Dette var en periode med stor forvirring og vanskeligheter for Kirken både teologisk og politisk. Det var under folkevandringene, og barbarene invaderte Italia fra nord, og det monofysittiske kjetteri trykket på fra øst. Epifanius var kjent som Italias fredsstifter på denne tiden da Vestromerriket gikk mot sin undergang. Han meglet forsonende og formildende mellom seierherrer og beseirede.
Da overfeltherre Ricimer rustet seg i Milano til felttog mot sin svigerfar keiser Anthemius (476-72), bega Epifanius seg etter inntrengende bønner fra folket og adelen fra Liguria til Roma til fredsforhandlinger, som forløp suksessfullt etter at den unge biskopen hadde appellert til begge parter om fred. Men historien viser at Epifanius’ anstrengelser var forgjeves, for det brøt på nytt ut voldshandlinger mellom Ricimer og Anthemius. Sistnevnte ble beleiret i den delen av Roma som han kontrollerte inntil hans støttespillere forlot ham. Han forsøkte å flykte fra byen forkledd som en tigger, men ble tatt ved kirken Santa Maria in Trastevere, hvor han ble halshogd.
I det åttende år av Epifanius’ episkopat sendte den nest siste vestromerske keiser Julius Nepos (474-75) ham våren 475 med et følge til Toulouse og visigoterkongen Eurik (466-84). Det lyktes biskopen å få Eurik til å avholde seg fra fiendtligheter mot det vestromerske riket. Men Nepos ble avsatt av Orestes kort etter.
De germanske herulernes general Odovaker (476-89; d. 493) styrtet i september 476 den siste vestromerske keiseren Romulus Augustulus (475-76) og overtok selv makten som konge i Italia. Odovaker på sin side ble styrtet i 489 og myrdet i 493 av den ostrogotiske («østgotiske») kongen Teoderik den Store av Italia (471-526). Erobringene førte til elendige forhold for innbyggerne, som måtte betale høye skatter og ofte havnet på sultegrensen. I tillegg var både Odovaker og Teoderik arianere og dermed kjettere.
Epifanius tilhørte de viktigste biskopene i sin tid – han ble til og med kalt «Biskopenes lys og far». Han gjenoppbygde Pavia etter at byen var blitt rasert av Odovaker i 476, og han var en utrettelig forkjemper for befolkningens rettigheter og velbefinnende. Han ble berømt for sine fredsforhandlinger med barbarene, hvor han klarte å få frigjort mange fanger fra de invaderende hærene, og han klarte også å få de mest ekstreme lovene og skattene modifisert.
Han ble derfor kalt «fredsmakeren», og flere paver sendte ham som utsending til Odovaker og Teoderik – sistnevnte var mer åpen for overtalelser fra Kirkens side, siden hans mor Eucleuva var katolikk. Epifanius spilte også en rolle i forholdet mellom pavedømmet og det romerske imperiet. Med en serie relativt svake keisere kunne pavene Felix II (III) (483-92) og hans energiske etterfølger Gelasius I (492-96) sikre Kirkens frihet i forhold til den sivile makt.
En annen suksess was Epifanius’ vellykkede forhandlinger om løslatelsen av sin hellige søster Honorata, som var blitt bortført fra klosteret St Vincent i Pavia under krigen mellom Teoderik den store og Odovaker. Etter at Teoderik hadde seiret, var en av de første tingene han gjorde, å straffe de romerne som hadde støttet Odovaker ved å frata dem deres borgerrettigheter. Epifanius dro da til den ostrogotiske kongen og bønnfalt om deres rehabilitering. Teoderik innvilget biskopens bønn, på den betingelse at Epifanius handlet på hans vegne og forhandlet med burgunderne for å få løslatt de fangene de tok da de herjet Liguria under krigen mellom Teoderik og Odovaker i 489.
Dette ble Epifanius’ siste suksess da han i 494 reiste til Burgund og klarte å få satt fri 6 000 landsmenn fra Liguria som var tatt til fange i Lyon av den arianske burgunderkongen Gundobad (ca 470-516). Men da han kom tilbake fra Burgund, døde han den 21. januar 496 i Pavia av en feber han pådro seg under reisen. Han var 58 år gammel og hadde vært biskop i tretti år. De fattige sørget spesielt over ham, for han hadde alltid vært en oppofrende sjelesørger for dem.
Hans æres som helgen med minnedag i Martyrologium Romanum på dødsdagen 21. januar. Han ble gravlagt i basilikaen San Vincenzo ved siden av sin søster, den hellige Honorata. Hun var nonne i Pavia da Odovaker tok henne i fangenskap. Hun ble kjøpt fri av sin bror og vendte tilbake til Pavia. I 1600 hevdet forskeren Ferrari, vilkårlig og feilaktig, at de tre jomfruene Luminosa, Liberata og Speciosa, som også var gravlagt i San Vincenzo, alle var søstre av Epifanius og at de sammen med Honorata hadde vært fanger hos Odovaker og var kjøpt fri av Epifanius.
Epifanius ble etterfulgt som biskop av den hellige Maximus (ca 496-514). Hans andre etterfølger og Pavias tiende biskop, den hellige Ennodius av Pavia (514-21), som kom til bispedømmet som diakon i 493, skrev mellom 501 og 504 en panegyrikk (lovtale) på vers om Epifanius: Vita beatissimi viri Epiphani episcopi Ticinensis ecclesiae [Ticinum = Pavia]. Dette er vår hovedkilde til vår viten om Epifanius. Magnus Felix Ennodius kjente Epifanius personlig og reiste sammen med biskopen på hans misjon til kong Gundobad av Burgund i 494-96. I 962 ble hans relikvier røvet av biskop Othwin av Hildesheim og overført til domkirken i Hildesheim, hvor de ble bisatt i 963. De menes å befinne seg i en sølvkiste nær høyalteret.
Til tross for de omfattende bevisene for overføringen av Epifanius’ relikvier til Hildesheim, var det i Pavia en standhaftig tro på at de hadde Epifanius’ levninger. Så sterk var denne overbevisningen at de på 1700-tallet gravla det de betraktet som biskopens legeme, på nytt i kirken San Francesco da Paola. Senere ble disse relikviene overført til kirken San Francesco Grande, og i 1834 anerkjente biskop Tosi av Pavia formelt autentisiteten til disse levningene.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. april 2004