Den hellige Werburga av Chester (650-~700)

Skytshelgen for Chester

Den hellige Werburga (Werburg, Werburgh, Werbyrgh, Werburh, Wærburh, Wereburg, Wereburga, Wetereburga, Verbourg) ble født rundt 650 i Stone i det nåværende Staffordshire i England. Tradisjonelt sies det at hun var datter av kong Wulfhere av Mercia (657-74), sønn av den beryktede kong Penda av Mercia (632-54), og hans hustru, den hellige Ermengild av Ely. Dermed kom hun fra en familie full av helgener, for Ermengild var datter av kong Erkenbert (Erconbert) av Kent og hans hustru, den hellige Sexburga av Ely, som var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Ethelburga av Faremoutiers og Withburga av Dereham og halvsøster av den hellige Sethrida av Faremoutiers. Ermengilds søster var den hellige Erkengota av Faremoutiers. Werburgas bror var Cenred (Coenred), som ble konge av Mercia (704-09), men som abdiserte for å bli munk i Roma.

Det meste av det materialet som finnes om denne tidlige kongelige abbedissen, er imidlertid legender. Hun skal ha blitt lært opp i troen av sin hellige mor, og hun ble from og full av dyder. Hennes skjønnhet tiltrakk seg mange friere, blant annet en prins fra Wessex, men hun nektet å gifte seg fordi hun ville bli nonne, i strid med foreldrenes ønsker. En romantisk legende ble fortalt sent på 1000-tallet av kronikøren Goscelin av Canterbury i hans biografi om Werburga.

Legenden forteller at kong Wulfhere ønsket å arrangere et ekteskap mellom hans datter Werburga og Werbod (Werebode), en mektig hedensk tegn og en stor militær leder som gjorde store tjenester for kongen, som sto i stor takknemlighetsgjeld til ham og gjorde ham til en favoritt ved kongens hoff. Werburgas hellige brødre Wulfhad og Ruffin (Wulfhade, Wulfade, Wulfald og Ruffinus, Rufinus) motsatte seg at deres søster giftet seg med en hedning. Werbod var ikke i stand til å bekjempe deres motstand, så han forgiftet kongens sinn mot sønnene og fikk hans tillatelse til å få dem arrestert for forræderi. Wulfhere aksepterte de såkalte bevisene alt for raskt, og de uskyldige unge mennene ble dømt til døden. Men ikke før var de henrettet før kongen innså med fåfengt klarhet den konspirasjonen og forræderiet som han var blitt utsatt for. Werburga fant seg satt fri fra den kongelige ordre om å gifte seg med en hedning, og dette gjorde at hun fikk mot til å be faren om aldri mer å snakke om å gi henne til noen jordisk ektemann. I stedet ville hun i et kloster sørge over den forbrytelsen som han hadde samtykket i og som hun selv var årsaken til.

I 674 ga Wulfhere etter for ønskene til sin hustru og datter, trolig støttet av råd fra den hellige biskop Chad, og under tårer og med beklagelse gikk han med på å skilles fra sin datter, ikke for en krigersk ektemann, men til Kristus. Det er imidlertid trolig at hun var bestemt av sin mor å bli nonne og ble utdannet i henhold til dette. Kong Wulfhere døde senere i 674, men det hadde neppe noe med datterens klosterplaner å gjøre.

Ikke noe sted var mer passende for hennes novisiat enn Ely, hvor hennes mormor Sexburga skulle bli nonne og hennes grandtante Etheldreda var abbedisse. Da Werburga ble mottatt i Ely, var flere konger med sine adelsmenn og offiserer til stede, og det samme var alle de viktigste mennene i hennes fars kongerike, som om de var gjester i en stor bryllupsfest. Kledd i purpur og silke og gull dro Werburga med sin kongelige eskorte på hesteryggen og i båter til Ely. Den kongelige abbedisse Etheldreda og en stor prosesjon av nonner og klerikere kom ut for å motta landets konge og motta sin nye postulant. Da de to prosesjonene møttes, knelte Werburga foran den ærverdige abbedissen og ba om å bli mottatt som en botgjører. Etheldreda aksepterte henne med glede inn i sin fold.

Så ble Werburga benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Ely, mens hennes mor Ermengild etter sin manns død ble nonne i Minster på Sheppey Island utenfor nordkysten av Kent (Minster-in-Sheppey), som var grunnlagt av hennes mor Sexburga. Samme åra gikk Sexburga av som abbedisse for å dra til Ely, som var grunnlagt av søsteren Etheldreda, og da innsatte hun Ermengild som abbedisse i Minster. Da Sexburga døde i Ely rundt 699, ble Ermengild ny abbedisse der – den tredje kongelige abbedisse på rad, Werburgas mor, mormor og grandtante.

