Den hellige Damian de Veuster (1840-1889)

Minnedag: 10. mai

Den hellige Damian de Veuster (1840-1889)
Også kjent som Pater Damian og St. Damian av Molokai. Skytshelgen for staten Hawaii og bispedømmet Honolulu; for spedalske; uoffisiell skytshelgen for hiv/aidssyke.

Den hellige Damian (fr: Damien; nl: Damiaan; lat: Damianus) ble født som Josef de Veuster (nl: Jozef; fr: Joseph) den 3. januar 1840 i den lille landsbyen Tremelo (da Tremeloo) nær Leuven/Louvain (Löwen) i provinsen Vlaams-Brabant i regionen Flandern i kongeriket Belgia, som var opprettet ti år tidligere. Han var den yngste av de syv barna av den flamske bonden og kornhandleren Frans de Veuster og hans hustru Katarina Wouters (Cato). Det var en ganske velstående familie, som også var from, og to av Josefs søstre ble nonner og en bror ble prest.

Jef, som familien kalte ham, gikk på en flamsk grunnskole i Wechter til han var tretten år gammel. Deretter arbeidet han i fire år på familiens gård før faren bestemte at han skulle gå inn i familiens kornhandlerforretning. Foreldrene innså at han da måtte ha mer utdannelse og måtte kunne snakke fransk, så han ble sendt for å studere handelsfag ved kollegiet i Braine-le-Comte i provinsen Hainaut/Henegouwen (ty: Hennegau; eng: tradisjonelt Hainault) i regionen Vallonia.

Josefs eldste bror August (fr: Auguste) trådte i 1857 inn i «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SS.CC.), som er kjent som Picpus-patre etter sitt hovedkvarter i Rue Picpus i Paris, og i Tyskland som «Arnsteiner Patres» etter sin første kommunitet i Kloster Arnstein an der Lahn. August de Veuster fikk ordensnavnet Pamfilius (fr: Pamphile).

Josef bestemte seg også for å bli ordensprest etter at han som attenåring hadde deltatt i en folkemisjon som ble holdt av redemptoristene. Foreldrene var motstandere av denne avgjørelsen, men Josef var sikker på at det var hans kall, noe han fortalte dem i et respektfullt, men bestemt brev. Helt fra han var ung var Josef fast bestemt på å følge Guds vilje. Først tenkte han på å bli trappist, men hans bror overtalte ham i stedet til å følge i hans egne fotspor.

En ung p. Damian

I begynnelsen av 1859 besøkte Josef og faren Pamfilius i klosteret i Leuven/Louvain (Löwen), og Josef bestemte seg da for å følge brorens eksempel. Han spurte husets superior, og da han sa ja, spurte han også sin far. Han hadde heller ingen innvendinger lenger, og Josef fikk lov til å tre inn straks for å spare moren for smerten ved å ta farvel. Deretter påbegynte han novisiatet i samme ordenshus som hans bror var i. Der tok han ordensnavnet Damian, trolig etter halvparten av det berømte helgenbrødreparet Kosmas og Damian (d. ca 303).

Ettersom han syntes å mangle tilstrekkelig utdannelse til å bli prest, ville hans superiorer først bare tillate ham å bli legbror, selv om de ikke betraktet ham som uintelligent. Men han kunne ikke noe latin, og han snakket dårlig fransk. Damian var dypt skuffet over deres avgjørelse. Men hans bror begynte å lære ham latin, gresk og filosofi, og noen få måneder senere fikk Damian oppfylt sitt ønske og fikk slutte seg til dem som studerte for å bli prester. I stedet for å skjære inn navnet sitt i pulten, som var vanlig blant studentene, skar Damian inn tre ord: «Stillhet. Konsentrasjon. Bønn.»

Damian avla sine løfter i Paris den 7. oktober 1860 og begynte også sine filosofiske studier der. I 1862 flyttet han tilbake til Leuven for å begynne på teologistudiene. Lærerne bemerket at han syntes å kunne bli en god lærer. Under studiene ba han hver dag foran et bilde av den hellige Frans Xavier (1506-52), misjonærenes skytshelgen, om å bli sendt ut som misjonær.

