Den hellige Evagrius av Mgvime (Evagre Mgvimeli; Evagrisi) levde på 500-tallet i Georgia. Hans foreldre var gudfryktige og fromme og fra hans tidligste barndomsår leste de for ham fra Skriften. Da Evagrius ble voksen, ble han hertug i Tsikhedidi og militær rådgiver for kongen av Kartli.
En dag dro han på jakt i fjellene Sarkineti, hvor den hellige Shio av Mgvime, en av De tretten hellige syriske fedre, hadde slått seg ned. Under jakten spredte hans ledsagere seg i ulike retninger, og han ble igjen alene for å undersøke omgivelsene. Plutselig så han en fugl som lignet en due, på vei for å bringe mat til p. Shio, og han noterte seg stedet hvor den landet. Neste dag lokaliserte han eremittens bosted i en hule.
Forbløffet over Shios strenge askese ble Evagrius fylt av hellig misunnelse, ettersom han hadde en lengsel etter å etterligne eremitten, og han sa til ham: «Gud er sannelig levende. Jeg vil ikke forlate deg, jeg vil ikke dra tilbake». Shio rådet ham til å være forsiktig med en så impulsiv avgjørelse, siden det kunne være temmelig vanskelig for en mann som hadde vokst opp i luksus plutselig å skulle begynne et nytt liv i villmarken. men Evagrius svarte ham fast: «Selv om det betyr at jeg må dø med deg i dag, vil jeg ikke reise fra dette stedet».
For å teste hans tro, utstyrte Shio Evagrius med sin stav og instruerte ham: «Stikk min stav i elven Mtkvari, den vil dele vannet og lage en sti hvor du kan krysse. Sikre ditt hjem og kom tilbake til meg. Når du på tilbakereisen kommer til Mtkvari igjen, bruk staven igjen for å lage en sti. Hvis det mislykkes, så fortsett langs din vei som før. Det ville bety at det ikke er Guds vilje å oppfylle din lengsel».
Lydig tok Evagrius hans stav og berørte vannet i Mtkvari med den. Elven delte seg, og han krysset selvsikkert til den andre siden. Da han kom til sitt palass, delte han ut alt han eide til de fattige, sikret sitt hjem og dro av sted igjen for å finne p. Shio. Han utførte samme mirakel igjen, elven delte seg og den trofaste Evagrius passerte gjennom den. P. Shio ga Evagrius tonsuren til det monastiske liv, og den tidligere herskeren slo seg ned nær sin mesters hule. Der lærte han å bli tålmodig og årvåken og hvordan han skulle be, mens han skaffet seg andre dyder som frukt av hans asketiske liv. Han ble en av de første georgiske disiplene av den hellige Shio Mgvimeli.
Shio forutså at antallet munker i ødemarken ville mangedobles, og han bygde en kirke for dem på et sted som Gud hadde avslørt. De hellige fedrenes store gaver ble snart gjort kjent, og mange pilegrimer reiste til fjellene Sarkineti for å motta deres velsignelser. Da kong Parsman noe forsinket hørte at hans elskede hærsjef hadde mottatt tonsuren som munk, ble han sorgfull og reiste personlig til Shios ødemark. Hans håp var å bringe Evagrius tilbake til verden, men han svarte med monastisk fatning: «Å konge! Hvorfor forstyrrer du meg, en mann født til å tjene Gud, ved å be meg bli som en hund som vender tilbake til sitt eget oppkast?» (Jf Ordsp 26,11: «Lik hunden som snur seg til sitt spy, er en dåre som gjentar sin dumhet»). Nyhetene om Shio, Evagrius og de andre hellige asketene spredte seg over hele Georgia, og mange legmenn ble inspirert til å leve et monastisk liv. Evagrius kjøpte med egne midler for fellesskapet landsbyen Shalteba med tilhørende land.
Etter mange år ble Shio gammel, så han samlet alle brødrene rundt seg og sa til dem: «Dere må velge en mann blant dere til å lede denne kommuniteten. Fra nå av vil jeg leve i en brønn som jeg har forberedt som min grav». Dette hadde han fått tillatelse til av sin åndelige far, den hellige Johannes Sedasneli, og katolikos Samuel av Kartli. Brødrene ble svært sorgfulle over å skulle måtte ta avskjed med sin elskede lærer, og forgjeves tryglet de ham om å bli værende i klosteret. Til slutt ba de Shio om å utnevne en etterfølger, og han valgte Evagrius som klosterets neste abbed.
Den ydmyke og vennlige Evagrius protesterte mot denne utnevnelsen, ettersom han regnet seg selv ute av stand til å ta på seg et så vanskelig ansvar. Han tryglet Shio om å revurdere sin avgjørelse, men den eldste svarte ganske enkelt: «Hvis du føyer deg etter vår vilje, vil du motta en gledelig belønning fra Gud: Når han kommer tilbake i herlighet, vil han belønne deg for sin lydighet». Til slutt aksepterte Evagrius sin lærers råd, og han ledet kommunitetens aktiviteter med Guds hjelp fra den dagen av. Klosteret fikk navnet Shio-Mgvime etter grunnleggeren.
Etter mesterens død levde Evagrius i hans hule og tilbrakte der sine siste leveår. Hans minnedag er 4. februar, men 4. januar nevnes også. Han kalles «av Mgvime» eller «Mgvimeli». Fortellingen om Evagrius’ liv er bevart i det hagiografiske verket «Våre ærverdige fedre Shio og Evagrius’ liv og verk», skrevet av Arsenius II, katolikos av Kartli (955-80).
Kilder: Heiligenlexikon, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. oktober 2011