Den hellige Edith Stein (Teresa Benedikta av Korset) (1891-1942)

Skytshelgen for Europa (fra 2000)

Den hellige Edith Stein ble født den 12. oktober 1891 i Breslau i Schlesien i Tyskland (nå Wroclaw i Polen). Hun var den ellevte og yngste av barna i en velstående og troende jødisk handelsfamilie, hvorav fire døde som spedbarn. 12. oktober falt dette året sammen med den store jødiske forsoningsdagen Yom Kippur. Dette sammentreffet gledet Ediths fromme mor, Auguste Stein (f. Courant), og det skulle også komme til å bety mye for henne selv. Mot slutten av sitt liv ønsket hun å frembære seg selv som et sonoffer for sann fred, for om mulig å motvirke den krigen hun lenge hadde ant skulle komme.

Men slike religiøse tanker var fremmede for Edith i hennes ungdom. Hennes far døde allerede som 48-åring på en forretningsreise da Edith var bare to år gammel. Hennes driftige og sterke mor, som deretter hadde båret hele ansvaret for den store familien og klart å sikre en relativ velstand, skulle oppleve at alle hennes barn gled bort fra fedrenes religion. For Ediths del dreide det seg ikke bare om å la seg rive med av et sekularisert miljø, men om et bevisst valg. Til tross for sin etiske idealisme kom hun som gymnasiast til den overbevisning at Gud ikke eksisterte og tok konsekvensene av det ved å erklære seg som ateist i 1904, 13 år gammel. Da hun var 15 år, bestemte hun seg for aldri å be igjen. Imidlertid fortsatte hun alltid å respektere sin mor, som trofast oppfylte sine religiøse plikter.

Det skulle bli studietiden som på nytt reiste religiøse spørsmål i Ediths liv. Hun tok gymnaseksamen på Viktoria-Schule i mars 1911, og hun begynte å studere tysk litteratur og historie på universitetet i hjembyen Breslau. Men hennes egentlige interesse lå i filosofi og kvinnespørsmål. Hun ble medlem av Det prøyssiske selskap for kvinnelig stemmerett. Senere skrev hun: «På skolen og i mine første år ved universitetet var jeg en radikal kvinnesakskvinne. Deretter mistet jeg interessen for hele spørsmålet. Nå ser jeg etter rent pragmatiske løsninger».

Etter noen korte semestre på universitetet i Breslau dro hun i 1913 til Göttingen for videre studier i tysk, historie og psykologi, men fremfor alt filosofi under den berømte filosofen Edmund Husserl (1859-1938). Han var selv av jødisk herkomst, men var blitt døpt som ung mann. Husserl var en dypt seriøs tenker som utviklet og forfinet sine ideer under kritikk. En av hans elever var filosofen Heidegger (1889-1976), en tidligere jesuittnovise som fikk stor innflytelse på så ulike tenkere som teologen Karl Rahner og filosofen Jean-Paul Sartre. Husserl var ikke katolikk, men så mange av hans studenter ble katolikker at han spøkte med at han burde bli kanonisert.

Som den meget begavede studenten hun var, oppnådde Edith strålende resultater og kom snart til å bli en del av den innerste kretsen rundt Husserl, «der Meister» som hun respektfullt kalte ham. Men like viktig som de akademiske resultatene var den menneskelige siden av studiene. Edith var en usedvanlig trofast venn, og mange av de vennskapene hun formet i studietiden, skulle vare livet ut. Flere av disse vennene var kristne, eller ble det etter hvert, noe som gjorde at Edith begynte å se på religiøse fenomener med en ny åpenhet.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 betydde en drastisk forandring av studentlivet i Göttingen. Ediths mannlige studiekamerater dro til fronten, og mange kom aldri tilbake. Etter avsluttende eksamen i januar 1915 tilbrakte Edith noen måneder som frivillig sykepleier i Mährisch-Weißkirchen, hvor hun pleide soldater fra den østerriksk-ungarske hæren som var rammet av flekktyfus, dysenteri og kolera. Men hun ble ikke innkalt til ny tjeneste etter sin første permisjonsperiode, til tross for at hun hadde stilt seg til disposisjon.

