Den hellige Egbert av York (678-768)

Den hellige Egbert (Ecgbert, Ecgberht; lat: Egbertus) ble født i 678 i Northumbria i Nord-England. Han kom fra den angelsaksiske adelsfamilien leodwaldingene, som hadde sitt navn etter Leodwald, som hadde de to sønnene Cuthwine og Eata, og Eata var Egberts far. De første prominente medlemmene av familien var Cuthwines sønner, som ble konger av Northumbria, kong Cenred (Coenred) (716-18) og den hellige kong Ceolwulf (729-37/38; d. 764).

Egbert fikk sin tidligste utdannelse i klosteret Hexham, selv om andre kilder sier at han var elev av den hellige Beda den ærverdige i klosteret i Jarrow. Deretter dro han til Roma sammen med sin bror Ecgred, og der ble han viet til diakon. Ecgred døde i Roma, og Egbert vendte da straks tilbake til Northumbria. Kong Ceolwulf var lærd og from, men manglet den nødvendige kraft og autoritet som var nødvendig for å styre. Han spurte Beda den ærverdige om råd i alle viktige saker. Beda dediserte sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, til ham i 731 og priste høylytt hans fromhet, men han uttrykte også reservasjoner om hans evner til å styre.

I 731 ble Ceolwulf avsatt av nå ukjente fiender ved å bli tatt til fange, og med tvang ble han gitt tonsur og plassert i et kloster. Men han hadde fortsatt tilhengere over hele landet, så han klarte å rømme eller ble løslatt samme år, og han fortsatte å styre til 737. Beda forteller at de kirkelige spørsmålene i kongeriket ble presidert over av de fire biskopene Pecthelm (første engelske biskop av Whithorn i Skottland) og de hellige Ethelwald av Lindisfarne, Wilfrid den Yngre av York og Acca av Hexham. I 732 trakk enten Acca seg tilbake eller han ble forvist fra sitt sete i Hexham av ukjente grunner. Dette settes i sammenheng med Ceolwulfs gjeninnsettelse, for det synes sannsynlig at Acca var en hovedmotstander av Ceolwulfs regime.

I 732 (eller 734) trakk også Wilfrid den Yngre seg tilbake, men han gjorde det frivillig, og kong Ceolwulf utnevnte sin fetter Egbert til ny biskop av York (Egbertus Eboracensis). Kort etter (735) kom Beda med sitt lange og berømte «Brev til Egbert», hvor han kom med en rekke kloke forslag til reform av kirken i Northumbria, selv om ikke alle ble gjennomført. Han rådet Egbert til å sette av mye tid til studier og bønn, å ordinere flere prester for forvaltning av sakramentene og å oversette trosbekjennelsen og Fadervår til saksernes språk. Han anmodet ham også om å arbeide for å dele mange av bispedømmene i nord slik at bispevisitasjoner kunne bli foretatt oftere. Han gjorde biskopen oppmerksom på mange misforhold som hersket, og han anmodet ham spesielt om å sikre seg palliet fra Roma, erkebiskopenes embetstegn.

Egbert fulgte hans råd, og han fikk i 735 tilsendt palliet fra den hellige pave Gregor III (731-41) i Roma. Dermed ble han den andre erkebiskop av York etter at den tittelen var gått tapt da den hellige Paulinus av York flyktet til Kent mer enn et århundre tidligere. I løpet av alle disse årene hadde ingen forsøkt å gjenetablere den tapte verdigheten, og denne forsømmelsen ble senere brukt som et sterkt argument til fordel for Canterburys presedens da den velkjente striden mellom de to erkesetene oppsto. Egberts mottakelse av palliet økte hans makt og autoritet over de nordlige biskopene, som dermed ble hans suffraganer.

Egberts innflytelse økte ytterligere i 737 eller 738, da kong Ceolwulf abdiserte etter åtte år på tronen og ble etterfulgt av sin verdige fetter, den hellige Edbert (Eadberht) (737-58), Egberts bror. Selv ble Ceolwulf munk i klosteret på Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Edbert var konge til han selv abdiserte i 758 for å bli munk i klosteret ved katedralen i York.

Egbert var nå i en posisjon hvor han kunne gjennomføre mange reformer, og viste seg som en streng og disiplinær erkebiskop. Men selv om han var streng når korreksjoner og irettesettelser var fortjent, var han kjent for sin mildhet og vennlighet. Hans berømte elev, den salige Alkuin av York, snakker ofte om hans fromhet og energi og refererer alltid til ham med den dypeste kjærlighet. «Han blir sagt å ha vært den første prelaten som slo mynter i York. Han viste stor oppmerksomhet til gudstjenesten og musikken i sin kirke og introduserte observansen av tidebønnene. Han var også en velgjører for sin katedral og utstyrte den med de beste juveler- og gullsmedarbeider, og han utstyrte den med mønstrede silkeforheng av utenlandsk håndverk. Han var trolig den første som innførte sognesystemet i nord» (W. H. Dixon og J. Raine, Fasti Eboracensis, 1863).

