnebarn av keiser Fredrik II (1220-50). På farssiden var hun barnebarn av kong Jakob I av Aragón, som ble utdannet av den hellige Peter Nolasco. Hennes brødre var kong Alfons III av Aragón, kong Jakob II av Aragón og kong Fredrik III av Sicilia. Hun ble oppkalt etter sin grandtante, den hellige Elisabeth av Ungarn (d. 1231), som var død førti år tidligere, men i sitt hjemland var hun alltid kjent under den spanske formen av navnet, Isabella (sp: Isabel).

Den unge prinsessen ble oppdratt i en from atmosfære og viste tegn på å være mer interessert i religiøse spørsmål enn i dem som hadde med hoffet å gjøre. Som åtteåring ba hun daglig hele officiet, fastet og utførte andre botsgjerninger og ga opp fornøyelser. Hun gikk til sungne messer to ganger hver dag.

Allerede før Elisabeth nådde tenårene, var hun etterspurt av flere europeiske monarker. Kong Edvard I av England (1272-1307) ville ha henne gift med sin sønn kronprinsen, og det samme ville kongen av Sicilia, kongen av Frankrike og andre. I henhold til skikken på den tiden vurderte hennes foreldre de politiske fordelene ved hvert ekteskapsforslag. De konkluderte med at det gunstigste var om Elisabeth giftet seg med kong Denis av Portugal (pt: Dinis; lat: Dionysius) (1279-1325).

I 1283 ble den tolv år gamle prinsessen giftet bort til den tyveårige kong Denis ved stedfortreder. Hun mottok byene Óbidos, Abrantes og Porto de Mós som en del av hennes medgift. Halvannet år senere, i juni 1285, ankom hun Portugal for å starte sitt nye liv som dronning og hustru, men det var ikke før i 1288 at bryllupet ble feiret. Da var hun sytten år og Denis 26. I 1290 ble deres første barn født, datteren Constantia, som skulle bli fremtidig dronning av Castilla. Året etter ble sønnen Alfons (pt: Afonso) født. Han skulle etterfølge faren som konge av Portugal som Alfons IV (1325-57).

Denis var en sterk og effektiv hersker, og hans regime skulle senere kalles en gullalder. Han var en poet og kjent som Ré Lavrador, eller «Bondekongen», fordi han plantet en stor furuskog nær Leiria for å forhindre den jordforringelsen som truet regionen. Han fikk tilnavnet «Portugals Justinian» på grunn av klokskapen i hans lover.

Hans hustru drev sammen med ham offentlig velgjørenhet som for eksempel et hospital i Coîmbra, et hjem for «falne kvinner» i Torres Novas og et barnehjem for hittebarn. I tillegg sørget hun for et herberge for pilegrimer og penger til almisser til de fattige. Hun grunnla også kirker og klostre i Lisboa, Coîmbra, Alenguer og Almoster og andre institusjoner blant annet i Santarem og Leiria (ved Fátima). Denis ga sin dronning full frihet i sitt fromhetsliv, og han verdsatte hennes fromhet uten å føle noe kall til å etterligne den. Hun sto opp tidlig hver morgen og resiterte matutin, laudes og prim før messen. Om ettermiddagen hadde hun andre faste andaktsøvelser etter vesper. Hun fikk bygd noen kirker, en i Santarem og en i Coimbra. Hennes siste grunnleggelse var et kapell til ære for Jomfru Maria i Treenighetsklosteret i Lisboa. Det var den første helligdommen som er æret den uplettede unnfangelse. Før sin død etablerte hun også et brorskap viet til Den helligste Treenighet.

Elisabeth tok en aktiv interesse i portugisisk politikk og var en avgjørende forsoner under forhandlingene om traktaten i Alcañices, undertegnet av Denis og kong Sancho IV av Castilla i 1297, som fastsatte grensene mellom de to landene. I 1304 vendte dronningen og Denis til Spania for å megle mellom Fernando IV av Castilla og Jakob II av Aragón, Elisabeths bror.

Denis var en god hersker, men en dårlig ektefelle, for hans moral var svært dårlig. Elisabeth led mye og tålmodig under hans forsømmelser, utroskap og sjalusi. Hun sørget til og med for utdannelse for hans illegitime barn.

