| Den hellige Peter Nolasco (~1182-1256) |
Den hellige Peter Nolasco (fr: Pierre Nolasque; sp: Pedro Nolasco; kat: Pere Nolasc) ble født rundt 1182 (1189?), ifølge tradisjonen i den gamle provinsen Languedoc i Sør-Frankrike, muligens i Saint-Papoul eller i Mas-des-Saintes-Puelles ved Carcassonne. Han ble imidlertid trolig født i Barcelona i Catalonia i Spania. Men svært mye er uklart om hans livsløp på grunn av legender og falske dokumenter fra 1600-tallet, som ble skrevet for å fremme hans helligkåringssak.
Legenden forteller i alle fall at han kom fra en sørfransk ridderslekt, og det sies at han viet seg til et liv i sølibat og tjeneste for de fattige mens han ennå var svært ung. Hans far døde da Peter var femten år gammel, og han arvet da en stor formue. Hans fromme mor oppmuntret ham i hans beslutning om å vie sitt liv i Guds tjeneste. Det hevdes at han femten år gammel sluttet seg til grev Simon IV av Montforts hær som utkjempet et korstog mot albigenserne. Andre versjoner sier at han var i Barcelona som tenåring og at han deltok i en hær som kjempet mot maurerne på Den iberiske halvøy.
I korstoget mot albigenserne invaderte Simon IV av Montfort Toulouse og forviste grev Raimund VI. Greven søkte hjelp fra sin svoger, kong Peter II av Aragón (1196-1213), som også var greve av Barcelona og følte seg truet av Montforts erobringer i Languedoc. Han bestemte seg for å krysse Pyreneene og kjempe mot grev Simon. Men i slaget ved Muret nær Toulouse den 12. september 1213 seiret Simon av Montfort. Kong Peter II ble drept og hans femårige sønn Jakob ble tatt til fange. Montfort ville med glede ha brukt unge Jakob som et middel til å utvide sin egen makt om det ikke hadde vært for at aragoneserne og katalanerne appellerte til pave Innocent III (1198-1216), som insisterte på at Montfort overga den unge kongen, som hadde overtatt tronen etter sin fars død som kong Jakob I av Aragón (1213-76). Jakob ble utlevert i Carcassonne i mai eller juni 1214 til den pavelige legaten Peter av Benevento. Det heter at Simon de Montfort utnevnte Peter til den unge kong Jakobs lærer og sendte ham med kongen til Spania. Alternativet er at han allerede oppholdt seg i Barcelona da den unge kongen ble sendt tilbake dit.
Kong Jakob II (f. 1208) skulle bli en av de store spanske statsmenn som konge av Aragón, greve av Barcelona og hersker over Montpellier, som han arvet fra sin mor Maria av Montpellier. Han kalles Jakob Erobreren (Jaime el Conquistador), for i hans lange regjeringstid (1213-76) ekspanderte Aragón til alle kanter: inn i Valencia i sør, Languedoc i nord og Balearene i øst. Gjennom en avtale med den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1226-70) løsnet han grevskapet Barcelona fra nominelt fransk overherredømme og integrerte det i sitt eget kongerike. Hans rolle i Reconquista (den spanske gjenerobringen fra maurerne) var den samme i Middelhavs-Spania som hans samtidige, den hellige kong Ferdinand III av Castilla (1217-52) og León (1230-52) i Andalucía. Som lovgiver og administrator har Jakob en høy stilling blant de spanske kongene. I 1221 ble han giftet bort med Eleanor, datter av kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214) og Leonora av England. Kong Ferdinand III var dattersønn av kong Alfons VIII.
Den første skriftlige referansen til Peter Nolascos fødested finnes i manuskriptet Speculum fratrum (1445) av ordensgeneral Nadal Gaver. Der står det at Peter Nolasco kom fra «Mas de Santas Puellas» i bispedømmet «St. Paulus» nær Barcelona. Den mercedariske tradisjonen har tolket dette som Mas-des-Saintes-Puelles i bispedømmet Saint-Papoul, en landsby mellom byene Carcassonne og Toulouse i nedre Languedoc. I 1446 sa p. Pedro Cijar det samme i Opusculum tantum quinque, og p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, bekreftet denne opplysningen i De vitis Patrum. Siden har alle forfattere, både mercedariske og andre som har vært opptatt av dette temaet, vært enige om dette.
