De hellige Wulfhad (Wulfhade, Wulfade, Wulfald) og Ruffin (Ruffinus, Rufinus) skal angivelig ha vært prinser fra kongefamilien i Mercia, og de skal ha blitt døpt av den hellige Chad av Lichfield. En romantisk legende som ble fortalt sent på 1000-tallet av kronikøren Goscelin av Canterbury i hans biografi om den hellige Werburga av Chester, sier at de var hennes brødre. I tilfelle var deres foreldre kong Wulfhere av Mercia (656-75), sønn av den beryktede hedenske kong Penda (632-54), og hans hustru, den hellige Ermengild av Ely. Deres bror ville da ha vært Kenred (Coenred), som ble konge av Mercia (704-09), men som trakk seg tilbake for å bli munk i Roma.
Legenden forteller at Werburga var en vakker ung jente som avviste mange friere, inkludert flere prinser, og sa at det var fordi hun hadde lovet seg selv til Herren Jesus Kristus. Fremst blant frierne var en favoritt ved farens hoff, Werbod. Wulfhere ga ham tillatelse til ekteskap med datteren, på den betingelse at Werbod kunne få Werburgas frivillige aksept. Men Werbod var ikke kristen, så Ermengild og hennes sønner motsatte seg det foreslåtte ekteskapet.
De hellige prinsene Wulfhad og Ruffin hadde fått sin religiøse utdannelse av den hellige biskop Chad av Lichfield som bodde i en skog, slik at brødrene kunne late som om sine besøk hos ham var jaktutflukter. Werbod sladret på dem til kongen, som fikk dem drept i den cellen de hadde blitt døpt av Chad. Werbod møtte en nedrig død kort etter og kong Wulfhere ble slått av anger og søkte opplæring av sin hellige dronning og biskop Chad.
Dette gjorde at Werburga fikk mot til å be ham om tillatelse til å gå i kloster i Ely, og dette sa han ja til. Wulfhere grunnla et kloster nær sin egen residens i Stone i Staffordshire, og der ble hans sønner gravlagt. Deres mor dekte deres grav med steiner på saksisk vis, og disse steinene ble senere brukt til å bygge en kirke på stedet.
Men denne historien er i strid med kjente historiske fakta og støttes ikke av tidligere og samtidig kronikører. Det er muligens snakk om to tidlige helgener som ble æret i Stone og som man ikke visste noe om i middelalderen, og dermed ble legenden til. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at de ikke var sønner av Wulfhere og Ermengild, og de heller ikke var ofre for Wulfheres angivelige tyranni.
Prokuratoren for Peterborough Abbey som ble bygd i Stone, reiste til Roma for å overtale paven til å skrive inn disse martyrene blant de hellige. Han etterlot Wulfhads hode, som han hadde tatt med seg, i kirken San Lorenzo i Viterbo nord for Roma.
Disse to helgenenes minnedag er 24. juli. Den nevnes av martyrologiene i Altemps og Norwich og av John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet. I kunsten avbildes de som to prinser på jakt etter en hjort, som søker ly hos Chad, som sitter ved en dam. De er skytshelgener for byen og klosteret Stone.