Sønnen Alfons vokste opp til å bli svært opprørsk, delvis på grunn av farens favorisering av sine illegitime sønner, spesielt Afonso Sanches. Elisabeth arbeidet hardt for forlik da Infante Alfons i 1320 reiste opprørsfanen mot sin far og ville begå statskupp, og det hersket borgerkrig mellom 1322 og 1324. Men Denis mistrodde sin hustrus motiver og forviste henne en lang tid til en borg og konfiskerte alt hun eide. Hun nektet å bruke troppene og våpnene hennes tilhengere tilbød henne, hun oppmodet dem innstendig om å være trofaste mot kongen. Hun mottok denne urettferdige straffen med fullkommen tålmodighet og ble til slutt rehabilitert.

Alfons ble drevet tilbake til Alenquer, som støttet ham mot kongen, men Denis ble forhindret fra å drepe sin sønn gjennom dronningens intervensjon. Legenden forteller at i 1323 steg Elisabeth opp på et muldyr og stilte seg mellom de to hærene på slagfeltet i Alvalade for å forhindre slaget. Freden ble gjenopprettet i 1324, straks den illegitime sønnen var sendt i eksil, og Infante Alfons sverget lojalitet til kongen.

Ved andre anledninger hadde hun mer øyeblikkelig hell med å avverge eller avslutte stridigheter både mellom sin mann og sønn, som gjorde et nytt opprør i 1323 og beleiret Lisboa, og mellom sin datters svigerfar Ferdinand IV av Castilla (1295-1312) og hans fetter, Alfons IV av Aragón (1327-36). Hun hindret også krig mellom Ferdinand IV og sin egen bror, Jakob II av Aragón (1291-1327). Derfor kalles hun ofte «Fredsmakeren».

Denis ble syk i 1324 og ble hengivent pleid av Elisabeth. Hun var nesten ikke ute av rommet hans, bortsett fra når hun var i kirken. Kongen viste tydelige tegn på anger for behandlingen av henne, mens hun førte hans illegitime barn til ham for at de skulle motta hans siste velsignelse. Han døde den 6. januar 1325 i Santarem, 63 år gammel. Som enke dro Elisabeth først på pilegrimsreise til Compostela. Hun ville bli klarissenonne i et kloster hun hadde grunnlagt i 1314 i Coîmbra, nå kjent som klosteret Santa Clara-a-Velha, men hun ble frarådet dette.

I stedet ble hun fransiskanertertiar. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Elisabeth trakk seg tilbake til et lite hus i Coîmbra, i nærheten av det klosteret som hun hadde grunnlagt. Der levde hun et enkelt liv lik Elisabeth av Ungarn. Hun fulgte en monastisk timeplan og ofret seg helt til tjeneste for Gud og omegnens fattige.

Under den store hungersnøden i 1293 donerte hun mel fra sine kjellere til de sultende i Coîmbra, men hun var også kjent for å dele ut små gaver, betale medgiften til fattige jenter og sørge for utdannelse for barna av fattige adelige. Hun var en velgjører for ulike hospitaler (Coîmbra, Santarém og Leiria) og for religiøse prosjekter som Treenighetsklosteret i Lisboa, kapeller i Leiria og Óbidos og klosteret i Alcobaça.

I 1336 gikk hennes sønn, kong Alfons IV den Tapre (1325-57), til krig mot sin svigersønn, Alfons XI av Castilla (1312-50) (Elisabeths barnebarn), som han hadde giftet bort sin datter Maria til og som hadde neglisjert og mishandlet. Til tross for sin alder og svakhet fulgte Elisabeth den portugisiske hær i marken med et siste forsøk på å stifte fred. Hun hadde hell med dette, men prøvelsene ble for mye i varmen og hennes høye alder.

Hun døde før hun kunne vende hjem, den 4. juli 1336 på festningen Estremoz i Alentejo i Portugal, 65 år gammel. Selv om Denis’ grav befant seg i Odivelas, ble Elisabeth gravlagt i klosteret Santa Clara i Coîmbra, i en praktfull gotisk sarkofag, for hun skal ha avlagt klosterløfter som klarissenonne på dødsleiet. Etter hyppige oversvømmelser av elven Mondego på 1600-tallet, flyttet klarissene hennes jordiske levninger til klosteret Santa Clara-a-Nova (Santa Clara-a-Velha), også i Coîmbra. Hennes legeme ble overført til hovedkapellet, hvor det ble lagt i en sarkofag av sølv og krystall. Der befinner hennes relikvier seg fortsatt.