Et av Egberts største verk var kanskje grunnleggelsen av den berømte skolen i York ved byens monastiske katedral og dens sagnomsuste bibliotek. Ryet til lærerne og de lærde ved skolen spredte seg snart til alle kristne land, og unge adelsmenn fra alle kanter flokket seg snart til York for å bli undervist av den store erkebiskopen. Selv underviste han i teologi, mens han assistent Ethelbert (Aelbert, Albert, Æthelberht), som etterfulgte Egbert som erkebiskop (766-80), underviste i grammatikk, litteratur og naturvitenskap. Det faktum at den navngjetne Alkuin var Egberts elev, kaster ikke liten glans over denne berømte skolen. På grunn av Egberts store kunnskaper ble han senere kalt «Alle frie kunsters skattkammer», armarium omnium liberalium artium.

Erkebiskopens daglige arbeid har blitt beskrevet av Alkuin: «Så snart han hadde fri om morgenen, sendte han bud på noen unge klerikere, og sittende på sin divan underviste han dem frem til middag, da han trakk seg tilbake til sitt private kapell og feiret messe. Etter middag, hvor han spiste lite, moret han seg med å lytte til sine elever diskutere litterære spørsmål i hans nærvær. Om kvelden resiterte han kompletorium sammen med dem, og deretter ga han sin velsignelse til hver og en av dem ettersom de en og en knelte for hans føtter» (Mabillon, Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti, ad an. 815).

Mot slutten av sitt liv overlot Egbert ansvaret for skolen til Ethelbert for å få tid og anledning til å forberede seg på slutten i fred og ro. I sitt tilbaketrukne liv i bønn fikk han selskap av broren Edbert, som abdiserte frivillig i 757 for å tre inn som munk ved klosteret i York. Egbert korresponderte med den hellige Bonifatius, Tysklands apostel, som ba ham om å støtte hans refs av kong Ethelbald av Mercia.

Egbert døde før sin bror, den 19. november 766 (kilden Grant sier han døde i 768) og ble gravlagt i en av forhallene til katedralen i York. Hans best kjente verk er De Jure Sacerdotali, en samling av kirkerettslige reguleringer. Utdrag fra dette verket fra 1000-tallet med tittelen Excerptiones e dictis et canonibus SS. patrum (Mansi, XII, 411-32; Wilkins, I, 101-12) ble lenge regnet som et verk av Egbert. Han skrev et Pontificale, en samling ritualer for en biskop, en Dialogus Ecclesiasticae Instilutionis, et Poenitentiale og et Confessionale, begge disse skrevet både på morsmålet og på latin. I sin nåværende form inneholder Poenitentiale Egberti (P.L., LXXXIX, 411 ff) bare lite fra Egberts egen hånd og er en frankisk kompilasjon fra 800-tallet.

Da erkebiskop Egbert døde i 766, ble Ethelbert ny erkebiskop av York (766-80), og det var da naturlig at Alkuin etterfulgte ham som leder for katedralskolen i York. Under hans ledelse ble skolen et velkjent senter for lærdom, og den tiltrakk seg utallige studenter. Han utvidet skolens allerede rike bibliotek. Alkuin hevder at Ethelbert var en slektning av Egbert, men det finnes ikke noe bevis for at han var en leodwalding.

Edberts sønn Oswulf (Osulf, Oswald) var konge i mindre enn et år (758-59) før han ble myrdet av sine tjenere, men Oswulfs sønn Elfwald (Ælfwald, Alfwold) regjerte fra 779 til han ble myrdet i 788 og ble regnet som helgen i klosteret i Hexham, hvor han ble gravlagt. Edberts datter Osgyth (Osgifu) giftet seg med kong Alchred (Alhred, Ealchred) av Northumbria (765-74). De hadde to sønner, Osred, som var konge fra 788 til 790, drept av kong Æthelred (774-79; 788-96) da han forsøkte å gjenerobre makten i 792. Ethelred fikk også drept Elfwalds to sønner Elf og Elfwine i 791. Kong Alchreds andre sønn var den hellige kong Alcmund (Alhmund, Alchmund).

De dynastikampene som særpreget denne perioden i Northumbrias historie, fortsatte, og det var trolig etter en rekke kongelige mord at mange av Alcmunds folk tryglet denne gode mannen om å vende tilbake i 796 etter mange år i eksil blant pikterne. Han satte seg straks i spissen for en frigjøringshær og klarte å vinne flere slag. Kilden celt-saints skriver at Alcmund ble konge av Northumbria etter at hans far Alchred og bror Osred ble myrdet, men han står ikke i listen over konger av Northumbria. Det er uvisst under hvilke omstendigheter Alcmund ble drept og hvorfor han ble æret som martyr. Han ble drept rundt 800 i Shropshire, og usurpatoren kong Eardwulf av Northumbria (796-806) ble holdt ansvarlig.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Apud Eboracum S. Gulielmus martyr [confessor tilføyd mellom linjene] eiusdem urbis archiepiscopus, S. Egbertus et S. Boso archipraesules, & S. Euerilda abbatissa, quam pagani c[um] omni conuentu suo interfecerunt («I York, St. Vilhelm, martyr, bekjenner, erkebiskop av samme by, St. Egbert og St. Bosa, store prelater, og St. Everilda, abbedisse, som ble drept av hedninger med hele sitt kloster») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 384).

Ingen andre kilder enn John Leland kaller Egbert hellig, mens kilden zeno.org kaller ham salig. Hans minnedag er dødsdagen 19. november.

Kilder: Grant, CE, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. oktober 2011