I senere tid har det imidlertid blitt flere og flere som basert mer på tekstfortolkning enn på pålitelige kilder, har slått fast at Peter Nolasco ble født på en masía (gård) i nærheten av Barcelona. Selv om det ikke finnes noe eksakt fødeår, er de fleste historikere enige om at han må ha blitt født mellom 1180 og 1182. Francisco Zumel skrev at Peter hadde bodd i Barcelona siden sine tidligste år. Etter at familien Nolasco hadde slått seg ned i Barcelona, lærte Peter tidlig handelsfaget av sin far Bernardo. P. Cijar kaller Peter Mercator optimus, og p. Gaver bekrefter at han var kjøpmann før han grunnla ordenen.
På den tiden hersket de muslimske maurerne i det meste av Spania, og mange kristne ble holdt som fanger både der og i Nord-Afrika. Synet av lidelsene til de kristne slavene blant maurerne fylte Peter med gru. Fra 1192 hadde visse adelsmenn i Barcelona dannet et brorskap med formål å pleie de syke i hospitalene, men også for å berge kristne fanger fra maurerne. Det synes som om Peter Nolasco allerede var i gang med å kjøpe fri fanger i 1203. Peter Nolascos yrke som kjøpmann var svært nyttig for gruppen av løskjøpere han ledet i denne perioden, siden kjøpmenn hadde lett tilgang til muslimske land. De var kjent, og i flere århundrer var de nesten de eneste mellommennene i arrangementene for kristne fanger i mauriske land og mauriske i kristne land. Denne gruppen av Peter Nolascos ledsagere besto utelukkende av legmenn. Med beundringsverdig ungdommelig sjenerøsitet ga de fra seg sine egne midler og brukte det hele på løskjøping.
Men etter femten års forbilledlig arbeid for å kjøpe fri kristne fanger, hvor de i fem store løskjøpinger kjøpte fri tusenvis av kristne, så Peter og hans venner med bekymring på at antallet fanger slett ikke sank, i stedet økte antallet kraftig fra dag til dag. I denne situasjonen forteller tradisjonen at Peter Nolasco natten mellom 1. og 2. august 1218 fikk en åpenbaring av Guds Mor Maria, som i visjonen bar to sekker med penger, som skulle brukes til å kjøpe fri kristne som var fengslet av maurerne. Hun ba om at det skulle grunnlegges en orden under hennes egen spesielle beskyttelse for å hjelpe de kristne slavene som var falt i muslimenes hender. Neste dag gikk Peter til kongepalasset for å fortelle om dette prosjektet for den tiårige kong Jakob I og hans rådgivere, hvorav den fremste var biskop Berengar av Barcelona (don Berenguer de Palou).
Legenden forteller at også kong Jakob hadde hatt en lignende visjon av Guds Mor, og det samme skal den hellige Raimund av Peñafort (ca 1180-1275) ha hatt, men disse opplysningene ligner vel mye på hagiografiske utsmykninger. Raimund var i slekt med kongehuset og hadde akkurat kommet tilbake til Barcelona etter jusstudier i Bologna fra 1210 og doktorgrader i sivil- og kirkerett i 1216. Han ble kalt tilbake til Barcelona av biskop Berengar, som presteviet ham og i 1219 utnevnte ham til erkediakon i Barcelona (tilsvarer dagens generalvikar) med en spesiell misjon til de fattige.
I 1222 sluttet Raimund seg til dominikanerordenen, åtte måneder etter grunnleggerens død, og det hevdes at han spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Peter Nolascos nye orden ved å skrive ordenens regel i 1222. Han regnes derfor som ordenens medgrunnlegger, men hans deltakelse i grunnleggelsen er omstridt, og det er vanskelig å finne ut av sannheten på grunn av mangel på pålitelige dokumenter. Det mest korrekte er sannsynligvis å kreditere ham et mindre direkte ansvar. Raimund av Peñafort er nå skytshelgen for kirkerettseksperter.
Peters plan var å etablere en velstrukturert og stabil religiøs orden for frikjøping av fanger under den hellige Jomfru Marias beskyttelse, og forslaget gledet kongen og hans rådgivere. For siden kong Alfons II av Aragóns (1162-96) mislykkede forsøk med ordenen for Den hellige forløser, kunne nå det aragonske kongehuset endelig oppfylle sine ambisjoner om sin egen orden for frikjøping av fanger.