I 1863 ble hans bror p. Pamfilius presteviet og skulle sendes til kongregasjonens misjon på Sandwich-øyene, som hadde fått sitt navn av sin oppdager James Cook (1728-79) i 1778 til ære for en av sine velgjørere, John Montagu, fjerde jarl av Sandwich, sjef for den engelske flåten. Øyene er et separat arkipelag under et lokalt monarki, som i 1894 fikk navnet Hawaii og i 1898 ble annektert av USA (delstat fra 1959). P. Pamfilius ble imidlertid syk av tyfus like før han skulle dra, og det så ut til at prosjektet måtte avblåses. Men ettersom reiseforberedelsene var så godt som klare og billetten betalt, ba Damian ordensgeneralen om å få reise i brorens sted. Det ble innvilget, til hans stedlige overordnedes forbauselse, og i november 1863 forlot Damian hjemlandet for å seile fra Bremerhaven.

Kart over Hawaii

Etter 4 ½ måned ankom de Honolulu den 19. mars 1864. Damian fullførte sine studier på kollegiet i Ahumanu på øya Oahu, og han ble presteviet den 21. mai samme år i katedralen Our Lady of Peace i Ahumanu av den apostoliske vikaren, biskop Maigret. Katedralen var en kirke som var bygd av hans orden. Han ble i 1865 sendt som misjonær til misjonen i nordre Kohala på øygruppas største øy, Hawaii. I ni år arbeidet han med evangeliseringen av folket ved de to misjonsstasjonene i Puna og Kohala. I Puna måtte han begynne fra bunnen, fordi det ikke engang fantes et beskjedent kapell der, de få katolikkene levde spredt i ulike landsbyer, sterkt truet av fanatiske kalvinister.

Etter åtte måneder i Puna så p. Damian at en av hans medbrødre hadde det enda verre i Kohala og i tillegg ikke var frisk, så da ba han om å bli overflyttet til Kohala. I de åtte årene han var der, bygde han fire nye kirker ved siden av sin sjelsørgeriske aktivitet, og han var selv byggmester og tømrer. Hans distrikt var så stort at det tok seks uker å dekke det ved hjelp av kano og hesteryggen. Han lærte det lokale språket samt spansk og portugisisk.

Mens p. Damian ennå arbeidet i flere sogn på øya Oahu, gikk det i 1865 en epidemi av lepra (spedalskhet, også kalt «Hansens sykdom» i de fleste andre land enn Armauer Hansens hjemland Norge) over Hawaii etter at sykdommen var kommet til øyene femti år tidligere, trolig med kinesiske innvandrere. Andre sykdommer kom med handelsmenn og sjøfolk, og de innfødte på Hawaii ble hardt rammet, ettersom de hadde liten eller ingen immunitet mot eksotiske utenlandske virus. Sykdommene spredte seg raskt blant lokalbefolkningen, og tusenvis døde av sykdommer som influensa og syfilis.

Men den mest fryktede sykdommen var lepra, og ved epidemien i 1865 fikk regjeringen panikk og var desperate etter å stanse pesten med alle mulige midler. Politiet arresterte og brakte alle som var mistenkte for å være smittet, til Kalihi-hospitalet i Honolulu. Hawaiis konge Kamehameha V (1863-72) bestemte seg for å prøve å stoppe spredningen av spedalskhet med en svært håndfast metode: Alle som man mente led av denne sykdommen, som man betraktet som uhelbredelig, ble deportert til øya Molokai og isolert på halvøya Kalaupapa nord på øya. Kalaupapa er et geografisk fengsel, skilt fra resten av øya av bratte klipper som er over 400 meter høye, og fra resten av verden av det enorme Stillehavet. Selv i dag kan stedet bare nås via en muldyrsti.

I januar 1865 ble den første gruppen pasienter fraktet til Kalaupapa på Molokai. Det kongelige helsestyret sørget for at de forviste fikk utstyr og mat, men de hadde ennå ikke ressurser til å tilby et skikkelig helsetilbud. De hadde planlagt at innbyggerne skulle dyrke sin egen mat, men på grunn av naturforholdene og deres sykdom var det nærmest umulig. Innen 1868 hersket drukkenskap og uanstendighet i kolonien.

