Den salige Elger (Edelger, Adelger, Hilgerus, Helgerus, Hildegerus) ble født rundt 1180 som fjerde og yngste barn av grev Elger av Hohenstein og hans hustru Oda. Det var i overensstemmelse med tidsånden at Elger som yngste sønn slo inn på en geistlig løpebane, og han nevnes første gang som kleriker i 1217. Han ble først kannik ved katedralen i Magdeburg, deretter fra rundt 1220 prost for stiftskirken Ss Simon og Judas i Goslar, samtidig som han var domherre av Halberstadt.
Under inntrykk av prekenene til de hellige Frans av Assisi og Dominikus de Guzmán, men også dypt grepet av den fremvoksende inkvisisjonen, som hadde grepet inn mot prosten i Neuwerk for hans spesielle lære om Den Hellige Ånd og brent ham på bålet i 1225, ga Elger opp sin karriere som kirkelig embetsinnehaver og dro i 1226 til Paris. Der viet han seg først til ulike studier før han la sitt verdslige gods bak seg og trådte i 1229 inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Saint-Jaques i Paris. Elger ble regnet som en svært god predikant, og han viste også stadig sine organisatoriske talenter.
Den salige Jordan av Sachsen (ca 1195-1237), som var prior i Saint-Jaques og siden 1222 hadde vært Dominikus’ etterfølger som ordensgeneral, sendte i 1228 Elger og to andre dominikanere, Markold Tangel og Albrecht av Meissen, til Erfurt. Der de vennlig mottatt og fikk av byens magistrat Rastenberger Hof, som de bygde om til kloster, som skulle bli et av hovedklostrene i ordensprovinsen Saxonia. Av det er i dag Predigerkirche bevart. På sine reiser gjennom Thüringen traff han i Eisenach Heinrich Raspe, den hellige Elisabeth av Ungarns svoger (yngre bror av hennes mann). Han hadde bestemt seg for å grunnlegge et kloster til ære for Elisabeth og som soning for de grusomhetene som hans bror Konrad av Thüringen var ansvarlig for ved erobringen av Fritzlar i 1232. Han kalte Elger til klosterets første prior, og dette ble stadfestet av klosterets konvent i Eisenach. Den 13. april 1236 ble dominikanerklosteret i Eisenach (Conventus Ysenacensis) åpnet.
Landgreve Heinrich Raspe utnevnte samtidig Elger til sin personlige skriftefar og rådgiver. Til tross for hans svekkede helse måtte Elger våren 1242 følge landgreve Heinrich til Frankfurt am Main, hvor keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220) hadde innkalt til en riksdag. Der ble han rammet av feber i midten av august og døde den 14. oktober 1242. Hans legeme ble overført av Heinrich til Eisenach, hvor han ble gravlagt i Mariakapellet i krypten under koret i Predigerkirche, ikke som den tiggermunken han var, men med biskoppelige æresbevisninger. Folket æret ham straks som hellig, men hans kult er aldri approbert. Han kalles oftest salig, men noen ganger ærverdig. Hans minnedag er dødsdagen 14. oktober, men 8. august nevnes også i et martyrologium i Köln samlet før år 1500 av Grevenus.
Kilder: Bautz, de.wikipedia.org, zeno.org, Allgemeine Deutsche Biographie (1880), Neue Deutsche Biographie (1972) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. juni 2014