Den salige Egidius (Aegidius) ble født en gang i første halvdel av 1200-tallet i Flandern. Han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres moderkloster i Prémontré ved Laon i Frankrike.
Der levde han som kannik i atten år. I 1271 ble han sendt til klosteret St. Mikael (Sint-Michiel) i Antwerpen (fr: Anvers) i Flandern i det nåværende Belgia for å bli abbed der. Han fant klosteret i en sørgelig tilstand, men i løpet av sine syv år som abbed gjenreiste han det både åndelig og materielt. På nytt levde man der etter ordenens forskrifter. I 1278 ble han valgt til abbed av Prémontré, noe som også innebærer embetet som generalabbed for premonstratenserne. I 1279 ble de jordiske restene av den salige Hugo av Fosses (ca 1093-1164) flyttet fra graven foran Andreas-alteret til en ny grav foran høyalteret i klosterkirken av generalabbed Egidius.
Den fortjenstfulle generalabbed Egidius møtte imidlertid alvorlige vanskeligheter i sin kommunitet. Noen medbrødre anklaget ham for å favorisere sine landsmenn ved utnevnelser. Denne striden mellom flamlendere og franskmenn ble brakt for den romerske kurien. Egidius var ydmyk og fredselskende og ønsket det beste for sitt hus, derfor møtte han i januar 1281 for pave Martin IV (1281-85) og trådte spontant tilbake som abbed av Prémontré etter å ha ledet ordenen i tre år.
Han vendte tilbake til klosteret St. Mikael i Antwerpen, hvor han viet seg til bønn og fromt arbeid. Han døde den 16. juli 1286. Han feires som salig av premonstratenserne med minnedag på dødsdagen 16. juli.