Hele den katolske misjonen var bekymret for disse spedalske som ble overlatt til seg selv på Molokai. Biskop Louis Maigret SS.CC. tok i 1873 opp disse problemene med presteskapet. Han ønsket ikke å sende noen dit «under lydighet», fordi han visste at en slik ordre innebar den sikre død. Han tenkte seg et team av misjonærer som vekslet på tjenesten, slik at ingen var der i mer enn tre uker om gangen. Fire prester meldte seg frivillig til å besøke Molokai på omgang, og pater Damian ble den første. Han ankom den 10. mai 1873 til den isolerte bosetningen på Kalaupapa, hvor biskop Maigret presenterte ham for de 816 spedalske som bodde der som «en som vil være en far for dere, og som elsker dere så høyt at han ikke nøler med å bli en av dere, å leve og dø med dere».

Det kom stadig nye spedalske til Molokai fra de andre øyene på Hawaii. På den delen av øya hvor de ble henvist til, var det bygd et sykehus for dem, og der fikk de fra tid til annen besøk av en regjeringsoppnevnt lege. Men det var ingenting å fordrive tiden med i kolonien, og for Damian så det ut til at de spedalske stort sett spilte kort og drakk seg fulle på lokalt øl, noe som førte til at de fikk ry for å ha en svært slett moral. Leveforholdene var forferdelige, og det var så mange dødsfall at Damian kalte stedet «en levende kirkegård». I løpet av hans første åtte måneder i kolonien var det 183 dødsfall, og han røykte pipe for å overdøve lukten av råtnende kjøtt.

Etter eget ønske og på oppfordring av de spedalske selv, slo p. Damian seg definitivt ned i Kalaupapa. Det første han gjorde, var å bygge en kirke og å opprette sognet Saint Philomena, oppkalt etter den hellige Filomena av Mugnano, angivelig en tidlig romersk martyr, men mest trolig en fiktiv skikkelse. Han besøkte regelmessig de syke i deres hytter og ga sakramentene til så mange som mulig. Han var også opptatt av leveforholdene og hva som kunne gjøres for å redusere sykdommens virkninger ved å innføre vanlige hygieniske regler. Mange ser på p. Damians ankomst som vendepunktet for kolonien. Under hans ledelse ble grunnleggende lover tvunget gjennom, skur ble forvandlet til malte hus og det ble organisert bondegårder og bygd skoler.

P. Damian begrenset seg ikke bare til tradisjonelt prestearbeid: Han forbandt sår, bygde hus, snekret senger og likkister og gravde graver. Han vendte tilbake til Honolulu og tigget om klær, og han samlet inn nok til 300 mennesker, og han fikk søstrene der til å sende ham regelmessige pakker med varme klær. Da nyheten om hans arbeid spredte seg, samlet folk inn penger for å hjelpe, for eksempel organiserte en anglikansk prest tre innsamlinger gjennom avisen The Times og sendte Damian i alt over 2.000 pund. Straks hans arbeid var kjent utenfor øyene (mye mot hans vilje), vant det øyeblikkelig anerkjennelse over hele verden. Skrekken for spedalskhet var så stor at alle som arbeidet blant de rammede, måtte være en med heroiske dyder.

Damian holdt åpent hus for de spedalske, delte sine måltider med dem og likte å leke med barna. Han hjalp til med å reparere husene og ga til og med elementær medisinsk hjelp når ingen lege var tilgjengelig, og etter åtte år hevdet han at han hadde blitt mer effektiv enn noen av de ordentlige legene som besøkte øya. Hans konstante tiggerbrev inkluderte appeller om medisiner og nye legemidler like mye som penger. I et forsøk på å stanse misbruket av unge foreldreløse jenter etablerte han et barnehjem. Han grunnla også et guttehjem i Kalawao, et fuktig og forblåst område rundt tre kilometer fra det tørrere og mer solfylte Kalaupapa.