I 1916 ble den 25-årige Edith assistent for Husserl ved hans nye lærested i Freiburg im Breisgau, noe som på den tiden var en uhørt ære for en kvinne. Stillingen var meget slitsom på grunn av Husserls arbeidsmetoder og krav, noe som gjorde det vanskelig for Edith å drive selvstendig forskning som hun ønsket. Hun sa derfor opp i begynnelsen av 1918, men hun beholdt hele livet en kjærlig respekt for sin gamle lærer. Hun tok sin doktorgrad i filosofi i 1917.

I Weimar-republikkens tidlige år ble Edith medlem av det sosialdemokratiske partiet og holdt seg borte fra de politiske ekstremistene både til høyre og venstre. Hun ønsket en lærestilling ved et tysk universitet, men det viste seg umulig - tiden var ennå ikke moden for en kvinne i en slik posisjon. Tiden var derimot inne for å ta en eksistensiell beslutning: Edith hadde i årene løp blitt brakt stadig nærmere en kristen tro, men hun var usikker på om hun skulle bli katolikk eller protestant. Hos den katolske filosof Max Scheler (1874-1928) fikk hun en første kontakt med den katolske tankeverden, et nytt univers som hun kom til å beundre.

Også vennskapet med en kollega, professor Adolph Reinach og hans kone, begge av jødisk avstamming og konvertert til protestantisk kristendom, fikk betydning. Ved professorens plutselige død i november 1917 (han falt i Flandern) fant Edith en holdning hos hans enke som traff henne i sitt innerste: «Det var mitt første møte med korset og den guddommelige styrke det gir dem som bærer det. For første gang så jeg Kirken for meg, Kirken født av Kristi forsonende lidelse, som er sterkere enn døden. I det øyeblikk brøt min vantro sammen, jødedommen bleknet, og Kristus lyste opp i korsets mysterium».

Et avgjørende øyeblikk ble lesningen av Teresa av Ávilas selvbiografi, som hun fant en kveld sommeren 1921 i hyllene hos sin protestantiske venninne Hedwig Conrad-Martius, da hun tilbrakte en lengre ferie hos henne og ektemannen i den lille byen Bergzabern i Rheinland-Pfalz. Hun leste boken i et strekk inntil soloppgang. Etter endt lesning var konklusjonen: «Dette er sannheten». Med karakteristisk målbevissthet gikk hun dagen etter og kjøpte en katolsk katekisme og en messebok, og etter at hun hadde studert begge bøkene grundig, gikk hun for første gang inn i en kristen kirke, sognekirken i Bergzabern. Der gikk hun til sogneprest Breitling og ba om å bli døpt.

Edith mottok den katolske dåpen i kirken St. Martin i Bergzabern i Pfalz den 1. januar 1922 med Hedwig som fadder, et økumenisk trekk som var uvanlig i en tid hvor forholdet mellom kirkene var atskillig kjøligere enn i dag. Hun ble fermet den 2. februar av biskopen av Speyer i hans private kapell. Deretter dro hun til Breslau for å fortelle familien om sin dåp. Hun sa senere at første gang hun så sin mor bryte sammen og gråte bittert, var da hun fortalte henne at hun var blitt katolikk. Men tross den gjensidige smerte i forholdet til sin jødiske familie førte hennes dåp til en dypere solidaritet med det jødiske folk, takket være Kristus, som hun følte seg bundet til med både åndens og blodets bånd.

