Den salige Edmund Maclot (fr: Edmond) ble født i 1639 i Baalon (Baâlon) i departementet Meuse i regionen Lorraine i det østlige Frankrike. Han var sønn av Ferry Maclot, seigneur av Baalon, og hans hustru Catherine-Pétronille Martinet. Han trådte som femtenåring den 13. juni 1654 inn i novisiatet hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble novise i deres kloster Sainte-Marie i Pont-à-Mousson i departementet Meurthe-et-Moselle i Lorraine. Han mottok drakten den 2. juli og avla løftene i samme kloster den 15. august 1656.
Edmund tok doktorgraden i teologi. Han tilhørte de ordensfolkene som strebet etter den strenge observansen til den salige reformatoren Servatius de Lairvelz (1560-1631). Han ble professor i filosofi og teologi, prior i Nancy i Meurthe-et-Moselle og Bucilly i departementet Aisne i regionen Picardie samt definitor i Lorraine-kongregasjonen. Han var også generalvikar.
I 1685 ble Edmund valgt til abbed for klosteret Étanche nær Saint-Mihiel og dagens landsby Deuxnouds-aux-Bois i kommunen Lamorville i Meuse i Lorraine, som han ledet med en sikker hånd. Han var en mann av stor inderlighet, og han elsket det tilbaketrukne livet i klosterets stillhet og tilbrakte sin fritid med studier. Han var også kjennetegnet av en stor ærefrykt for det hellige Alterets sakrament.
I 1697 utga han boken Institutio reformationis in ordine praemonstratensi, som med rette ble kritisert på grunn av mange mangler. Han skrev også to bøker om historien til Det gamle (1705) og Det nye Testamente (1712). Om hans andre bok, Histoire du Noveau Testament, sa Dom Calmet at han satte ordensmannen Maclot høyere enn forfatteren.
Edmund var en ivrig og hengivenhetsfull prest som døde den 2. oktober 1711 i hellighets ry. Han æres som salig av premonstratenserne med minnedag på dødsdagen 2. oktober.