Den hellige Edbert (Eadbert, Eadberht) levde på 700-tallet i det angelsaksiske England. Genealogien i Historia Brittonum gjør ham til sønn av Eata, en etterkommer av Ida av Bernicia gjennom en sønn av Ida ved navn Ocg. Hans hellige bror Egbert (678-768) var biskop av York fra 732 og byens første erkebiskop fra 735. Den familiegrenen som Edbert og Egbert tilhørte, kalles Leodwaldingene etter deres bestefar Leodwald, sønn av Egwulf.
Edbert overtok i 737 kongetronen i Northumbria etter sin fetter, den hellige Ceolwulf (ca 695-764), også en sønnesønn av Leodwald, som abdiserte for andre gang for å tre inn i klosteret Lindisfarne – denne gangen synes abdikasjonen å ha vært frivillig. Edbert hadde et fremgangsrikt styre i tyve år (737-58) og var en sterk konge hvis regjeringstid ble betraktet av hans samtidige lærde, den salige Alkuin av York (ca 735-804), som kongerikets gullalder.
Det virker imidlertid som om han møtte intern motstand fra Eardwine, sønn av kong Eadwulf I (704-05) og bestefar til den fremtidige kong Eardwulf (796-806). Men Edbert kvittet seg med sine reelle og potensielle rivaler. Først ble Eardwine drept i 740 eller 741 på Edberts ordre, og i 750 ble Offa, sønn av kong Aldfrid (Aldfrith) (685-704), hentet ut fra klosteret Lindisfarne etter en beleiring og henrettet. Biskop Cynewulf av Lindisfarne, som synes å ha støttet Offa, ble avskjediget og internert i York.
I 740 var det krig mellom Northumbria og pikterne, og kong Ethelbald av Mercia benyttet seg av Edberts fravær fra Northumbria til å herje den sørlige delen av riket. Det var kanskje denne gangen (april 741) at York ble brent. I 750 erobret Edbert regionen Kyle fra britenes kong Dumnagual av Strathclyde. I 756 allierte han seg med pikternes Óengus mac Fergus (732-61) mot Dumnagual og tvang sine betingelser på forsvarerne av Alcluith (Dumbarton), hovedstaden i Strathclyde, men kort etter ble han beseiret av britene.
Ifølge Historia Regum Anglorum av Simeon av Durham førte Edbert og pikternes Unust (det vil si Óengus) i 756 krig mot Alcluith, og britene aksepterte deres betingelser den 1. august. Historikeren fortsetter med å si at på den trettiende dagen i denne måneden omkom Edbert med hele sin hær under marsjen fra Ouania til Niwanbirig. Det er rimelig sikkert at Ouania er Govan, men Niwanbirig er mer usikkert, kanskje Newburgh-on-Tyne nær Hexham. En alternativ tolkning av hendelsene i 756 identifiserer Niwanbirig med Newborough ved Lichfield i kongeriket Mercia. Et nederlag her for Edbert og Óengus for Ethelbald av Mercia ville stemme med opplysningen i legenden om grunnleggelsen av St Andrews om at en konge ved navn Óengus sønn av Fergus grunnla kirken der som takk til den hellige Andreas for å ha reddet ham etter et nederlag i Mercia.
Til tross for opplysningen i Historia Regum Anglorum overlevde Edbert nederlaget, men han abdiserte i 758 og trakk seg tilbake til klosteret ved katedralen i York, hvor hans bror Egbert var erkebiskop. Hans sønn Oswulf, som etterfulgte ham som konge, ble myrdet etter mindre enn et år, og tronen gikk til en adelsmann ved navn Ethelwald Moll (Aethelwald). Edberts andre sønn Oswin ble drept i 761 i kamp mot kong Ethelwald Moll. Men Edberts datter Osgyth (Osgifu) giftet seg med kong Alchred (Alhred, Ealchred), som ble konge av Northumbria (765-74). Edberts sønnesønn Elfwald (Aelfwald) regjerte fra 779 til 788. Alchred og Osgyth hadde to sønner, den ene var Osred, som var konge fra 788 til 790, drept av kong Ethelred (774-79; 788-96) da han forsøkte å gjenerobre makten i 792. Ethelred fikk også drept Elfwalds to sønner Elf og Elfwine i 791. Edberts siste kjente etterkommer var den andre sønnen av kong Alchred og Osgyth, den hellige Alcmund, som ble myrdet i 800 etter ordre fra kong Eardwulf og fikk ry som martyr.
Under kong Edbert og hans bror, erkebiskop Egbert, var Kirken i Northumbria sterk, og York ble et betydelig senter for lærdom. Sir Frank Stenton skrev at Edbert var «den siste kongen Northumbria som ledet ekspedisjoner over den nordlige grensen». Man kan også våge å si at Edbert mer eller mindre var den siste kongen av Northumbria som spilte en betydelig rolle i engelsk historie.
Edbert tilbrakte sine siste ti år i bønn og avsondrethet. Han døde den 19. eller 20. august 768 i York. Simeon av Durhams historie om kirken i Durham forteller at Edbert ble gravlagt i katedralens portiko ved siden av sin bror Egbert, som var død i 766. Martyrologiet i Syon minnes Edbert den 25. august og antyder også en fest i York, hvor det imidlertid ikke finnes noen spor av en kult. I Martyrologium Anglicanum av Wilson og i menologiet i Stanton minnes han på dødsdagen 20. august med tittelen hellig, men 11. juni nevnes også.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, celt-saints, Encyclopædia Britannica, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. august 2013