Mange mirakler skjedde på hennes grav, og pave Leo X (1513-21) tillot feiringen av henne lokalt i 1516. Hun ble saligkåret i 1526 av pave Klemens VII (1523-34). Dokumenter ble samlet i 1576 for å åpne hennes helligkåringssak, og hennes grav ble åpnet i 1612 og legemet funnet like friskt. Hun ble helligkåret den 24. juni 1626 av pave Urban VIII (1623-44), men helligkåringsbullen kom ikke før 28. april 1742 under pave Benedikt XIV (1740-58). Hennes navn ble innskrevet i Martyrologium Romanum og hennes fest ble tatt inn i den romerske kalenderen i 1630 på dødsdagen 4. juli.

I 1694 flyttet pave Innocent XII (1691-1700) hennes fest til 8. juli, slik at den ikke kom i konflikt med feiringen av oktaven for apostlene Peter og Paulus. I 1955 avskaffet den ærverdige pave Pius XII (1939-58) denne oktaven, og ved kalenderreformen i 1969 ble hun igjen flyttet tilbake til dødsdagen 4. juli som en valgfri minnedag. Hennes fest feires i Coimbra som Festas da Rainha Santa («Festen for den hellige dronningen»). I 1779 valgte det portugisiske Vitenskapsakademiet Elisabeth til sin skytshelgen. Hun er skytshelgen for Portugal, Coimbra, Estremoz og Zaragoza. Hennes grav er åpnet flere ganger, sist i 1912, og leger og kirkelige tjenestemenn bevitnet at hennes legeme fortsatt er intakt.

Elisabeths attributt i kunsten er en rose, enten båret i en krone eller båret om vinteren. Det kommer fra en legende som forteller at brødet hun bar rundt på, mirakuløst vis ble forvandlet til roser. Hun avbildes også som klosterkvinne eller i fyrstelige klær, eller sammen med en tigger.

Elisabeth blandes ofte sammen med sin mer berømte grandtante, ikke bare på grunn av navnet, men også deres legende har mange sammenfallende trekk (som for eksempel rosemiraklet). På grunn av hennes evner som fredsmaker påkalles hun ved krigsfare. Den velkjente historien om en pasje som mirakuløst ble reddet fra døden i en kalkovn, kan spores tilbake til folklore fra Goa og ble ikke tilskrevet Elisabeth før på 1500-tallet.

Det var en hoffmann som var sjalu på Elisabeths pasje, som hadde hennes tillit. Hun lot ham daglig gå rundt med milde gaver til folket uten at noen visste om det. Den sjalu hoffmannen gikk til sin herre, kongen, med beskjed om at pasjen bedro ham ved å opprettholde intime relasjoner med hans hustru, dronning Elisabeth. Hvor utrolig dette enn hørtes ut, var kongen selv så korrupt at han trodde på denne bakvaskelsen. Han bestemte seg for å bli kvitt denne pasjen for godt.

Da kongen var ute og red på sin hest en dag, kom han forbi en kalkbrenner som arbeidet ved en stor ovn. Han gikk straks av hesten og sa til bakeren: «Den aller første pasjen som i morgen kommer med et budskap fra kongen, skal du straks kaste i ovnen». Neste morgen sendte kongen bevisst denne pasjen med en beskjed til kalkbrenneren. Men denne pasjen pleide å gå til messe hver dag, så da han passerte en kirke hvor en messe var i gang, gikk han inn og deltok i messen. Han var rett og slett en from mann, og det var ikke tilfeldig at dronningen hadde gjort ham til sin fortrolige.

Imens ventet kongen utålmodig i palasset på det øyeblikk at dommen skulle være fullbyrdet. Til slutt sendte han en annen pasje for å undersøke om den første pasjen hadde brakt beskjeden. Den andre pasjen var den sjalu mannen som hadde gått til kongen. Han kom først til kalkbrenneren, som gjorde med ham det som kongen hadde befalt. Og stakkaren døde i flammene. Kort etter ankom den første pasjen fra kirken, og han tok med tilbake til kongen kalkbrennerens svar at hans ordre var blitt utført. Dermed reddet messebesøket pasjens liv og beviste dronningens uskyld.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Lodi, Butler, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ewtn.com, zeno.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2000