Elizabeth var den yngste søsteren av de tre kongene Ludvig XVI (1774-92; d. 1793), Ludvig XVIII (1814-24) og Karl X (1824-30; d. 1836) av Frankrike. Den eldste søsteren var den ærverdige Maria Clotilde, som giftet seg med kongen av Sardinia, Karl Emmanuel IV av Savoia. Etter at deres far døde brått i 1765, ble Elisabeths eldste overlevende bror, Louis Auguste (som senere ble kong Ludvig XVI av Frankrike), ble den nye Dauphin (tronfølger til den franske trone). Deres mor Marie Josèphe, som aldri kom seg etter tapet av ektemannen, døde i mars 1767 av tuberkulose. Dette gjorde Elisabeth foreldreløs i en alder av bare to år.
Elisabeth og hennes eldre søster Clotilde ble oppdratt av Marie Louise de Rohan, comtesse de Marsan og Gouvernante des enfants royaux. Hun fikk en god utdannelse, var en dyktig rytter og også interessert i kunst, og flere av hennes tegninger er bevart i museet i Versailles. I 1774 døde hennes bestefar, kong Ludvig XV, og hennes eldste bror besteg tronen som kong Ludvig XVI. Prinsesse Elisabeth var en kvinne med sterk vilje og dyp åndelighet. Hun ønsket å gå i kloster, men det fikk hun ikke tillatelse til. Derfor, vel vitende om sin søsters tilbøyelighet til ensomhet og kontemplasjon, og for å hindre at hun skulle lengte etter stillheten i klosteret, ga kong Ludvig XVI henne en liten villa i Montreuil, i nærheten av Versailles. Hver dag resiterte hun hele officiet, og hun leste også religiøse bøker, praktiserte andaktsøvelser og skrev bønner og åndelige betraktninger.
Mange år før revolusjonen følte Elisabeth at Frankrike ville kastes ut i tragedie. Hun syntes synd på nasjonen, folket og sin familie. Hun innså at monarkiet ville bli ødelagt og at forfølgelsen av den katolske religion ville bryte ut, ved å forstyrre den bevisst og kaste hele landet ut i kaos. Hennes tilflukt var Gud, som hun henvendte seg til ustanselig for å tigge om hjelp. Elisabeth utøvde et svært intenst og markert apostolat til Jesu hellige hjerte, kilden til den guddommelige barmhjertighet. I alle brev rettet hun alltid oppmerksomheten mot Jesu hellige hjerte, en andakt som var utbredt takket være de hellige Johannes Eudes (1601-80) og Margareta Maria Alacoque (1647-90), som hun regnet som den eneste tilflukt, det eneste middel for folkets lidelser og nasjonens frelse. Hun skrev ulike konsekrasjoner av Frankrike til Det guddommelige hjerte, og hun utviklet også en dyp andakt til Marias rene hjerte. Hun var overbevist om at gudløsheten og umoralen i landet ville tiltrekke seg Guds straff, så hun bestemte seg for å føre et ærlig liv, å be, å gi opp all luksus og hjelpe sin neste.
Elisabeth og hennes bror Charles-Philippe, comte d’Artois, var de mest trofaste konservative i den kongelige familien. I motsetning til Artois, som på kongens ordre forlot Frankrike den 17. juli 1789, tre dager etter stormingen av Bastillen, nektet Elisabeth å emigrere. Den kongelige familie i Frankrike ble tatt til fange om natten den 6. oktober 1789, da en horde på 20 000 sinte og fulle mennesker, bevæpnet med pistoler, rifler, sabler, høygafler og køller på vei fra Paris til Versailles for å invadere slottet. Dette skjedde under forferdelige scener av vold og grusomhet, med massakrer, halshogde hoder på staker og tatt som trofeer. Ludvig XVI og hans slektninger ble tatt med til Paris under skrik, trusler og forbannelser. Elisabeth var bevisst på behovet for å utøve det oppdraget som hun ble viet til, som «skytsengel» for kongefamilien i Frankrike. Hun oppførte seg tappert, uten å gi etter.
Siden den kvelden var den kongelige familie fengslet i palasset Tuileries. Mens alle prinser og prinsesser prøvde å rømme ut fra hovedstaden og fra Frankrike når situasjonen ble kritisk og virkelig farlig, ble Elisabeth værende på plass, nær til bror og svigerinne, den lille Dauphin av Frankrike og sin niese Charlotte, for å oppfylle sin misjon som trøster. Elisabeth var nært knyttet til sin bror Ludvig XVI og hans hustru Marie Antoinette, og hun var alltid ved deres side helt til slutten.