Han var også involvert i planer om å forbedre havnen og veiene, kom med forslag til måter å forbedre vanntilførselen, og han sørget for utvidelse av sykehuset slik at en ny japansk behandling som inkluderte bad, kunne innføres. Listen over hans aktiviteter synes endeløs og vitner om hans fullstendige hengivenhet til de åndelige behovene hos sitt folk og hans praktiske tilnærming til deres materielle behov. Han var villig til å hjelpe alle spedalske på disse måtene, inkludert dem som avslo hans åndelige tjenester. Hans ideal var å skape et samfunn hvor han hadde funnet «en menneskelig jungel».

Samtidig må det også innrømmes at han ble diktatorisk og egensindig, og han var ikke alltid like populær hos dem som forsøkte å hjelpe ham. Han mente at han selv visste hva som var det beste for hans folk, men han hadde ikke alltid rett, for eksempel kranglet han urettmessig med noen som hadde større medisinske kunnskaper enn ham. Hans sans for hygiene, både privat og for de syke, var rudimentær, og noen besøkende til øya fant ham grov og ubehøvlet. Noen beretninger gir det inntrykk at han arbeidet alene på øya, men det er ikke riktig. Fra 1878 arbeidet p. André Nolander, som hadde studert medisin, sammen med ham i to år, og han ble erstattet av p. Albert Montiton, en erfaren misjonær fra Paris. Før Damian selv ble smittet av lepra, dro han inn til Honolulu for åndelige retretter med sine medmisjonærer. På 1880-tallet gjorde myndighetene dessuten på Hawaii mer for de spedalske, møtte deres materielle behov og betalte to lærere for å arbeide der.

Pater Damian møtte også motstand og vanskeligheter. Ikke alle forsto hans motiver, inkludert noen av hans overordnede i ordenen, og han ble beskyldt for brudd på lydighetsløftet ved å bli på Molokai og for å være for interessert i materielle ting fordi han samlet inn store pengesummer for å hjelpe de spedalske. Men det verste av alt var at han etter å ha blitt smittet av lepra, ble beskyldt for å bryte sitt sølibatsløfte, fordi man den gangen trodde at spedalskhet vanligvis smittet ved seksuell kontakt.

Foto fra 1888 av p. Damian som spedalsk (Hawaii State Archives)

P. Damians dagbøker antyder at han fikk de første varslene om sykdommen i desember 1884. En kveld da han gjennomgikk sitt daglige rituale med å senke bena i kokende varmt vann, kjente han ikke varmen i de hele tatt, og i januar 1885 var pater Damian sikker på at han selv var smittet av lepra. Etter ordre fra sine overordnede gikk han gjennom tre ydmykende medisinske undersøkelser for å slå fast hans kyskhet. Han fikk også forbud mot å forlate øya og fikk derfor ikke skriftet i månedsvis av gangen.

Den japanske leprologen Masanao Goto kom til Honolulu i 1885 og behandlet p. Damian. Hans teori var at spedalskhet ble forårsaket av en reduksjon av blodmengden, og hans behandling besto av nærende mat, moderat mosjon, hyppig massasje av de lammede delene, spesielle salver og medisinske bad. Behandlingen lindret faktisk noen av symptomene og var svært populær blant pasientene på Hawaii. P. Damian hadde tro på behandlingen og erklærte at han ikke ønsket å behandles av noen andre enn Dr. Masanao Goto. Dr. Goto var en av hans beste venner, og p. Damians siste reise til Honolulu den 10. juli 1886 var for å motta behandling av ham.

Til tross for at p. Damian nå var smittet av sykdommen, fortsatte han å bo og arbeide sammen med og hjelpe de spedalske like aktivt som før. Han bygde så mange hus som han klarte og utvidet barnehjemmene, og han begynte å legge planer for fortsettelsen av sitt arbeid etter at han selv var borte. Hans åndelige liv utviklet seg også og ble dypere. Først led han en periode av forlatthet, da han på en svært menneskelig måte var redd for hva som kom til å skje med ham og undret på hva som hadde skjedd med den spesielle beskyttelsen han hadde håpet på fra Gud, Jomfru Maria og den hellige Josef. I tillegg var han helt alene på en tid hvor han kunne hatt behov for menneskelig trøst. P. Montiton dro noen måneder senere til en annen misjon. Straks nyheten om pater Damians sykdom ble kjent, stanset også besøkene fra utlandet.