Den 10. august 1218 ble den nye ordenen offisielt og høytidelig konstituert på hovedalteret over den hellige Eulalias grav i katedralen Det hellige Kors i Barcelona, også kjent som katedralen Santa Eulalia. Biskop Berengar ga Peter Nolasco og hans ledsagere den hvite ordensdrakten. Den hvite fargen ble opprinnelig valgt fordi man mente at det ville lette adgangen til muslimsk territorium. Biskopen ga dem også den hellige Augustins regel som en norm for deres fellesliv, og han ga sin tillatelse til at katedralens emblem, Det hellige Kors, skulle finnes på ordenens drakt. Deretter mottok biskop Berengar Peters og de andre brødrenes ordensløfter.
De første medlemmene som mottok den hvite ordensdrakten sammen med Peter Nolasco var trolig alle legmenn, og Peter Nolasco var heller ikke prest. Det er imidlertid mulig at det på grunnleggelsesdagen var en prest til stede for å fungere som kapellan. Ut fra den listen på løytnanter som ble utpekt av broder Peter Nolasco, kan vi sette opp en liste over dem som ble ikledd drakten sammen med ham på grunnleggelsesdagen: Broder Pascual av Perpignan, broder Juan av Laers, broder Bernardo av Corbaria, broder Guillermo av Bas, broder Juan av Verdera, broder Bertrando, broder Bernardo av Cassoles og broder Carbó av Llagostera.
For sin del etablerte kong Jakob ordenen som en institusjon anerkjent av kongerikets sivile lover. Kongen ga dem også tillatelse til å bruke hans eget kongelige våpen, fire røde striper på en bakgrunn av gull, og sammen med katedralens kors skulle dette utgjøre ordenens eget våpen. Samme dag ga kong Jakob til ordenen, som han betraktet seg selv som grunnlegger av, hospitalet St. Eulalia, som tjente som det første klosteret for ordenen og et hus for å ta imot løskjøpte fanger. Klosteret St. Eulalia i Barcelona ble bygd i 1232. Alle kildene er enige om at ordenen ble rettslig konstituert i Barcelona av kong Jakob av Aragón en 10. august, men det skjedde muligens ikke så tidlig som i 1218. Årstallene 1222, 1223 1228 og 1234 angis også som mulige år.
Deretter begynte Peter å bygge opp en orden, som han kalte Mercedarierordenen etter den løsesummen, på spansk «merced», som de skulle samle inn og som de skulle kjøpe fri de kristne fangene for, spesielt vanlige mennesker som ikke hadde midler slik at de kunne forhandle frem en løsning som innebar at de selv betalte løsepenger. Det offisielle navnet på ordenen er «Mercedarierordenen for Frikjøping av fanger» (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM). Medlemmene kalles også Nolascanere etter sin grunnlegger. Kongregasjonen var åpen for både prester og legmenn (riddere), og de fromme adelsmennene som hadde arbeidet for å kjøpe fri fanger, ble de første medlemmene i den nye ordenen. Den skulle være en militær orden, og brødrene bar sverd, og mercedariernes drakt, som er uendret siden de tidligste dager, er fortsatt utstyrt for å bære våpen. Korbrødrene var kledd i tunika, skapular og kappe, alle hvite, og fulgte regelen som Raimund hadde skrevet.
Ordenen lignet den som var grunnlagt noen få år tidligere (1198) av de hellige Johannes av Matha og Felix av Valois, «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum - OST), i daglig tale Trinitarierordenen, for å befri kristne slaver fra maurerne.
Mercedarierordenen ble godkjent av pave Honorius III (1216-27) og deretter i 1230 av pave Gregor IX (1227-41). Peter Nolasco ble ordens første superior med den militære tittelen comendador, kommanderende general. Han innehadde også embetet som «løskjøper», en tittel gitt til den munken som ble sendt til landene som var underlagt maurerne for å sørge for løskjøpingen av fanger. Den hellige Raimund Nonnatus (1200-40) (San Ramón Nonato) skal ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco og ble presteviet i 1222. Han virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika og overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og han ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).
I 1235 sendte Peter Nolasco en anmodning til pave Gregor IX (1227-41) om å approbere ordenen. Den 17. januar 1235 utstedte pave Gregor IX en stadfestelsesbulle og foreskrev Augustins regel for ordenen, mens regelen skrevet av Raimund av Peñafort skulle utgjøre konstitusjonene. Paven ga også ga mercedarierne et fjerde ordensløfte om å løskjøpe kristne slaver, om nødvendig ved å tilby seg selv som gissel.