Edith ønsket å følge Teresa med det samme, ikke bare som katolikk, men som karmelitt. Hennes åndelige rådgiver, kannik Schwind (generalvikar av Speyer), ville imidlertid at hun skulle forbli i verden og bruke sine evner i Kirkens tjeneste. Det skulle hun komme til å gjøre i over elleve år, som foredragsholder, oversetter, skribent og lærer. P. Schwind skaffet henne en stilling som tysklærer på jenteskolen St. Magdalena i Speyer som ble drevet av tredjeordens dominikanerinner. I åtte år underviste hun i tysk språk og litteratur på jenteskolen og på dominikanernes lærerinneskole, mens hun i helger og ferier studerte katolsk filosofi. Hun var imidlertid ingen ubetinget suksess som lærer, stiv og streng som hun var.

I Speyer fikk hun anledning til å leve et liv i bønn og arbeid veldig nær den klostertilværelsen hun alltid ønsket seg. Hun utviklet et inderlig bønneliv i disse årene og en brennende kjærlighet til liturgien. Selv om hun alltid er tilbakeholden med å snakke om sitt indre liv, skinner denne gløden gjennom i hennes skrifter og brev. En lærd jesuittisk teolog, p. Erich Przywara, oppmuntret henne til å oversette kardinal Newmans Letters and Journals til tysk. Hun gjorde det «strengt objektivt (...) og hadde til og med som mål å bevare setningenes rytme og ordstillingen». Siden tysk setningsbygging og ordstilling er helt forskjellig fra engelsk, ble resultatet nøyaktig, men nesten uleselig. Hun oversatte Newmans Idea of a University på samme mekaniske måte.

Da ba p. Przywara henne om å oversette den helliges thomistiske tekster og ikke bry seg om kommentarer, men gå rett på den hellige Thomas av Aquinas' egne tanker. Det var et godt råd, for hennes egen klare og logiske hjerne møtte en annen av et førsteklasses kaliber og met et mektig grep på katolsk ortodoksi. Hun begynte å oversette Quaestiones disputatae de Veritate, som ikke fantes på tysk fra før. Hun beveget seg inn på et nytt felt og gjorde noen feil, og thomistiske forskere protesterte på noen av hennes oversettelser, men hun hadde skapt et mektig verk, om ikke feilfritt. Fra 1928 begynte hun å forelese om thomistisk tankegang og kvinnenes stilling i det moderne samfunn.

Høsten 1922 døde Msgr. Schwind, og hennes nye veileder ble erkeabbed Raphael Walzer fra benediktinerklosteret Beuron. Hun ønsket fortsatt å tre inn som karmelitt, men abbed Walzer mente at hennes arbeid i verden var altfor viktig. Hun søkte på universitetsstillinger, men hun hadde ikke hellet med seg verken i Breslau eller Freiburg. Det kan skyldes fordommer mot kvinner eller til den raskt voksende antisemittismen, men trolig gjorde hun ingen god figur ved intervjuene. Våren 1932 fikk hun til slutt en stilling på det pedagogiske akademi i Münster - ikke en så prestisjefylt stilling som hennes intellektuelle kapasitet gjorde henne berettiget til, men det passet henne bedre enn å undervise skolejenter.

Edith begynte nå å uttrykke sine ideer om kvinnenes stilling i Kirken. Det var alltid en stor kontrast mellom hennes beskjedne og reserverte vesen og skarpheten i hennes skrifter. Hun ba om at Kirken skulle studere problemene ved kvinners utdannelse og ikke bare ignorere dem. Hun satte spørsmålstegn ved pave Pius XIs (1922-39) encyklika om ekteskapet, som erklærte at kvinnens primære oppgave var å være hustru og mor. Hun feide til side Paulus' synspunkter om at kvinner skulle tie i kirkene og argumenterte med at dette kunne være lokale reguleringer, men det var ikke guddommelig lov. Hun bestridde utsagn i kirkeretten som utelukket kvinner fra Kirkens hellige embeter og påpekte at det var diakonisser i den tidlige Kirken og at undervisning, sykepleie og sosialt arbeid alle var yrker som hadde sin opprinnelse i kirkelige aktiviteter. Hun kom også i åpen opposisjon til det nazistiske synet på kvinner som oppdrettere av ariske helter.