Men det virker som om pater Damian i oktober 1885 hadde kommet over følelsen av frykt og forlatthet, og i 1887 skrev han at han trodde han måtte være den lykkeligste misjonæren i verden. Den eneste frykten han hadde, var at han ville bli så forkrøplet at han ikke lenger kunne feire messen. Og plutselig ble ting bedre. Han var i stand til å tilbringe en uke på et sykehus i Honolulu, hvor han fikk besøk av kongen, statsministeren og biskopen. Penger og tilbud om bønner kom fra Europa og USA.

P. Damian fikk hjelp fra fire fremmede som kom til Kalaupapa for å hjelpe den syke misjonæren: en prest, en soldat, en mannlig sykepleier og en nonne. I mai 1886 sluttet den amerikanske legmannen Joseph Dutton seg til ham som hans assistent, og han ble på Molokai i over førti år. Dutton var en soldat fra den amerikanske borgerkrigen og forlot et ekteskap som var ødelagt på grunn av alkoholisme, og han arbeidet med å bygge og vedlikeholde bygningene på stedet. I 1888 kom den belgiske presten p. Louis Lambert Conrardy, som tok opp pastorale plikter. James Sinnett var en sykepleier fra Chicago som pleide p. Damian i sykdommens siste faser.

Den salige Moder Marianne Cope ved den døde p. Damian

Den fjerde hjelperen var den salige Moder Marianne Cope (1838-1918), som tilhørte kongregasjonen «Søstre av St. Frans» (Sisters of the Third Order of St. Francis – OSF) i Syracuse i New York. I 1877 ble hun valgt til provinsial i Syracuse og ble Moder Marianne. I 1883 hadde medlemmer av regjeringen på Hawaii under kong David Kalākaua (1874-91) begynt å se mot USA i jakt etter en religiøs orden for å pleie ofrene for spedalskhet. Over femti religiøse superiorer ble kontaktet, men bare Moder Marianne svarte ja. Sammen med seks frivillige søstre kom hun til Honolulu den 8. november 1883. Deres hovedoppgave var å bemanne filialhospitalet i Kaka'ako i Honolulu på øya Oahu, som tjente som mottaksstasjon for pasienter med spedalskhet samlet fra hele øya. De alvorligste tilfellene ble sendt for å isoleres på halvøya Kalaupapa på øya Molokai.

I januar 1884 møtte Moder Marianne for første gang pater Damian, som da tilsynelatende var ved god helse. To år senere, etter at det var slått fast at han selv var smittet av spedalskhet, var det bare Moder Marianne som viste gjestfrihet til den utstøtte presten etter å ha hørt at hans sykdom gjorde ham til en uønsket gjest hos kirkelige og statlige myndigheter i Honolulu.

I 1887, da en ny regjering overtok på Hawaii, bestemte myndighetene å stenge hospitalet og mottaksstasjonen i Kaka'ako på Oahu og gjeninnføre den gamle politikken med isolasjon. Det ubesvarte spørsmålet var hvem som skulle pleie de syke når de igjen skulle sendes i eksil til Kalaupapa. I april 1888 ga den rike bankmannen Charles R. Bishop fra Honolulu regjeringen på Hawaii en donasjon på $ 5.000 for å etablere et hjem for jenter på Kalaupapa, og Moder Marianne tok på seg oppgaven. Hun kom til Kalaupapa tidlig i 1889 sammen med søstrene Leopoldina Burns og Vincentia McCormick. Dette var noen måneder før p. Damians død, og de kunne trøste den døende pateren ved å forsikre ham om at de ville sørge for pleie til pasientene på guttehjemmet i Kalawao.

Kong David Kalākaua tildelte p. Damian kommandørkorset av den kongelige ordenen av Kalākaua. Prinsesse Lydia Liliuokalani besøkte kolonien for å gi ham medaljen, men hun skal ha vært så opprørt og sønderknust at hun ikke klarte å lese opp sin tale. Men hun delte sine erfaringer med resten av verden og priste offentlig p, Damians innsats. Dermed ble hans navn spredt over hele USA og Europa, og mange samlet inn penger til ham. Man mener at p. Damian aldri bar sin medalje.