Etter Wulfheres død ble hans bror, Werburgas hellige onkel Ethelred, konge av Mercia (675-704). Han kalte henne tilbake til sitt kongerike og ga henne ansvaret for alle kvinneklostrene i hans rike, og hun fikk i oppgave å etablere en streng observans i dem. Blant disse klostrene som ble grunnlagt eller reformert av henne, var Weedon i Northamptonshire, som var et kongelig hus som hun kan ha gjort om til et nonnekloster og hvor hun tilbrakte en tid, Threckingham i det søndre Lincolnshire og Trentham og Hanbury nær Tutbury i Staffordshire. Bare Threckingham og Hanbury sto direkte under henne.

Werburga sikret også Ethelreds interesser ved å etablere kollegiatskirken St John the Baptist i Chester og ved å gi land til den hellige biskop Egwin av Worcester til det store klosteret i Evesham. Hun spiste bare ett måltid om dagen, og da bare den simpleste mat, og hver dag resiterte hun knelende alle salmene. Hun var kjent for å kunne lese andres samvittighet, og mens hun ennå levde, var hun æret for mirakler.

I Ely var Werburgas mor Ermengild abbedisse i bare rundt et år, og da hun døde rundt 700, skriver noen kilder at Werburga muligens etterfulgte sin mor som abbedisse der. Men i tilfelle kan heller ikke hennes styre ha vart lenge, for hun døde selv rundt år 700. Ikke alle kildene nevner noe om at hun var abbedisse i Ely.

Før Werburga døde, reiste hun rundt til alle sine klostre og avla avskjedsbesøk i dem alle. Deretter trakk hun seg tilbake til Threckingham, hvor hun døde en 3. februar rundt 700, men etter eget ønske ble hun gravlagt i Hanbury (Monasterium Heanburgense). En kilde skriver at hun døde i Weedon den 3. februar 699.

Legenden forteller at Werburga visste hvor hengivne alle hennes kommuniteter var til henne og hvordan de alle ville prøve å sikre seg hennes levninger etter at hun var død, så hun bestemte seg for å komme slik from rivalisering i forkjøpet ved å velge Hanbury som begravelsessted. Men da hun døde i Trentham [sier denne versjonen], bestemte nonnene der seg for å beholde hennes legeme. Ikke bare nektet de å utlevere det til dem som kom fra Hanbury, men de låste også kisten inne i en krypt og satte ut vakter for å passe på den. Folket i Hanbury sendte da en stor gruppe for å kreve sin rett. Da de nådde Trentham ved midnatt, ga alle låser og slåer etter når de tok på dem, mens vaktene ble overmannet av søvn og merket ikke at kisten ble båret ut og tatt med til Hanbury.

I Hanbury skjedde det mange helbredelser ved hennes grav, så derfor ble hennes legeme i 708 høytidelig overført til en mer prominent plass i kirken. Det skjedde i nærvær av hennes bror Cenred, som hadde overtatt som konge. Til tross for at Werburga hadde ligget ni år i graven, var hennes legeme helt intakt, og det skal ha gjort så stort inntrykk på Cenred at han bestemte seg for å frasi seg kronen og følge i sin søsters fotspor, og i 709 dro han til Roma for å bli munk der. En annen versjon sier at hennes legeme ble overført til et kostbart skrin i Leicester med stort seremoniell og i nærvær av kong Ethelreds sønn, kong Celred av Mercia (709-16) [Cenreds etterfølger] og mange biskoper, og skrinet trakk til seg mange pilegrimer.

Werburgas legeme ble en gang mellom 907 og 958 overført til Chester (Cestria), som da var en liten fiskerlandsby, trolig for å redde det fra de plyndrende danskene. Tradisjonen sier at det skjedde den 21. juni 875. Kirken Ss Peter and Paul, som sto der den nåværende katedralen i Chester nå befinner seg, ble vigslet på nytt til de hellige Werburga og Osvald, sannsynligvis i regjeringstiden til kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39).

Ulike presteordener tjente som voktere av Werburgas skrin inntil 1050, da benediktinerne overtok ansvaret. Kort etter begynte de å bygge katedralen og et tilknyttet kloster. Den store jarl Leofric av Mercia, som også var jarl av Chester, og hans hustru, Lady Godiva, reparerte og utvidet kirken i 1057. På denne tiden var Werburga blitt ansett som byens beskytter og skytshelgen, etter den antatt mirakuløse tilbaketrekningen til den walisiske kongen Gruffudd ap Llywelyn fra en beleiring av byen. Werburga forble populær etter den normanniske invasjonen i 1066, og i 1093 utstyrte den normanniske jarl Hugh d’Avranches av Chester, bedre kjent for waliserne som «Hugo ulven» (Hugh Lupus), klosteret og kirken rikt. Han sørget for at Chester, som hadde vært i hendene på sekularkanniker, ble et stort benediktinerkloster med munker fra klosteret Bec i Normandie, som hadde sørget for de to første erkebiskopene av Canterbury etter erobringen, den salige Lanfranc og den hellige Anselm.