Ordenen ble ledet av ordensgeneralen som hadde den øverste myndigheten, og Peter Nolasco hadde dette embetet fra grunnleggelsen i 1218. Det er riktig at Peter foretrakk mindre pompøse titler enn «kommanderende general», for som dokumenter fra denne tiden viser, likte han å bli kalt «fullmektig for almissene til fangene», «rektor for de fattige av barmhjertigheten», «samler og vokter av almissene til fangene», «kommandør av hospitalet for fangene», «administrator for alle almissehus for fangenes brødre». Fremfor alt ønsket Peter å bli kjent som «tjener for fangenes hus».
Men likevel ga pave Gregor IX i bullen som stadfestet ordenen, Peter Nolasco tittelen som omtalte ham som den høyeste autoriteten for frikjøperordenen med en militær karakter. Peter Nolasco ordenens første broder og første ordensgeneral ba Den hellige Stol om å slå fast at etterfølgelse i lederskapet skulle skje ved valg. Den 4. april 1245 svarte pave Innocent IV (1243-54) med bullen Religiosam vitam eligentibus, hvor han beordret: «Når du, den nåværende generalen dør, (…) la ingen stå frem for å lede (…) andre enn han som brødrene ved felles beslutning eller et flertall av brødrene velger i samsvar med Gud og den hellige Augustins regel».
Peter skal ha befridd mange hundre fanger, flere ganger med fare for sitt eget liv. Han reiste flere ganger til det maurisk-dominerte Spania og til Algerie, hvor han var fengslet en tid. Under et besøk i Valencia og Granada hevdes det at han kjøpte fri 400 kristne. Ordenen spredte seg over det meste av Spania og ble nært assosiert med kong Ferdinand IIIs gjenerobring av de sørlige provinsene. Peter fikk tilnavnet El Consul de la Libertad. I hans levetid ble det grunnlagt atten hus. Etter St. Eulalia Hospital var ordenens mest berømte hus El Puig de Santa María som ble grunnlagt i 1240 av Peter Nolasco. Kong Jakob I donerte til ordenen noen få hus, et stykke land til en hage og en nylig bygd gotisk kirke. Dette var ordenens første sogn. Peter Nolasco var spesielt glad i dette huset siden det var bygd på den samme høyden (puig) hvor han i 1237 hadde oppdaget under en klokke det bysantinske bildet av Jomfru Maria som fra den tid var kjent som Vår Frue av El Puig.
De fleste kilder sier at Peter var ordensgeneral til 1249, og noen sier at han døde i embetet, mens andre sier at han trakk seg fra embetet dette året og døde i Barcelona den 25. desember 1256 (eller 1258?). Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum angir hans dødsdag til 13. mai 1249. Vi vet uansett så godt som ingenting om årene fra 1249 til hans død. Han ble etterfulgt som ordens general av Vilhelm av Bas (sp: Guillermo de Bas).
Ordenens egen historiebok forteller en litt annen historie.1 Den 3. mars 1245 donerte Ramón de Morella klosteret Arguines i Algar de Palància i provinsen Valencia til Peter Nolasco. Ramón de Morella ble i 1251 opptatt i ordenen, og han ga da et sykehus han hadde bygd samt gården Algar til klosteret i Arguines.
Dokumentene fra donasjonen i 1245 har blitt oppdaget i statsarkivene til kongeriket Valencia, og på bakgrunn av dem er det mulig å beregne Peters dødsdato. På grunn av donasjonens betydning og de forpliktelsene som ordenen måtte påta seg ved å akseptere den, ble donasjonsdokumentet brakt fra Valencia til Barcelona for å bli godkjent av ordenens generalkapittel, som ble holdt hvert år på festen for Det hellige kors den 3. mai. Kapitlet aksepterte donasjonen, og for å uttrykke sitt samtykke, tilføyde alle kapitteldeltakerne som var til stede, sine underskrifter på originaldokumentet for en notar, Pedro de Cardona. Dokumentet ble returnert for å bli behørig forseglet av notaren Bernardo de Locadie i Valencia, som gjorde det med ordene: «Og dette ble forseglet uten den før nevnte broder Peter Nolascos signatur, for i løpet av den tiden nærværende dokument ble brakt til Barcelona for å bli undertegnet av ham og av de andre brødrene, og som den før nevnte ordensgeneralen, broder Vilhelm av Bas, og de andre brødrene undertegnet, hadde broder Peter Nolasco selv forlatt denne verden».
Konstitusjonene av 1272 slår fast at «minnedagen for den første generalen for vår orden skal feires dagen etter Kristi Himmelfartsdag». Siden Kristi Himmelfartsdag i middelalderens Catalonia og i andre europeiske land som for eksempel Italia, ble feiret på en fast dato, nemlig 5. mai, er det logisk å slutte at grunnleggeren døde den 6. mai 1245 i Barcelona, i ordenens moderhus bygd ved sjøen av Raimundo de Plegamans.