Edith levde allerede et kontemplativt liv, og hennes utvikling førte henne til den erkjennelse at den kristne eksistens ikke er i vitenskapen, men i kjærligheten. Men det ble til slutt nazistenes maktovertagelse i januar 1933 som skulle hjelpe Edith til å virkeliggjøre sine klosterplaner. Brunskjortene marsjerte i gatene i de tyske byene, plakater ble satt opp på butikkfasader og jøder begynte å bli drevet ut. Selv Ediths studenter ble påvirket av antisemittismen, og hun visste at hun snart ville bli tvunget til å gi opp sin stilling. På vei til Beuron for å besøke abbed Walzer stoppet hun i Köln, hvor hun dro til en kirke som feiret sin patronatsfest med tretten timers bønn. Da hun kom ut, visste hun at det var tid for å bli karmelitt.

Den 14. oktober 1933 trådte hun inn i karmelittordenens reformerte gren (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo - OCD) i Köln i den faste beslutning å følge Kristus på hans korsvei. Hun var 42 år gammel og hadde ingen medgift. Ikke en gang hennes akademiske ry anbefalte henne, slik det kunne ha gjort om hun hadde gått til dominikanerne eller benediktinerne. Hun sendte karmelittene den eneste medgiften hun hadde, nemlig sitt betydelige bibliotek, omhyggelige katalogisert og forsynt med kommentarer. Da hun ankom, fant hun at da bøkene var blitt pakket opp, var de helt rotet til. Nonnene hadde ingen stor interesse for bøker. En av de eldre nonnene uttrykte håp om at den nye postulanten ville være god til å sy.

Ediths klosterinntreden var et alvorlig slag for hennes mor og ble møtt med kritikk fra mesteparten av familien. De følte at Edith, først ved sin dåp og nå ved å gå i kloster, sviktet sitt folk, nettopp i et vanskelig historisk øyeblikk. Edith så det ikke slik. Tvert imot hadde den kristne troen gitt henne ny respekt for sine jødiske røtter. Hun var stolt av å tilhøre det folk Messias var kommet fra, og så ikke kristendommen som et brudd med jødedommen, men som dens fullbyrdelse. Hun fortsatte trofast å holde kontakten med familien (og med sine mange venner) fra klosteret.

Det var på denne tiden hun lærte å le. Hun var ikke lenger «Fräulein Doktor», men en enkel nybegynner i ordenslivet. Hennes tidligere strenge botsøvelser ble avløst av en fredfull lydighet. Abbed Walzer spurte henne rett ut om hun kunne føle seg hjemme i en kommunitet med enkle kvinner hvor hennes intellektuelle gaver ikke betydde noen ting. Hun svarte at hun følte seg fullstendig hjemme. Den 15. april 1934, Den gode hyrdes søndag, mottok ordensdrakten og sitt nye navn, sr. Teresa Benedikta av Korset (Teresia Benedicta a Cruce). Påskedag den 21. april 1935 avla hun sine første løfter, og hun avla sine evige løfter den 21. april 1938.

Tilværelsen i klosteret var lykkelig. Hun fikk lov til å fortsette sitt vitenskapelige arbeid, og i klosteret fullførte hun sitt hovedverk Endliches und ewiges Sein («Endelig og evig væren»), en konfrontasjon mellom Husserls fenomenologi og Thomas Aquinas' filosofi. Her avviste hun den thomistiske distinksjonen mellom teologi og filosofi og hevdet at det ikke fantes noen sann filosofi uten åpenbaring: åpenbaringen var en av kildene til kunnskap som filosofien måtte behandle. Boken ble refusert av den ene forleggeren etter den andre fordi forfatterinnen var jødisk. Til slutt fikk hun et tilbud om publisering fra et lite forlag i Breslau som hadde utgitt noen av hennes tidlige verker, og hun brukte mye tid med korrekturlesning. Men i 1938 fikk hun manuskriptet i retur, for da kunne selv ikke forlaget i Breslau utgi en bok av en jødisk forfatter. Verket ble trykt posthumt i 1950.