I likhet med mange andre anglo-normanniske baroner gikk Hugh d’Avranches selv i kloster kort før han døde, og han ble gravlagt i klosteret. Klosterkirken ble Chester Cathedral i 1540 og ble omvigslet til Kristus og den salige Jomfru Maria. En ny translasjon av Werburgas relikvier i Chester i 1095 ga kronikøren Goscelin av Canterbury anledning til å skrive en biografi om henne. Mormorens kloster Minster-in-Sheppey ble ødelagt av danskene, men gjenoppbygd i 1130 til ære for Vår Frue og den hellige Sexburga.

Et rikt utsmykket skrin ble bygd på 1300-tallet, og det var et stort valfartsmål inntil det ble fullstendig ødelagt av kong Henrik VIII (1509-47) under reformasjonen. Man vet ikke om hennes legeme ble reddet eller om det også ble ødelagt. Deler av skrinets steinbasis er bevart i katedralen i Chester som bispetrone for de anglikanske biskopene av Chester og er fortsatt i bruk. Basen er utskåret med figurer av hennes forfedre, de gamle kongene av Mercia. På de fire sidene er de dype nisjene bevart hvor pilegrimene knelte og søkte helbredelse, mens de etterpå mottok et metallmerke med fem svaner avbildet for å vise at de hadde besøkt skrinet. De ulike delene av skrinet som var blitt berget, ble samlet sammen i 1876 og utstilt i The Lady Chapel i katedralen, hvor det fortsatt står.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: S. Werburga apud Cestram («St Werburga i Chester») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 380). Hennes grav i Chester nevnes også i to helgenlister som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Hennes navn finnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet.

Hennes popularitet skyldes hovedsakelig en romantisk legende, som ble gjenfortalt i hennes biografi fra sent på 1000-tallet av Goscelin.

Legenden forteller at Werburga var en vakker ung jente som avviste mange friere, inkludert flere prinser, og sa at det var fordi hun hadde lovet seg selv til Herren Jesus Kristus. Fremst blant frierne var en favoritt ved farens hoff, Werbod. Wulfhere ga ham tillatelse til ekteskap med datteren, på den betingelse at Werbod kunne få Werburgas frivillige aksept. Men Werbod var ikke kristen, så Ermengild og hennes sønner motsatte seg det foreslåtte ekteskapet.

De hellige prinsene Wulfhad og Ruffin hadde fått sin religiøse utdannelse av den hellige biskop Chad av Lichfield som bodde i en skog, slik at brødrene kunne late som om sine besøk hos ham var jaktutflukter. Werbod sladret på dem til kongen, som fikk dem drept. Werbod møtte en nedrig død kort etter og kong Wulfhere ble slått av anger og søkte opplæring av sin dronning og biskop Chad. Dette gjorde at Werburga fikk mot til å be ham om tillatelse til å gå i kloster i Ely, og dette sa han ja til. Wulfhere grunnla et kloster nær sin egen residens i Stone, og der ble hans sønner gravlagt.

En annen legende gjenfortelles også av Goscelin:

Legenden forteller at da en flokk med gjess ødela avlingen i Weedon, fikk hun dem stengt inne i et hus. Men en tjener drepte en av dem og kokte den til middag. Neste morgen kom Werburga til gjessene, og etter å ha irettesatt dem for å stjele andres eiendom, ba hun dem om å fly vekk. Men en av dem manglet, og de gikk rundt henne og klaget som best de kunne og ville ikke fly. Med Guds hjelp oppdaget hun hva som hadde skjedd, og ba tjeneren samle sammen gåsebena og bringe dem til henne. På mirakuløst vis kom kjøttet igjen på plass på beina og hun vekket gåsen tilbake til livet, og deretter fløy den av gårde sammen med resten av flokken. Ingen gjess har gått løs på avlingen i Weedon siden da.

Denne legenden forklarer hvorfor hennes viktigste attributt i kunsten er en gås. Denne hendelsen har Goscelin imidlertid lånt fra sin egen biografi om den flamske helgenen Amalburga av Gent.

Werburgas minnedag er dødsdagen 3. februar, med en translasjonsfest i Chester den 21. juni. Hun er skytshelgen for katedralen i Chester og trakk pilegrimer fra nær og fjern inntil hennes skrin ble ødelagt. Elleve andre gamle engelske kirker var viet til henne, inkludert Hanbury. Landsbyen Warburton (Werburgton) og dens kirke er viet til henne. Nylige utgravninger i Chester har skaffet bevis for at det sto en saksisk kirke på stedet, og det er gravd ut en stor mengde knokler, muligens inkludert hennes. Man mener at de har vært gravlagt under gulvet for å redde dem fra de danske erobrerne.