Den hellige Egwin (Ecgwin, Ecgwine, Eegw, Eegwine; lat: Egwinus, Eguinus, Eduinus) ble født en gang i andre halvdel av 600-tallet i England. Han var av kongelig blod, i slekt med den hellige kong Ethelred av Mercia (675-704), muligens hans nevø. Han viet seg helt fra ungdommen til et religiøst liv og ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Men han forlot sitt kloster for å bli rådgiver for kong Ethelred. Da biskop Oftfor av Worcester (Vigornia, Wigornum) i Mercia døde, ble Egwin i 693 mot sin vilje valgt av konge, presteskap og folk til byens tredje biskop etter Bosel (680-91) og Oftfor (691-93). Men denne populariteten ga seg snart.
På den tiden var Worcester den viktigste byen i Hwicce, som ikke var et eget kongerike, men en provins i Mercia, og denne provinsen var hovedsakelig hedensk. Som biskop var Egwin kjent som en beskytter av enker og foreldreløse og en rettferdig dommer. Men han strevde med den lokale befolkningen når det gjaldt aksepteringen av den kristne moral, spesielt det kristne ekteskap og klerikalt sølibat. Hans pastorale strenghet, spesielt hans fordømmelse av de ulovlige forbindelsene enkelte stormenn hadde, gjorde at han raskt pådro seg deres fiendskap. Ettersom kong Ethelred var hans venn, fant klagene raskt veien til Egwins kirkelige overordnede. De anklaget ham for kongen og erkebiskopen av Canterbury og tvang ham til å trekke seg fra sitt bispesete. Egwin ønsket å forsvare seg i Roma, og forfatteren av Egwins biografi henter inspirasjon fra germansk og gresk folklore når han forteller:
Egwin låste sine føtter i fotjern og kastet nøkkelen i elven Avon. Senere foretok han en pilegrimsferd til Roma, og mens han ba foran apostlenes graver der, brakte en av hans tjenere ham nøkkelen, som var blitt funnet i munnen på en fisk som akkurat var blitt fanget i elven Tiberen.
Paven frikjente ham for de uspesifiserte anklagene og han vendte tilbake til sitt bispedømme. Disse fabelelementene kan sammenlignes med dem i biografien til den hellige Aldhelm av Sherborne. Egwins forbindelse med Malmesbury blir understreket av at han feiret begravelsesmessen for Aldhelm i 709.
Rundt 709 foretok Egwin sin andre pilegrimsreise til Roma sammen med kong Cenred (Coenred) av Mercia (704-09), Ethelreds nevø og etterfølger, og den hellige kong Offa av Essex, østsaksernes rike (707-09). Denne reisen beskrives av Beda, men Egwin nevnes ikke. Det fortelles at han mottok betydelige privilegier for sin grunnleggelse fra pave Konstantin I (708-15). I 710 ble han den første abbeden av Evesham, samtidig som han høyst sannsynlig fortsatte sin tjeneste som biskop av Worcester. En av Egwins siste viktige handlinger var å delta på det første store konsilet i «Clovesho» i 716.
I virkeligheten vet vi nesten ingenting om Egbert. Han nevnes verken av Beda den ærverdige eller i The Anglo-Saxon Chronicle. Hans navn står i vitnelisten til syv chartre utgitt mellom 692 og 717 og han er navngitt som mottaker på vegne av Evesham i tre andre. Selv om ingen av disse chartrene er autentiske i sin nåværende form, synes noen av dem å ha et autentisk grunnlag. Egwin var en aktiv fremmer av Eveshams interesser og bygde opp en stor eiendomsmasse fra kongelige og vanlige givere, inkludert eiendommer i Ombersley, Stratford upon Avon, Abbots Morton, Oldberrow og Droitwich.
Egwin døde ifølge Florence av Worcester den 30. desember 717 i Evesham og ble gravlagt i klosteret der. Skrinleggingen av hans relikvier ble foretatt den 10. september 1039 av biskop Ælfward av London (Aelfward), tidligere abbed av Evesham. En ny skrinlegging skjedde den 11. januar 1183.
Den første biografien om Egwin ble skrevet tre århundrer etter hans død (ca 1016) av Byrhtferth, en munk fra Ramsey som kan ha bodd i Evesham på den tiden. Da hadde alle minner om Egwin forsvunnet, og det fantes svært få dokumentariske bevis fra hans tid som biskop. For å skrive sin Vita sancti Ecgwini var Byrhtferth tvunget til å ty til hagiografisk fiksjon. Biografien består av fire deler, som faller sammen med menneskets fire aldre. Biografien hevdet å inkorporere eldre elementer, men den kan likevel ikke regnes som helt pålitelig.
Byrhtferths beretning om Egwins liv er for det meste fiksjon, men den tjente som grunnlag for all senere hagiografi, inkludert en biografi skrevet rundt 1100 av prior Dominic av Evesham, Vita Sancti Ecgwini episcopi et confessoris. En anonym revisjon av Dominics biografi ble samlet tidlig på 1100-tallet og kjent som Digby-Gotha-revisjonen, og en ytterligere revisjon av Dominics tekst ble skrevet tidlig på 1200-tallet av Thomas av Marlborough (d. 1236). En middelengelsk biografi på vers om Egwin er inkludert i den populære sørengelske legendesamlingen som ble produsert i Worcester mellom 1270 og 1285. Disse ulike arbeidene gir ingen ny informasjon om den historiske Egwin, men de gir noen indikasjoner på hvor mye hans kult hadde vokst, spesielt i Evesham.
Sent på 1000-tallet, da noen av de angelsaksiske helgenenes kult ble betvilt av normannerne og den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89), ble Egwins hellighet forsvart av en ildprøve, av mirakler og av en suksessfull reise for å samle inn penger i det sørlige England. Denne ble foretatt av munker fra Evesham, som bar Egwins relikvier med seg. Dette var for å kjøpe tømmer og stein for den nye kirken som var nødvendig for den raskt voksende kommuniteten. Det ble skrevet ned mirakler som skjedde på denne turen i 1077 så langt borte som Dover, Oxford og Winchester. I det minste en gang krysset følget elven Trent. Den tvilen som var uttrykt av de normanniske kirkelederne som erkebiskop Lanfranc av Canterbury om autentisiteten til denne tvilsomme angelsaksiske kulten, ble med dette effektivt stoppet.
Fra 1000-tallet har Egwins dødsdag 30. desember stått i liturgiske kalendere, spesielt fra Evesham og Worcester, og hans navn påkalles ofte i helgenlitanier. Egwins translasjonsfest feires 10. september, men 11. januar nevnes også, som trolig minnes translasjonen i 1183. To gamle kirker ble viet til ham, og han blir fremstilt i kunsten som engelsk biskop med en fisk som har en nøkkel i munnen. Han kan lett blandes sammen med den tyske helgenen Benno av Meissen. Hans grav ble ødelagt sammen med klosterkirken da klosteret ble oppløst i 1540 under kong Henrik VIIIs såkalte reformasjon.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, ODNB, celt-saints, Butler 1866, zeno.org, pravoslavie.ru - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000