Den hellige Damians opprinnelige grav ved siden av den katolske kirken St. Philomena i Kalawao på halvøya Kalaupapa på Molokai i Hawaii

I mars 1889 visste pater Damian ut fra sykdommens utvikling at han ikke hadde lenge igjen, for han hadde en arm i fatle og en fot i bandasjer og trakk på det ene benet. Men han sa at nå var det ikke lenger behov for ham, siden arbeidet for de spedalske var i gode hender. Den 23. mars ble han sengeliggende, og fra 28. mars var han hjelpeløs. Den 30. mars avla han generalskriftemål og fornyet sine løfter. Den 1. april mottok han sin siste kommunion som Viaticum (vandringsbrødet), og den 2. april mottok han sykesalvingens sakrament, som da var kjent som «den siste olje». Klokken åtte om morgenen den 15. april 1889 døde han i Kalawao på Molokai, 49 år gammel, etter seksten års arbeid blant de spedalske. Neste dag feiret p. Moellers hans rekviemmesse i p. Damians kirke, St. Philomena, og hele kolonien fulgte begravelseskortesjen til kirkegården ved siden av kirken. Der ble p. Damian gravlagt under det samme palmetreet som han sov under da han først kom til Molokai.

Etter p. Damians død drev de tre fransiskanersøstrene «Bishop Home» for 103 jenter (1893) og frem til 1895 drev de også guttehjemmet. Etter å ha bygd et nytt hjem for gutter oppkalt etter deres fremste velgjører Henry Baldwin, brakte Moder Marianne inn Picpus-brødre for å drive det og trakk sine søstre ut for å arbeide på Bishop Home. Moder Marianne kjente verdien av hygiene og fryktet aldri sykdommen. Hun forutsa at ingen av hennes søstre noensinne ville få den, og det har heller aldri skjedd. Moder Marianne vendte aldri tilbake til Syracuse. I sine siste år var hun henvist til en rullestol på grunn av en kronisk nyresykdom. Hun døde av et hjerteattakk den 9. august 1918 på Kalaupapa i en alder av 80 år.

Hennes saligkåringssak ble åpnet i 1982. Den 20. april 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 26. januar 2005 ble hennes levninger gravd opp og identifisert, og den 2. februar vendte de hjem til Syracuse. Lørdag den 14. mai 2005 ble hun saligkåret i Peterskirken som den første i pave Benedikts pontifikat. Moder Mariannes minnedag er dødsdagen 9. august.

Kontroversene om p. Damians arbeid og levemåte fortsatte etter hans død, og et spesielt ondsinnet angrep på hans moral kom fra den presbyterianske (kalvinistiske) presten dr. C. M. Hyde i Honolulu. Den 2. august 1989 skrev han et brev til prestekollegaen H. B. Gage, som sørget for å få det offentliggjort i et religiøst tidsskrift. Der skrev dr. Hyde:

Som svar på dine spørsmål om p. Damian, kan jeg bare svare at vi som kjente mannen, er forbauset over de ekstravagante lovprisningene i avisene, som om han var den helligste filantrop. Den enkle sannhet er at han var en grov, skitten mann, stivsinnet og trangsynt. Han ble ikke sendt til Molokai, men dro dit uten tillatelse; han bodde ikke i leprakolonien (før han selv fikk lepra), men vandret fritt rundt på hele øya (mindre enn halve øya er reservert for spedalske), og han dro ofte til Honolulu. Han hadde ikke noe med de reformene og forbedringene som ble satt i gang som et verk av vårt Helsestyre, som ga de nødvendige midler. Han var ingen ren mann i sine forbindelser med kvinner, og den spedalskhet som han døde av, må tilskrives hans laster og skjødesløshet. Andre har gjort mye for de spedalske, våre egne prester, regjeringens leger osv., men aldri med den katolske ide om å vinne evig liv.