Peter Nolasco ble gravlagt i klosterkirken i Arguines. Til stede i begravelsen til den første ordensgeneralen var brødre som hadde kommet til Barcelona for å delta i det ordinære generalkapitlet, som skulle starte som vanlig den 3. mai. Men dette året kunne det ikke finne sted på den dagen på grunn av Peter Nolascos sykdom og død. Navnene på de kapittelbrødrene som var til stede ved grunnleggerens død, var: Guillermo de Bas, Guillermo de San Julián, Juan de Laers, Bernardo Caselles, Bernardo de Corbaria, Berengario de Cassá, Pedro de Caldes, Poncio de Solans, Arnaldo de Prades, Berenguer de Tona, Ferrer de Gerona, Raimundo de Montoliú, Pedro de Huesca, Domingo de Ossó og Raimundo de Ullastret.
Den ydmyke legbroren Peter Nolasco var alltid blitt betraktet som en imitator av Kristus Forløseren og regnet som helgen. Hans kult spredte seg raskt i alle de landene hvor hans åndelige sønner var til stede. Mange mirakler ble også tilskrevet hans relikvier.
Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 30. september 1628 av pave Urban VIII (1623-44). Den 15. juni 1655 ble hans navn skrevet inn i Martyrologium Romanum, Missale Romanum og Breviarium Romanum av pave Alexander VII (1655-67). I 1664 ble hans minnedag utvidet til hele universalkirken. Hans minnedag var 31. januar frem til kalenderreformen i 1969, da den ble flyttet til 28. januar for å gjøre plass for den hellige Johannes Don Bosco (1815-88) den 31. januar. Samtidig ble minnedagen fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Den alternative dødsdagen 25. desember nevnes også som en minnedag.
Peter Nolascos livsgjerning gjør ham til en naturlig skytshelgen for alle fanger. En fin serie malerier av ham av Francisco Zurbarán finnes i Prado i Madrid. Peter avbildes gjerne som gammel mann, alltid i mercedariernes hvite ordensdrakt, ofte med aragonsk våpen eller et rødt kors på brystet. Utallige scener fra hans liv fant nedslag i kunsten, slik som befrielse av fanger, Maria-visjonen, apostelen Peter på korset som åpenbarer seg for ham, leting etter og gjenfinning av Mariabildet fra El Puig, utallige visjoner og mange andre motiver.
Denne biografien er hovedpunktene i den dokumentasjonen som ble lagt frem før hans helligkåring i 1628. En jernkiste full av tidligere ukjente dokumenter syntes å ha blitt oppdaget bak en vegg i mercedariernes hus i Barcelona, mens saken ble behandlet i Roma. Det viktigste av disse dokumentene, kjent som Documento de los sellos («Dokumentet med seglene»), skal ha blitt skrevet av en notar ved navn Pedro Bages i 1260 med det uttrykte formål å overleveres til Den hellige Stol til støtte for påstandene om Peter Nolascos hellighet. Men ironisk nok var det en mercedarier, F. D. Gazulla Galve, som beviste at Pedro Bages døde før 4. februar 1259 og derfor ikke kunne ha skrevet dokumentet i 1260. Etter at p. Gazulla i 1921 holdt foredraget Al Margen de una Refutación for Det litterære akademi i Barcelona, har materialet i jernskrinet av de fleste blitt regnet som forfalskninger.
Det er i dag akseptert i ordenen at han ble født i en handelsfamilie i Barcelona. Påstanden om at han var født i Languedoc skulle forklare hans deltakelse i kjetterkorstoget mot albigenserne og hans forbindelse til den unge kongen av Aragón. Men det står fast at Peter levde og arbeidet i Barcelona, at det uansett årstall fant sted en seremoni der hvor Peter ble presentert for biskop Berengar, at Raimund var der og holdt prekenen og at Peter tok på seg det vanskelige og farlige arbeidet med å løskjøpe fanger og bygde opp ordenen. Den blomstret i Frankrike, England, Tyskland, Portugal og Spania og har hatt en lang og stolt historie som en del av den katolske tro i mange deler av verden. Den eksisterer fortsatt og har spredt seg til Afrika og Latin-Amerika. I dag har antallet medlemmer sunket, og de er for det meste engasjert i sykehusarbeid.
Den 24. september feires minnedagen for Vår Frue av Mercede, som ble innført for å minnes grunnleggelsen av mercedarierordenen.