Innen 600-tallet var England nesten fullstendig delt inn i kongeriker som ble styrt av de angelsakserne som hadde kommet til Britannia 200 år tidligere. Kongeriket Mercia dekket det som nå er Midlands. Den første kongen av Mercia som det er bevart historisk informasjon om, er Penda av Mercia, Ethelreds far. De største nabokongerikene var Northumbria i nord («nord for Humber»), som nylig var forent etter delingen i kongerikene Bernicia og Deira, East Anglia i øst og vestsaksernes kongerike Wessex i sør. Essex, østsaksernes kongerike, inkluderte London og lå mellom East Anglia og kongeriket Kent. «Angelsaksere» er et begrep som ble innført av normannerne etter at de hadde erobret England, selv kalte de seg «anglere» og «saksere».
I 654 ble kong Penda drept i slaget ved Winwaed av kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Oswiu innsatte Ethelreds bror Peada som konge av det sørlige Mercia (655-56), mens han styrte den nordlige delen selv. Da Peada ble myrdet i 656, tok Oswiu kontrollen over hele Mercia. Men et kupp i 658 kastet av det northumbriske overherredømmet og innsatte Ethelreds andre bror Wulfhere som konge (658-74). Tidlig på 670-tallet hadde Wulfhere blitt den mektigste kongen i det sørlige Britannia med et effektivt hegemoni over alle de angelsaksiske kongerikene unntatt Northumbria.
Wulfheres stilling ble styrket av ekteskapet med en prinsesse fra Kent, den hellige Ermengild av Ely (d. ca 700). Ermengild omvendte sin mann og under hennes innflytelse gjorde han mye for å spre kristendommen i sitt kongerike, som hadde vært det siste støttepunktet for angelsaksisk hedendom. Ermengild kom fra en hellig familie. Hun var datter av kong Erkenbert av Kent (640-64) og hans hustru, den hellige Sexburga av Ely, som var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham og halvsøster av den hellige Sethrida av Faremoutiers. Faren var bror av den hellige abbedisse Enswida av Folkestone. Ermengilds søster var den hellige Erkengota av Faremoutiers og hennes brødre, som begge etterfulgte faren som konge, var Egbert I (664-73) og Lothar (673-85). Hennes oldefar var den hellige Ethelbert av Kent og oldemoren var den hellige Bertha.
Mercia hadde vært i konflikt med Northumbria i hvert fall siden 633, da Penda av Mercia beseiret og drepte den hellige Edwin av Northumbria i slaget ved Hatfield Chase. Det ble imidlertid inngått diplomatiske ekteskap mellom de to kongerikene. Først giftet Ethelreds søster Cyneburh seg med Aldfrid (Aldfrith, Alhfrith, Ealhfrith), en sønn av Oswiu av Northumbria, og både Ethelred og hans bror Peada giftet seg med døtre av Oswiu. Ekteskapet mellom Cyneburh og Aldfrid fant sted tidlig på 650-tallet, og Peadas ekteskap med Elfleda (Alhflæd, Ealhflæd) fulgte kort etter. Ethelreds ekteskap med den hellige Ostryd (Osthryth, Ostrythe) ble inngått på et ukjent tidspunkt, men det må ha skjedd før 679, siden Beda nevner det i sin beskrivelse av slaget ved Trent, som fant sted det året.
I 674 hisset kong Wulfhere alle de sørlige kongerikene opp mot Northumbria, men han ble beseiret av kong Oswius sønn, kong Egfrid (Ecgfrith) (670-85). Han overlevde slaget, men døde i 675, trolig av sykdom, og hans bror Ethelred ble konge (674-704). Ethelred startet sin regjeringstid med innen et år å invadere Kent, hvor hans hær ødela byen Rochester. I 679 beseiret han svogeren Egfrid av Northumbria i slaget ved Trent. Slaget var et alvorlig tilbakeslag for Northumbria og fikk i praksis slutt på deres militære innblanding i engelske affærer sør for Humber. Resultatet av slaget sørget også for en permanent returnering av kongeriket Lindsey til Mercia, og det ble en del av Mercia inntil vikinginvasjonene på 800-tallet betydde en nytegning av Englandskartet. Ethelred var imidlertid ikke i stand til å gjenetablere Wulfheres dominans over det søndre Britannia.
Ethelred var kjent som en from og religiøs konge og var «mer kjent for sin fromme tilbøyelighet enn sin dyktighet i krig». Han ga store landområder til den ekspanderende Kirken, inkludert til Tetbury, Long Newton og Somerford Keynes, og han satte sin niese, den hellige Werburga av Chester, over alle nonneklostrene i sitt rike. Werburga var datter av Ethelreds bror Wulfhere og hans hustru, den hellige Ermengild av Ely. Dermed kom hun fra en familie full av helgener, for Ermengild var datter av kong Erkenbert (Erconbert) av Kent og hans hustru, den hellige Sexburga av Ely, som var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham og halvsøster av den hellige Sethrida av Faremoutiers. Ermengilds søster var den hellige Erkengota av Faremoutiers. Werburgas bror var Cenred (Coenred), som ble konge av Mercia (704-09) etter Ethelred.