I 1889 kom den berømte skotske forfatteren Robert Louis Stevenson (1850-94) til Hawaii sammen med sin familie for et langvarig opphold. Mens han var der, skrev Stevenson, som selv var kalvinist, et berømt åpent brev til forsvar for pater Damians karakter. Før han skrev sitt brev, som er datert 25. februar 1890, oppholdt han seg en uke på Molokai. I sitt følelsesladede åpne brev kalte han Rev. Hyde en «grinebiter» (crank) og besvarte hans kritikk punkt for punkt. Hans brev inneholdt også dette avsnittet:

Dersom det er slik at verden i det hele tatt husker deg den dagen når Damian av Molokai kommer til å bli utropt til helgen, vil det skyldes ett eneste verk: ditt brev til Reverend H. B. Gage.

En artikkel i Pacific Commercial Advertiser den 20. juni 1905 fjernet alle mistanker som var rettet mot p. Damians karakter, og den beviste uten den minste tvil at Dr. Hydes insinuasjoner hvilte utelukkende på misforståelser.

Den hellige Damians grav i krypten i Picpus-patrenes kirke i Leuven

Etter dette ble pater Damians hengivenhet og hellighet raskt anerkjent. I 1936 ba den belgiske regjeringen om at hans legeme skulle føres tilbake til fødelandet, og samme år ble det brakt over havet på det belgiske skipet Mercator. Hans jordiske rester ble gravlagt i Picpus-patrenes kirke i Leuven/Louvain (Löwen), en historisk universitetsby like ved den landsbyen hvor p. Damian ble født. Han fikk i 1962 en ny grav i krypten under den nye kirken. Han anses som et forbilde på barmhjertighetens heroisme. Mahatma Gandhi kalte i 1945 pater Damian en «helt av format» og sa at han hadde vært en av inspirasjonskildene for hans sosiale aksjoner i India som førte til landets selvstendighet. Den salige Mor Teresa av Calcutta (1910-97) gikk tidlig inn for p. Damians saligkåring.

I 1955 ble p. Damians saligkåringsprosess formelt åpnet i Vatikanet. Den 7. juli 1977 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78), og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 13. juni 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på p. Damians forbønn. Det skjedde i 1895 med den franske nonnen Simplicia Hue. Hun lå døende av en kronisk tarmsykdom og begynte da en novena til p. Damian. Både smertene og sykdommens symptomer forsvant da over natten.

Den 4. juni 1995 ble p. Damian saligkåret i Brussel/Bruxelles i Belgia av pave Johannes Paul II. Opprinnelig skulle saligkåringen ha funnet sted i mai 1994, men seremonien måtte avlyses på kort varsel etter at paven om kvelden den 28. april 1994 falt på badet og brakk høyre lårben og dagen etter måtte få operert inn nytt hofteledd. I 1995 ble en relikvie satt sammen av restene av p. Damians høyre hånd og ført tilbake til hans opprinnelige grav i Kalaupapa, til stor glede for Molokai og resten av Hawaii.

Audrey Toguchi med et bilde av p. Damian

Den 3. juli 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Dette skjedde med fru Audrey Toguchi fra Honolulu på Hawaii (f. 1928), som i 1997 var alvorlig syk med uhelbredelig lungekreft (Liposarcoma pleomorphic metastasis). Hun fikk besøk av brødre og søstre fra Picpus-ordenen, som ba henne om å be om den salige p. Damians forbønn. Legene anbefalte henne sterkt å gjennomgå en cellegiftkur, men hun avviste dette og sa til legene at hun heller ville be til p. Damian, som hun hadde beundret fra hun var barn. Hun ba ved hans relikvier i Kalawao og ba også sine venner og slektninger om å be for henne. Hun forteller selv at alle hennes bønner fra 1. mai 1997 til 19. januar 2004 var rettet til Gud utelukkende gjennom den salige Damian. Hun ble fullstendig helbredet uten noen form for behandling, og at hun er overbevist om at helbredelsen skjedde på hans forbønn. Hun er i dag (2009) 81 år gammel og fullstendig frisk. Saken ble dokumentert av kvinnens lege, dr Walter Chang, som ikke er katolikk, i Hawaii Medical Journal i oktober 2000.

