Den hellige Chad av Lichfield (~623-672)

Den hellige Chad (Cedda; gmleng: Ceadda) ble født rundt 623 i Northumbria i Nord-England. Han kom fra en adelig anglisk familie som hadde slått seg ned der. Det har vært gjort forsøk på å hevde at han var skotsk eller irsk, men han var helt sikkert anglisk, selv om navnet Chad skal ha vært av britisk keltisk opprinnelse snarere enn angelsaksisk. Han hadde tre eldre brødre, den hellige Cedd av Lastingham (Ceddus) (ca 620-64), Caelin (Celin) (f. ca 621) og den hellige Cynebill (Cynibil, Cymbel) (ca 622-64). Alle fire ble som gutter utdannet på Lindisfarne av de hellige Aidan (Áedán) (d. 651) og Finan av Lindisfarne (d. 661). Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Aidan, som var en disippel av den hellige Kolumba  av Iona, kom til Northumbria i 635.

Ved Aidans død i 651 ble studentene sendt til Irland for videre studier, og Chad fikk deler av sin utdannelse i et uidentifisert kloster ved navn Rathmelsigi (Rathelmigisi, Rathmelsige, Rathemigisi, Rathelmigisi), av noen identifisert som Clonmelsh i grevskapet Carlow i provinsen Leinster, av andre som Mellifont i grevskapet Louth i Leinster. Der studerte de sammen med en jevnaldrende munk fra Lindisfarne, den hellige Egbert av Iona. Alle fire brødrene ble prester – Cedd og Chad ble også senere biskoper. En kilde sier at Chad ble presteviet i 653 og vendte tilbake til England for å begynne på sin tjeneste som misjonær, en annen kilde sier at han fortsatt var i Irland i 664.

Chads eldre bror Cedd arbeidet som misjonær blant østsakserne i Essex, og under et besøk på Lindisfarne hadde abbed Finan i 654 vigslet ham til misjonsbiskop. Imens hadde Cedds og Chads bror Caelin undervist og døpt kong Ethelwald av Deira (651-656), sønn av den hellige kong Osvald av Northumbria (634-42), som utnevnte ham til sin kapellan. Caelin foreslo for kongen at det ville være en god idé å grunnlegge et kloster i det sørlige Northumbria, hvor han kunne be mens han levde og bli gravlagt når han døde og hvor bønnene for hans sjel ville fortsette.

Caelin introduserte kong Ethelwald for sin bror Cedd, som tilfeldigvis trengte en slik politisk base og åndelig tilfluktssted. Han fikk et stykke land av kongen, og klosteret ble grunnlagt i 658. Stedet ble kalt Laestingaeu, som er identifisert som Lastingham i North Riding, like ved en av de fortsatt brukbare romerske veiene. Her ble Cedd den første abbeden, og han kom ofte tilbake dit til tross for sine forpliktelser som biskop. Cedd fastet i førti dager for å konsekrerte stedet, og dette var en skikk fra Lindisfarne som stammet fra den hellige Kolumba. Men da han var kommet til den trettiende dagen, ble han tilkalt til viktige affærer, og da overtok broren Cynibil fasten på de resterende ti dagene. Lastingham ble opplagt sett på som en base for familien og planlagt å være under deres kontroll i overskuelig fremtid, noe som ikke var uvanlig i denne perioden.

Etter Ethelwald ble tronen overtatt av Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Hans sønn Alcfrid (Alchfrith) av Deira (656-64) var medregent for Deira under sin far. Som ung mann hadde Oswiu tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske».

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33) og hans dronning, den hellige Ethelburga, en prinsesse fra Kent. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i denne situasjonen hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok levningene av den hellige Aidan av Lindisfarne med seg. Den hellige Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop i stedet, men han døde kort etter.