I februar 1791 valgte hun fortsatt å ikke emigrere sammen med sine tanter Adélaïde og Victoire, men fulgte den kongelige familie på deres mislykkede fluktforsøk den 20. juni 1791, som ble stanset i Varennes i departementet Meuse i regionen Lorraine i det nordøstre Frankrike. Under stormingen av palasset Tuileries, viste hun seg for folkemengden, som mistok henne for dronningen. Den 10. august 1792, når inntrengere angrep Tuileries, fulgte hun kongen og hans familie og søkte tilflukt i Den lovgivende forsamling, hvor hun senere samme dag var vite til sin brors avsettelse fra tronen. Hele familien ble flyttet til festningen Tour de Temple tre dager senere.
Etter henrettelsen av Ludvig XVI den 21. januar 1793 og separasjonen av hennes nevø, den unge «Ludvig XVII», fra resten av familien den 3. juli, ble Elisabeth igjen alene med dronningen Marie Antoinette og sin niese Maria Teresa Charlotte, Madame Royale i deres leilighet i festningen. Natt til 2. august 1793 ble dronning Marie Antoinette ført til fengselet Conciergerie, og de to edle kvinnene ble separert. Etter utallige ydmykelser og ufattelige lidelser ble Marie Antoinette halshogd den 16. oktober 1793. Hennes siste brev ble sendt til nettopp Elisabeth: «Det er til deg, min søster, jeg skriver til for siste gang. Jeg er ikke dømt til en skammelig død, for slikt er bare for kriminelle, men for å ramme din bror». Og etter å ha best Elisabet om å bli som en andre mor for hennes foreldreløse, avsluttet hun med disse ordene: «Farvel, min gode og ømme søster. Jeg håper at dette aldri kommer til deg! Tenk alltid på meg; Jeg kysser deg av hele mitt hjerte, sammen med de stakkars og kjære barna». Brevet ble ikke levert til adressaten, og Elisabeth og Marie-Thérèse ble holdt uvitende om Marie Antoinettes død.
Den 9. mai 1794 ble Elisabeth overført til Conciergerie og ført for Revolusjonstribunalet. Hun ble anklaget for å ha hjulpet til med kongens flukt, for å forsyne émigrés med midler og for å ha oppmuntret motstanden fra kongelige tropper under hendelsene den 10. august 1792. Under rettssaken svarte hun da hun ble tiltalt som «søster av en tyrann»: «Hvis min bror hadde vært det du kaller ham, ville du ikke ha vært der du er og heller ikke jeg der jeg er». Deretter ble hun dømt til døden.
Den 10. mai 1794 ble 24 dødsdømte ført til giljotinen på Place de la Révolution i Paris under den store terroren, blant dem var Elisabeth av Bourbon-Frankrike. Hun ble tvunget til å bevitne alle halshoggingene før hun selv også fikk sin straff. Ikke bare nektet hun å dekke til øynene under massakren, men hun smilte og ba De profundis til siste slutt. Med høy stemme ba hun ofrene, én etter én, om å ha tro på Gud, og hvis de var kvinner, en klem eller hilsen med et smil. Det rørte alle. Da hun ble bundet fast, falt hennes sjal av eksponerte hennes skuldre, og hun ropte til bøddelen: Au nom de votre mère, monsieur, couvrez-moi («I din mors navn, monsieur, dekk meg til»). Da det blonde hodet falt, og la blod til blod, våget ingen å rope: «Leve republikken». Hun døde en uke etter sin trettiårsdag.
«Hør, Herre, rettferdige Gud, og lytt til min klage. * Vend øret til min bønn fra lepper uten svik. / La meg frikjennes ved din dom, * dine øyne skue hva som er rett. / Du har prøvet mitt hjerte, gjestet det om natten; * du har prøvet meg i ild, men har intet funnet» (Salme 17 – Bønn for den rettferdige feilaktig anklaget).
Elisabeth ble først gravlagt i en fellesgrav på Cimetière des Errancis i Paris. Den unge Dauphinen døde av sykdom og vanskjøtsel i 1795 (han kalles den ukronede kong Ludvig XVII). Etter at huset Bourbon igjen var kommet på tronen, søkte hennes bror Ludvig XVIII etter hennes levninger, men de var i en slik forfatning at de ikke lenger kunne identifiseres. Elisabeths levninger ble senere plassert i katakombene i Paris sammen med andre ofre for giljotinen, blant dem Robespierre, som også ble gravlagt på kirkegården Errancis Cemetery.
Rojalistisk litteratur framstiller henne som en katolsk martyr, mens venstreorienterte historikere kritiserer henne hardt for hennes ekstreme konservatisme. Elisabeths saligkåringsprosess ble åpnet i 1924, men den er aldri avsluttet. I den grad hun minnes, er minnedagen helles dødsdag 10. mai.
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. juni 2014