Damian ble helligkåret sammen med fire andre den 11. oktober 2009 i Peterskirken i Roma. På grunn av det usikre romerske høstværet ble det i siste øyeblikk bestemt å holde helligkåringsseremonien inne i kirken i stedet for ute på Petersplassen. I tillegg til tallrike pilegrimsgrupper fra de nye helliges hjemland var også det belgiske kongeparet Albert II og Paola til stede ved helligkåringsseremonien sammen med den belgiske statsministeren Herman Van Rompuy. Femti prester koncelebrerte, inkludert fem for hver helgen. Blant dem var den belgiske primas, kardinal Godfried Danneels av Mechelen-Brussel (Malines-Bruxelles) (76).

I forbindelse med helligkåringen var det uken før en stor folkefest i Belgia, da over 20 000 mennesker feiret Damian i fødebyen Tremelo. Det ble også lest opp en hilsen fra president Barack Obama, som vokste opp på Hawaii. Det belgiske postvesenet ga den 5. oktober ut et nytt Damian-frimerke med pålydende verdi 90 cent. I tillegg til mange nye bøker om Damian kom også en rekke andre Damian-produkter på markedet, som Damian-øl, Damian-kaffe, Damian-konfekt, kaker, nøkkelringer, penner og lysestaker.

Statue utenfor Hawaii State Capitol Building

Damians minnedag ble ved saligkåringen fastsatt til 10. mai, mens han på Hawaii feires på dødsdagen 15. april. Allerede i november 1999 vedtok den amerikanske bispekonferansen å ta inn p. Damians minnedag i den liturgiske kalenderen med rang av valgfri minnedag. Fordi han ble smittet av lepra og døde av sykdommen, betraktes han av mange som en «nestekjærlighetens martyr», og han er kjent som «leprapresten». Hans attributter er et tre og en due.

Damian er skytshelgen for spedalske. Han har også blitt adoptert av mange hiv/aidssyke som deres uoffisielle skytshelgen, ettersom de føler seg stigmatisert på grunn av sin sykdom på samme måte som spedalske var i tidligere århundrer. Verdens eneste katolske minnekapell for dem som har dødd av aids, ligger i Église Saint-Pierre-Apôtre i Montreal i Quebec i Canada og er konsekrert til ham. Ved en avstemming i et fjernsynsprogram i den flamske rikskringkastingen VRT i Belgia i 2005 utropte seerne ham til De Grootste Belg, «den største belgier i hele Belgias historie».

Damian er også skytshelgen for Hawaii, hvor hans statue står utenfor delstatsparlamentets bygning. Hawaiis andre kandidat for helligkåring er Marianne Cope, p. Damians etterfølger i Kalaupapa.

Regissøren David Miller lagde i 1938 den korte filmen The Great Heart om p. Damians liv. I 1980 ble p. Damian spilt av Ken Howard i fjernsynsfilmen Father Damien: Leper Priest. Etter saligkåringen ble den belgiske filmprodusenten Tharsi Vanhuysse inspirert til å sette i gang et prosjekt for å hedre den berømte presten. Det ble til filmen Molokai: The Story of Father Damien, regissert av Paul Cox (2000). Australske David Wenham spilte hovedrollen, og andre medvirkende var Derek Jacobi, Kris Kristofferson, Sam Neill, Tom Wilkinson og Peter O'Toole.

Karantenepolitikken for spedalske på Hawaii ble opphevet i 1969 etter at det ble mulig å behandle sykdommen på poliklinisk basis og den kunne betraktes som ikke smittsom. Da hadde i alt rundt 8 000 mennesker blitt forvist til halvøya Kalaupapa, rundt 90 % av dem innfødte fra Hawaii. Mange av de eldste pasientene valgte å bli værende i det som var blitt deres hjem, og staten lovte at de kan bo der resten av livet. Men ingen nye pasienter eller andre permanente residerende tillates. Besøkende tillates bare som en del av offisielt sanksjonerte turer. Statlig lov forbyr alle under seksten år å besøke eller bo på stedet. Ved folketellingen i 2000 hadde County Kalawao 147 innbyggere. Ved helligkåringen i oktober 2009 var det tyve eldre pasienter som fortsatt bodde i Kalaupapa, og elleve av dem reiste til Roma for å delta i seremonien sammen med sin lege.

av Webmaster publisert 16.10.2009, sist endret 28.11.2015 - 02:51