Etter synoden i Whitby i 663/64 trakk Cedd seg tilbake til sin grunnleggelse i Lastingham, i følge historien for å dø under monastisk lydighet, men han var nok alt for ung til å vente på døden ennå. Men uheldigvis herjet det en pest i Nord-England på den tiden, og både Cedd og broren Cynebill ble smittet. Etter å ha utnevnt deres yngste bror Chad til ny abbed i Lastingham, døde de begge, Cedd den 26. oktober 664, en dato vi kjenner fra Florence av Worcester. Beda forteller at da nyheten om Cedds død nådde munkene i Essex, reiste tretti av dem nordover, «enten, hvis Gud vil, å bo nær legemet av deres Far, eller å dø og bli lagt til hvile sammen med ham». De var til stede i begravelsen, men de ble smittet av den samme pesten og døde i Lastingham, bortsett fra en gutt, som etterpå ble funnet å ha vært udøpt. Han levde og ble prest og en nidkjær misjonær. Cedd ble først gravlagt utenfor murene i Lastingham, men senere ble han overført til koret i en nybygd steinkirke viet til Jomfru Maria og bisatt til høyre for alteret.

Chad var fortsatt i Irland da hans to brødre døde i pesten, men han dro straks til Lastingham og overtok som abbed i tråd med brorens ønske. Lastingham var en liten kommunitet under den hellige Kolumbas regel i en avsidesliggende, vakker landsby helt i utkanten av de nordlige York Moors nær Whitby i North Yorkshire. Men Chad fikk bare være abbed der i ett år.

Kong Alcfrid grunnla et kloster i Ripon, hvor romerske skikker ble innført. Ifølge Beda ble Tuda etterfulgt som abbed av Lindisfarne av den hellige abbed Eata av Melrose. Kong Alcfrid ønsket å ha en egen biskop for sitt folk i Deira, og han vendte seg til Wilfrid, abbeden i Ripon, og utnevnte ham i 664 til biskop. Wilfrid flyttet det northumbriske bispesetet fra Lindisfarne til York (da Eoforwyc), hovedstad i Deira og Northumbria, og dermed ble embetene som abbed og biskop av Lindisfarne delt. Senere, da den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury delte det enorme bispedømmet Northumbria i 678 over hodet på biskop Wilfrid, ble Eata biskop av Bernicia, den nordlige halvparten, med sete i Hexham. Tre år senere ble også dette bispedømmet delt i bispedømmene Hexham og Lindisfarne, og Eata styrte Lindisfarne som biskop fra 681 til 684.

Mange nordlige biskoper hadde avvist vedtaket fra Whitby, så den rimelig arrogante Wilfrid betraktet dem temmelig urettferdig som skismatikere. Derfor insisterte han på å dra til det frankiske kongeriket Neustria for å motta bispevielsen der. Med samtykke av kong Oswiu sendte Alcfrid Wilfrid sørover for å bispevies. Wilfrid oppsøkte sin egen lærer og beskytter Agilbert, en talsmann for den romerske linjen på synoden i Whitby, som var blitt utnevnt til biskop av Paris. Han satte i gang prosessen for å få bispeviet Wilfrid kanonisk, og han innkalte flere biskoper til Compiègne for seremonien. Beda forteller at Wilfrid deretter ble værende en tid utenlands, men han nevner ikke noen grunn til dette.

Til slutt mistet kong Oswiu tålmodigheten og grep inn og insisterte på å få valgt en ny biskop. Vi vet ikke om han ville irettesette Alcfrid eller om abbeden for Lastingham, det andre kongelige klosteret i Deira, var det eneste åpenbare alternativet i Wilfrids stadige fravær. I 665 utnevnte i alle fall kong Oswiu Chad til biskop.