Det var i Ethelreds regjeringstid at den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury reorganiserte Kirkens bispedømmestruktur og opprettet flere nye bispeseter i Mercia og Northumbria. I 675 fjernet Theodor Wilfrid som biskop av Lichfield, og i løpet av de neste fire årene delte han det enorme bispedømmet i Mercia i de fem bispedømmene Leicester, Lichfield, Worcester, Dorchester og Hereford. Ethelred ble en venn av den hellige biskop Wilfrid av York da Wilfrid ble utvist fra sitt sete i Northumbria. Ethelred gjorde Wilfrid til biskop for midtanglerne under sitt eksil og støttet ham på synoden i Austerfield rundt 702, da Wilfrid kjempet for å få tilbake sitt bispedømme.
Sammen med hustruen Ostryd grunnla og utstyrte Ethelred klosteret Bardney i Lincolnshire i Mercia. Dronning Ostryd synes å ha vært upopulær blant innbyggerne i Mercia. Hun hadde en stor hengivenhet for sin onkel, den hellige kong Osvald av Northumbria (634-42), og hun ønsket å overføre hans relikvier til sin manns kloster Bardney. Men munkene protesterte, ettersom Osvald hadde ført krig mot Mercia og hersket over landet som en utenlandsk konge, så de var uvillige til å ære en northumbrisk helgen. Så da det en kveld kom en vogn til Bardney med den gode kongens legeme, ville de ikke åpne sine porter, så vognen ble stående hele natten utenfor klosteret. Men straks det ble mørkt, kom det et mirakuløst lys fra båren, og det kunne ses på mange kilometers avstand av alle som bodde i provinsen, og for dem så det ut som det var en søyle av strålende lys som sto over helgenens legeme og nådde opp til himmelen. Om morgenen var munkene som hadde ønsket å sende relikviene tilbake til Northumbria, ivrige etter å ha den kongelige helgenen gravlagt i sin kirke. Det er også en tradisjon som sier at Ethelred var assosiert med grunnleggelsen av Abingdon Abbey i det søndre Oxfordshire.
I 697 gjorde sørhumberne opprør (humberne bodde nord og sør for grensefjorden Humber), og de myrdet dronning Ostryd under uklare omstendigheter. Hun ble gravlagt i klosteret Bardney i Lindsey. Den hellige kirkehistorikeren Beda den ærverdige sier imidlertid at hun ble drept av «sitt eget folk, høvdingene i Mercia». Beda skriver også at Peadas død førti år tidligere skyldtes «hans egen hustrus forræderi, blir det sagt». Peadas hustru var Elfleda, Ostryds søster. Derfor kan mordet på Ostryd ha vært en hevn for mordet på Peada, selv om det også har vært tolket mer direkte som et tegn på kontinuerlig fiendskap mellom Northumbria og Mercia.
I 704 abdiserte Ethelred fra tronen til fordel for broren Wulfheres sønn Cenred (Coenred), og selv ble han munk i Bardney. Der døde han i 715 og ble gravlagt sammen med sin hustru. Ethelred etterlot seg en sønn, Celred (Coelred). Den middelalderske Chronicon Abbatiae de Evesham skriver at Celred ikke var sønn av Ostryd, selv om den ikke navngir Celreds mor, og vi vet ikke om noen annen hustru av Ethelred enn Ostryd. Celred etterfulgte i 709 sin fetter Cenred som konge av Mercia (709-16) og giftet seg med den hellige Werburga av Mercia (som ofte blandes sammen med sin mer kjente navnesøster Werburga av Chester). En versjon av kongelisten for Mercia viser en konge ved navn Ceolwald som styrte etter Celred, og det er mulig at Ceolwald, hvis han i det hele tatt eksisterte, også var en sønn av Ethelred.
Etter tretti år som konge abdiserte Ethelred i 704 for å bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Bardney. Der ble han senere valgt til abbed. Han ble etterfulgt som konge av Mercia av sin nevø Cenred (Coenred) (704-09), sønn av Wulfhere og Ermengild og bror av Werburga av Chester. Men Cenred trakk seg også tilbake i 709 for å bli munk i Roma, og han dro dit sammen med den hellige biskop Egwin av Worcester og den hellige kong Offa av Essex (707-709), som også hadde abdisert for å bli munk. Offa mottok tonsuren i Roma og døde som munk kort etter, men Cenred døde på reisen sørover. Det er også mulig at Ethelred hadde en annen sønn ved navn Ceolwald, som var konge en kort periode før Celred.
Ethelred døde i 716, men datoen er ikke kjent. Han ble gravlagt i klosteret Bardney ved siden av sin hustru, og der oppsto det en kult for dem begge. Hans minnedag er 4. mai. Han avbildes som abbed med kongelige regalier ved sine føtter. Han æres i Leominster.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, shelf3d.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. mai 2014