Den hellige Egbert av Iona (639-729)

Den hellige Egbert (Ecgberht; lat: Egbertus) ble født i 639 i Northumbria i Nord-England. Han kom fra en angelsaksisk adelsfamilie og ble munk på øya Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Sammen med en jevnaldrende ung munk fra Lindisfarne, den hellige Chad av Lichfield, ble han i 664 sendt til Irland for å studere i et uidentifisert kloster ved navn Rathmelsigi (Rathelmigisi, Rathmelsige, Rathemigisi, Rathelmigisi) i den vestlige provinsen Connacht. Tradisjonelt har Rathmelsigi vært identifisert som klosteret Mellifont i grevskapet Louth, men det ligger i den østlige provinsen Leinster, helt på den andre siden av Irland. The Oxford Dictionary of National Biography sier at klosteret nå er plausibelt identifisert med Clonmelsh i grevskapet Carlow.

Mens Egbert var i Rathmelsigi, ble hans northumbriske reiseledsagere, blant dem Etheltun, drept i den store pesten i 664. Egbert ble også rammet av sykdommen, og han avga løfte om at hvis han ble frisk, ville han være i frivillig eksil fra sitt britiske hjemland på livstid som peregrinus, han ville resitere hele psalteret hver dag og faste en dag i uken i hele livet. Han kom seg og ble presteviet. Han var da 25 år gammel, og han holdt sitt løfte til han døde i en alder av nitti år.

Han la ut på en misjonsreise til de hedenske germanerne, men skipbrudd tvang ham til å vende tilbake. Den hellige Beda den ærverdige skriver at Egbert var forhindret fra å reise selv av en formanende visjon, der han ble bedt om i stedet å reise til klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). Etter sin død i 661 viste den hellige Boswell av Melrose seg to ganger for en av sine disipler og ga ham i oppdrag å forsikre Egbert om at Gud beordret ham til å reparere Kolumbas klostre på Iona og på Orknøyene, og å instruere dem i den riktige måten å beregne påsken.

I Rathmelsigi trente Egbert opp flere grupper munker av angelsaksiske misjonærer på kontinentet som de hellige Wigbert (Wictbert), Wilfrid av York og Willibrord. På hans foranledning dro Wigbert i 686 til Friesland, men etter to års arbeid så å si uten resultater dro han derfra igjen. Men Egbert holdt fast ved sine misjonsplaner og sendte i 692 tolv misjonærer til Friesland, blant dem Willibrord, som virket med stor suksess i det vestlige Friesland.

I 684 prøvde Egbert uten hell å få kong Egfrid av Northumbria (Ecgfrith) (670-85) fra å sende en ekspedisjon under sin general Berht for å invadere Irland. Mens han var i Irland, var Egbert en av dem som var til stede på synoden i Birr i 697, da Cáin Adomnáin ble garantert. Egbert hadde innflytelsesrike kontakter med kongene av Northumbria og av Piktland i tillegg til med Iona.

Egbert er en av de mest berømte «pilegrimene» fra tidlig middelalder. Beda var spesielt interessert i ham, fordi etter 664, året for synoden i Whitby, hvor påskespørsmålet ble diskutert, synoden så ble så grundig og lidenskapelig beskrevet av Beda fra det romerske synspunktet, så han Egberts livsverk som å bringe Iona og pikterne over fra den kolumbanske til den romerske beregningsmåten av påsken, som irene på synoden hadde nektet å akseptere. Den hellige Adomnán, som var abbed av Iona fra 679 til 704, ble konvertert til den romerske måten da han var på et langt besøk til Northumbria midt på 680-tallet. Men selv om han fikk overbevist en rekke irske klostre, antakelig med forbindelser til Iona, klarte han ikke å overvinne klosteret på Iona før sin død.

Dette var det Egbert som klarte rundt 716, under abbed Dúnchad. Etter det bodde han på Iona de siste tretten år av sitt liv. Samme dag som han døde, den 24. april 729, nitti år gammel, feiret munkene på Iona for første gang påske på samme dag som resten av den vestlige Kirken. Egbert ble gravlagt på Iona. Beda var spesielt imponert over at han døde på Påskesøndag 729 etter å ha feiret messen. Det var den 24. april, mens under de tidligere reglene på Iona ville 21. april ha vært det senest mulige tidspunktet for påsken.

Man alt for mye vekt har vært lagt på denne påskekontroversen, og det er i det minste mulig at det ikke var Egberts ry for hellighet og lærdom som overbeviste munkene, men rett og slett tidens gang og forståelsen av at det var lite poeng i å være annerledes. Den irske Kirken selv hadde fulgt de romerske skikkene i et helt århundre allerede. I tillegg sier Beda at munkene holdt fast ved sine gamle skikker bare til år 715, da Egbert kom dit og overtalte dem. At endringen skal ha skjedd først i 729, synes å komme fra en annen del av Bedas verk som er noe tvetydig. The Anglo-Saxon Chronicle sier at endringen på Iona skjedde i 716.

Egberts minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 24. april. Hans navn nevnes i romerske og irske martyrologier og i den metriske kalenderen i York. Det er mulig at han var klosterbiskop i tillegg til munk, for Beda sier at han var biskop, men nevner ikke noe bispesete. Denne Egbert må ikke blandes sammen med den senere erkebiskop Egbert av York (678-768). Egbert av Iona var aldri biskop av Lindisfarne, slik for eksempel Wikipedia skriver. Det finnes imidlertid en biskop Egbert av Lindisfarne, men han ble bispeviet i den 11. juni 802 og var biskop der til sin død i 821.