Men det vitenskapelige arbeidet kom likevel i andre rekke, for først og fremst fikk hun nå muligheten til å leve i hjertet av Kirkens bønn og liturgi. Endelig kunne hun føre det livet hun hadde lengtet etter i alle disse årene. Samtidig fulgte hun utviklingen i Tyskland med bekymring. Hun innså tidlig hvor Hitlers politikk ville føre og næret ingen illusjoner om at klosteret ville kunne beskytte henne under en kommende jødeforfølgelse. I 1936 kom de beryktede rasistiske Nürnberg-lovene, og natten mellom 8. og 9. november 1938, den skammelige «Krystallnatten», satte jødeforfølgelsene inn med full kraft.

For ikke å sette sine medsøstre i fare ble Edith nyttårsaften 1938 overført til et karmelittkloster i Echt i Nederland, som var grunnlagt under den prøyssiske kulturkampen. Der skulle hun ett år senere få selskap av sin søster Rosa, som også var blitt kristen etter at den 87-årige moren døde av kreft den 14. september 1936. Rosa hadde ventet med å ta dette skrittet for ikke å volde den gamle hederskvinnen enda mer sorg.

Heller ikke Echt var trygt i lengden. Andre verdenskrig var brutt ut i 1939, og i 1940 okkuperte tyskerne Nederland. Noen medlemmer av Ediths familie hadde klart å emigrere til USA, men noen ble sendt i arbeidsleir. I alt døde over halvparten av familien Stein i nazistenes Holocaust. Samtidig fikk søstrene i Echt stadige meldinger om forfølgelse og stengning av karmelittklostre.

Det ble gjort forsøk på å ordne det slik at Edith og Rosa kunne dra til et kloster i Le Paquier i Sveits, men formalitetene tok for lang tid. Hun hadde allerede blitt avhørt en gang av Gestapo og hadde hilst dem utfordrende med «Lovet være Jesus Kristus!» i stedet for det foreskrevne «Heil Hitler!» Hun nektet å gå i dekning, for det ville ført til represalier mot klosteret. Den 26. juli 1942 ble det lest opp et hyrdebrev fra de hollandske katolske biskopene i alle katolske kirker i landet. Teksten fordømte nazistenes jødeforfølgelse. Også noen protestantiske kirker deltok i protesten. Hevnen kom umiddelbart. Alle katolikker av jødisk herkomst, blant dem Edith og Rosa, ble arrestert og deportert.

Et øyenvitne til arrestasjonen i Echt har fortalt at Edith trøstet Rosa med ordene: «Kom, vi går for vårt folk». Hun som alltid hadde vært stolt over å være tysk, skulle dø som jøde og katolikk i en tysk hevnaksjon rettet både mot jødene og Kirken. Hun avsluttet verket Kreuzeswissenschaft («Kunnskap om korset»), en studie i den hellige Johannes av Korsets liv og mystikk, den dagen hun ble arrestert, søndag den 2. august 1942.

De ble kjørt i full fart til Roermond, og derfra kom de til en oppsamlingsleir i Amersfoort. Dit kom de midt på natten, og om behandlingen de hadde fått av SS hittil hadde vært høflig, ble de jødiske fangene nå drevet inn i sovesalene med slag og støt fra geværkolber. Fra Amersfoort ble fangene brakt til oppsamlingsleiren Westerbork nord i landet, hvor de måtte vente på sin videre skjebne. Der ble hun sett av en forretningsmann som senere unnslapp. En tidligere student så henne stå ved et togvindu på stasjonen i Schifferstadt. Hun sa: «Hils til søstrene i St. Magdalena. Jeg reiser østover».