Det var mangel på biskoper i Nord-England, så Chad fikk de samme problemene som Wilfrid hadde hatt. Han dro derfor sørover til Canterbury for å bispevies. Han ble fulgt av kongens kapellan Edhed, som senere ble abbed i Ripon. Men da Chad kom til Kent, fant han at den hellige erkebiskop Deusdedit (655-64) var død i pesten og hans valgte etterfølger, Wighard (Wigheard), var i Roma for å konsekreres. Den hellige biskop Ithamar av Rochester var døende og kunne ikke hjelpe, men siden det fantes en biskop for vestsakserne i Wessex, var Chad uklok nok til å fortsette dit. Der ble de hilst velkommen av den simonistiske Wine av Dorchester-on-Thames (simoni er kjøp og salg av embeter). Wine var den eneste kanonisk vigslete biskopen i Britannia, men han hadde blitt innsatt irregulært av kongen av Wessex. En bispevigsel krevde tre biskoper, og derfor sendte Wine bud på to britiske biskoper fra Wales eller Cornwall av tvilsom ortodoksi. Så ble Chad vigslet til biskop i katedralen i Dorchester. Deretter reiste han nordover og ble innsatt i York. Som modell for sitt virke som biskop tok han sin hellige lærer Aidan og sin hellige bror Cedd.

I 666 kom Wilfrid endelig tilbake til York, men da var hans beskytter Alcfrid død (eller forvist) og Chad var innsatt på hans bispesete. Chad var imidlertid kjent som en from og ydmyk mann, så Wilfrid trakk seg tilbake til klosteret i Ripon for å unngå konfrontasjon. Han hevdet imidlertid sin biskoppelige rang ved å dra til Mercia og til og med Kent for å ordinere prester.

I 669 kom den nyvalgte erkebiskop Theodor av Canterbury (668-90) til England som Deusdedits etterfølger, etter at erkebiskop-elekt Wighard hadde fått et hjerteattakk og døde i Roma i 667 før han var blitt konsekrert. Noe av det første Theodor gjorde, var å reise rundt til alle deler av landet på visitasjon og konsekrere biskoper der det var nødvendig. Han kom også til York i 669. Han erklærte at Chads valg og konsekrasjon var ugyldig, forviste ham og gjeninnsatte Wilfrid.

Chad ydmykhet var tydelig i den måten han aksepterte erkebiskopens avgjørelse. Han sa til Theodor: «Hvis du mener at jeg ikke har blitt korrekt konsekrert, trekker jeg meg villig fra denne oppgaven, som jeg aldri har syntes jeg var verdig til å inneha. Jeg tok den på meg, selv om jeg var uverdig, under lydighet». Den forbløffede Theodor var imponert over hans personlighet, så han konsekrerte ham på nytt (eller supplerte det han mente manglet ved den forrige vigselen) før han fikk dra tilbake til klosteret i Lastingham.

Men der fikk Chad ikke være lenge. Biskop Jaruman av Mercia var død i 667, og kong Wulfhere (657-74), som var blitt kristen, ba erkebiskop Theodor om en ny biskop. I stedet for å konsekrere en ny biskop, overtalte Theodor kong Oswiu til å la Chad få reise fra Lastingham, og senere i 669 utnevnte Theodor Chad til biskop av Mercia og Lindsey. Beda forteller at Chad var den tredje biskopen som ble sendt til kong Wulfhere, noe som gjorde ham til den femte biskopen av Mercia, etter Diuma, Ceollach, Trumhere og Jaruman. Lindsey, som mer eller mindre tilsvarer det moderne Lincolnshire, var under Mercias kontroll, selv om det i perioder hadde vært underlagt Northumbria.

Chads utnevnelse skyldtes ikke minst hans fremragende karakter, for både Wilfrids biograf Eddius og den hellige Beda den ærverdige beskriver ham som ydmyk, from, nidkjær og apostolisk. Hele sin tid i Northumbria hadde Chad gått rundt i sitt bispedømme til fots, men erkebiskopen ga ham ordre om alltid å bruke hest når han var på lange reiser i evangeliets tjeneste. Chad var tilbøyelig til å ville protestere, men da løste den nesten syttiårige erkebiskopen spørsmålet ved personlig å løfte Chad opp på hesteryggen (sannsynligvis var den nyutnevnte biskopen liten og spedbygd). Hans bispedømme omfattet sytten grevskaper og strakte seg fra Severn til Nordsjøen. Senere skulle bispedømmet bli delt og bispedømmene Worcester, Leicester, Lindsey og Hereford skilles ut.

Den nye biskopen flyttet bispesetet fra Repton i Derbyshire, hvor Mercias første biskop, den hellige Diuma, hadde etablert seg, til Lichfield («likjordet») i Staffordshire, hvor en gang tusen kristne hadde lidd martyrdøden. Chads episkopat la grunnlaget for bispesetet i Lichfield i henhold til dekretene fra Theodors konsil i Hertford. Muligens ønsket han å være nærmere det populære kongelige palasset i Tamworth.

Beda sier at Chad «administrerte sitt bispedømme med stor hellighet, idet han fulgte eksemplet til de gamle fedre». Han grunnla et kloster i Lincolnshire, i Ad Barvae («I skogen») i provinsen Lindsey, trolig Barrow upon Humber, selv om noen mener det er Barton-on-Humber i samme område, hvor det fortsatt står en saksisk kirke. Der fikk han femti bol land (rundt 20 000 mål) av kong Wulfhere av Mercia.

Chad bygde et enkelt oratorium ved siden av Stowe Pool ikke langt fra katedralen i Lichfield, hvor han levde og ba når han ikke reiste rundt til fots i sitt store bispedømme. Tilknyttet oratoriet var en stor kilde og en liten kirke (St. Chad’s). Hver morgen pleide biskopen å stige naken ned i kilden og meditere i det iskalde vannet før han dro rundt i bispedømmet for å ta seg av de trengende. Rundt seg i sitt oratorium samlet han en misjonsgruppe på syv eller åtte av sine brødre fra Lastingham. Der kunne han når tiden tillot det og han var fri for andre plikter, trekke seg tilbake for å be og lese sammen med de andre munkene.

Men Chads episkopat varte i mindre enn tre år. Beda forteller at en dag i februar 672 var en av Chads munker ved navn Oswini utenfor og arbeidet da han hørte vakker og glad sang. Lyden kom nærmere og fylte kapellet hvor Chad var i bønn, og etter rundt en halvtime vendte sangen tilbake til himmelen. Chad åpnet vinduet i kapellet for å tilkalle Oswini, og han ba ham hente de andre brødrene. Han formante dem til å leve i fred med alle og fortsette å være trofaste mot den monastiske disiplin som de hadde lært av ham og hans forgjengere. Deretter kunngjorde han at hans død nærmet seg.

Syv dager senere, den 2. mars 672, døde Chad i Lichfield etter å ha mottatt sakramentene. Han falt som offer for den pesten som allerede hadde rammet mange av hans folk. Hans gamle venn Egbert erklærte at Chads sjel var sett stigende opp sammen med engler som fulgte ham til himmelen. Han ble gravlagt nær Mariakirken i Lichfield, og i følge Beda ble han straks æret som helgen.

I 700 fikk biskop Headda bygd en kirke over hans grav, katedralen St. Peter, der hvor den nåværende katedralen i Lichfield står. Det ble meldt om helbredelser i begge kirkene, og hans kult spredte seg. Beda beskriver hans første skrin som «en trekiste formet som et lite hus med en åpning i siden, hvor de troende kan (…) ta ut noe av støvet, som de blander i vann og gir syke kveg eller mennesker å drikke, og deretter er de straks fri for sin skrøpelighet og gjenvinner sin helse». En biografi på gammelengelsk er også bevart. På 1000-tallet kom også broren Cedds relikvier til Lichfield og ble æret sammen med brorens. En rekke mirakler ble tilskrevet Chads relikvier. Det tidligste bevitnes av Beda den ærverdige, som forteller at en mentalt forstyrret omstreifer søkte ly i kirken hvor Chad var gravlagt og forlot den neste morgen, med alle sine åndsevner i behold.

Det skjedde flere translasjoner av Chads relikvier etter den normanniske invasjonen i 1066, blant annet i 1148. Valfartene fortsatte også etter 1066, og en normannisk kirke ble bygd på 1100-tallet. Men denne andre kirken varte bare rundt hundre år før den ble erstattet av den nåværende gotiske katedralen, som hadde et større kor i øst, inkludert et Lady Chapel, for å gi plass til strømmen av pilegrimer. Hans relikvier ble flyttet til Lady Chapel i 1296. Walter de Langton, som ble biskop av Lichfield i 1296, fikk bygd et marmorskrin bak høyalteret. Noen av Chads relikvier ble oppbevart i et bærbart skrin, kalt et feretrum (eng: feretory), hans hode ble æret i Chapel of St. Chad’s Head og andre relikvier ble fremvist på galleriet i det sørlige sidekoret.

Et enda mer praktfullt skrin ble bygd av Robert Stretton, biskop av Lichfield (1360-85), da den nåværende katedralen ble bygd og viet til Jomfru Maria og Chad. Skrinets fundament var av marmor og skrinet smykket med gull og edelstener. Under den såkalte reformasjonen på 1500-tallet ba Rowland Lee, biskop av Coventry og Lichfield (1534-43), innstendig kong Henrik VIII (1509-47) om å spare skrinet. Det ble også gjort, men bare en stund. Det varte ikke lenge før kongens offiserer ga etter for sitt begjær etter gullet og edelsteinene, så skrinet ble brutt i stykker. På et ukjent tidspunkt ble Chads hode og noen andre relikvier, trolig et reisesett, tatt ut av hovedskrinet av en viss prebendeinnehaver Arthur Dudley (1531-77), kannik ved katedralen. Det er mulig at resten av relikviene fortsatt ligger bak alteret i Lichfield.

De bergete relikviene gikk senere videre til hans nieser Bridget og Katherine Dudley fra Russells Hall. I 1651 dukket de opp igjen da bonden Henry Hodgetts fra Sedgley lå på dødsleiet og stadig ba til St. Chad. Da presten som hørte hans siste skriftemål, p. Peter Turner SJ, spurte ham hvorfor han påkalte Chad, svarte Henry: «Fordi hans bein er i hodegjerdet til sengen min». Han instruerte sin hustru om å gi relikviene til presten, og derfra fant de veien til seminaret i Saint-Omer i Frankrike. Disse relikviene ble æret i Liège i 1671.

Etter at katolisismen igjen ble tolerert på begynnelsen av 1800-tallet, kom relikviene i hendene på Sir Thomas Fitzherbert-Brockholes av Aston Hall nær Stone i Staffordshire. Da hans kapell ble ryddet etter hans død, oppdaget hans kapellan, p. Benjamin Hulme, boksen som inneholdt relikviene, seks store knokler. De ble undersøkt og i 1837 gitt til den katolske biskopen Thomas Walsh, apostolisk vikar av Midland District. I 1839 begynte byggingen av Birminghams katolske katedral på et sted hvor det tidligere hadde stått et kapell viet til Chad. Da katedralen ble konsekrert i 1841, ble disse knoklene lagt i et skrin over høyalteret, tegnet av Augustus Pugin. I 1931 ble et skinnebein flyttet til et relikvar i St. Edvard-kapellet. I 1919 ble det innført en årlig messe og høytidelig utendørs prosesjon med relikviene i St Chad’s Cathedral i Birmingham. Denne feiringen har fortsatt til denne fag på den lørdagen som ligger nærmest hans minnedag 2. mars.

Erkebiskop Maurice Couve de Murville (1982-99) ga på begynnelsen av 1990-tallet sin tillatelse til at knoklene gjennomgikk en osteologisk undersøkelse og karbondatering ved The Oxford Archeological Laboratory. Resultatet av testen ble offentliggjort i 1996: Skinnebeinet ble tidfestet til 700-tallet og de fem andre beina stammer fra 600-tallet. Men siden tre av knoklene var lårbein, må de tilhøre minst to personer. De ble verifisert som «ekte relikvier» av Vatikanet og igjen plassert i den romersk-katolske katedralen St. Chad i Birmingham. De kan godt ha en forbindelse med Chad og også inkludere relikvier av ham selv. Chad er skytshelgen for erkebispedømmet Birmingham.

Chads minnedag er dødsdagen 2. mars med en translasjonsfest den 4. mai. I Midlands feires hans translasjonsfest på torsdag etter fjerde søndag i påsketiden. I Lichfield ble hans translasjonsfest feiret med stor pomp og prakt den 2. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Noen kilder sier at han har minnedag sammen med sin bror Cedd på sistnevntes dødsdag 26. oktober. Mange kirker ble viet til ham, særlig i Midlands, og det finnes også mange kilder som har hans navn. Vi kjenner ham hovedsakelig fra Beda den ærverdige, som fikk sine opplysninger fra munkene i Lastingham. En av dem, Trumberht, var hans skrivelærer. En vakker 700-talls illustrert evangeliebok fra Mercia som kalles St. Chads evangelier, var trolig knyttet til hans skrin, på samme måte som Lindisfarne-evangeliene var knyttet til den hellige Cuthbert av Lindisfarnes skrin. Det er nå i biblioteket i katedralen i Lichfield.

I kunsten avbildes Chad ofte som biskop med den trespirete katedralen i Lichfield i hendene, og ofte holder han en gren, vanligvis en vin-gren. Dette skyldes muligens Johannesevangeliets ord fra Jesus om at han er vintreet og disiplene er greinene, for dette evangeliet ble lest ved hans translasjonsfest i Lichfield den 2. august. Han kan også være avbildet med katedralen i hendene midt på en slagmark, omringet av døde. Chad har forblitt et ganske populært guttenavn, et av de få fornavnene som var vanlige blant angelsaksere på 600-tallet, som fortsatt er det. Det var imidlertid lite brukt i flere århundrer før en beskjeden gjenoppblomstring kom på midten av 1900-tallet.

En legende knytter Chad til de hellige Wulfhad og Ruffin, angivelig sønner av kong Wulfhere av Mercia (657-74).

Den hellige prinsesse Werburga av Chester var datter av kong Wulfhere og den hellige Ermengild av Ely. Hennes brødre var Wulfhad og Ruffin. Legenden forteller at hun var en vakker ung jente som avviste mange friere, inkludert flere prinser, og sa at det var fordi hun hadde lovet seg selv til Herren Jesus Kristus. Fremst blant frierne var en favoritt ved farens hoff, Werbod. Wulfhere ga ham tillatelse til ekteskap med datteren, på den betingelse at Werbod kunne få Werburgas frivillige aksept. Men Werbod var ikke kristen, så Ermengild og hennes sønner motsatte seg det foreslåtte ekteskapet.

Prinsene Wulfhad og Ruffin var en dag ute på jakt da de ble ført av sitt bytte til den hellige biskop Chads oratorium, hvor de fant ham i bønn. De ble så imponert over synet av den skrøpelige gamle mannen på sine knær med ansiktet glødende i henrykkelse at de knelte ned og ba om hans velsignelse. De fikk sin religiøse utdannelse og ble døpt av Chad som bodde i en skog, slik at brødrene kunne late som om sine besøk hos ham var jaktutflukter.

Men Werbod fant ut og sladret på dem til kongen, som fikk dem drept. Werbod møtte en nedrig død kort etter og kong Wulfhere ble slått av anger og søkte opplæring av sin hellige dronning og biskop Chad. Dette gjorde at Werburga fikk mot til å be ham om tillatelse til å gå i kloster i Ely, og dette sa han ja til. Chad ga Wulfhere i bot å grunnlegge flere klostre, blant annet et kloster nær sin egen residens i Stone, og der ble hans sønner gravlagt. Han fullførte også Peterborough Minster (katedral), som hans bror hadde påbegynt.

Denne legenden er ytterst upålitelig, men noen avbildninger av Chad viser ham mens han omvender de to prinsene, som ble ført til ham av en hjort mens de var ute på jakt.