Selv om det ikke er 100 % sikkert, regnes det for overveiende sannsynlig at Edith og Rosa ble sendt rett i gasskammeret da de ankom Oswiecim (Auschwitz) den 9. august, og denne datoen blir regnet som hennes dødsdato. Hun var født på den store jødiske forsoningsdagen Yom Kippur, og hun forente sine lidelser og sin død med den korsfestede Kristus og hans soningsdød for alle mennesker.

Det mest slående trekket hos Edith Stein er hennes kjærlighet til sannheten. Det var den som fikk henne først til å forlate religionen, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage den. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Edmund Husserl skal engang ha sagt om Edith at «i henne er allting sannhet». Til sist skulle hun oppdage at sannheten ikke er et abstrakt begrep, men en levende person. Da hun etter endt lesning av Teresa av Ávilas selvbiografi utbrøt: «Dette er sannheten», var det ikke fordi den inneholdt formelt riktige tankesystemer, men fordi den fortalte om en måte å leve sannheten på i praksis, og dermed å elske den høyere og forenes med Ham som er Sannheten. Senere skulle hun skrive: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Og, i et brev hun skrev etter å ha hørt at Husserl, den store filosofen, var død: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i 1962 av kardinal Josef Frings av Köln, og i 1972 sendte den daværende erkebiskopen, kardinal Joseph Höffner, dokumentene over til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Edith Stein ble saligkåret som martyr den 1. mai 1987 av pave Johannes Paul II i Müngersdorfer Stadion i Köln i Tyskland. Ved den anledning kalte paven hennes liv for «en syntese av vårt århundre». Etter at den toårige jenta Teresia Benedicta McCarthy fra Boston i USA ble dødssyk og kom på sykehus, endret hun navn til Edith Steins klosternavn. Etter at familie og venner hadde bedt til Edith om hennes forbønn, ble den lille jenta frisk igjen. Etter at dette miraklet var godkjent av Helligkåringskongregasjonen, ble Edith Stein helligkåret den 11. oktober 1998 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 9. august.

I forbindelse med åpningen av bispesynoden for Europa i Vatikanet utropte pave Johannes Paul II den 1. oktober 1999 de hellige Edith Stein, Katarina av Siena og Birgitta av Sverige til skytshelgener for Europa, i tillegg til de hellige Benedikt og Kyrillos og Methodios, som var det fra før.

Les også Pave Johannes Paul IIs preken under helligkåringen, og hva den tidligere rabbi i Roma, Eugenio Zolli, skriver om Edith.

Ved helligkåringen kom det protester fra jødiske grupper som sa at hun ikke døde fordi hun var katolikk, men fordi hun var jøde. Men det synes klart at hvis hun hadde fortsatt å være den jødiske filosofen dr. Edith Stein, ville hun ha vært fri til å forlate Europa, som så mange andre jødiske akademikere gjorde, og søke tilflukt i USA. Det var fordi hun var karmelittnonnen Teresa Benedikta av Korset at hun var under lydighet og forble i Europa.

Litteratur på norsk:

• Sr. Maria Nada av Inkarnasjonen: Den salige Edith Stein, hefte, Maximilian Kolbe Utgivelser 1993
• Tor Martin Møller og Mette Nygård (red): Edith Stein Filosof og mystiker, Emilia forlag, Oslo, 2000. ISBN 82-7419-051-3
• Edith Stein: Korsvitenskap, oversatt til norsk av Mette Nygård, Vidarforlaget, 2007

Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Bunson, Ball (1), Jones2, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Holböck (2), Index99, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, vatican.va, carmelnet.org, Heidi Øyma: «Den hellige Edith Stein: Hun søkte sannheten og fant Gud» (Broen 1998) -

Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden