Den hellige Eusebius av Roma (~319-~357)

Acta Eusebii, som ble oppdaget i 1479 av Mombritius, forteller følgende historie:

Pave Liberius (352-66) fikk tillatelse av keiser Konstantius II til å vende tilbake til Roma, og angivelig var prisen oppgivelsen av hans ortodoksi, ved å undertegne den tvetydige trosbekjennelsen fra Sirmium (som utelot «av samme vesen som Faderen»). Det fikk presten Eusebius, en sterk forsvarer av trosbekjennelsen fra Nikea, til offentlig å preke mot både pave og keiser og stemple dem som heretikere. Da det ortodokse partiet som støttet motpave Felix, ble stengt ute fra alle kirker, fortsatte Eusebius å lese messe i sitt eget hus. Han ble arrestert og brakt for pave Liberius og keiser Konstantius, og uforferdet irettesatte han Liberius for å forlate den katolske tro. Som konsekvens ble han plassert i et fangehull som var fire fot bredt (eller han ble fengslet i et lite rom i sitt eget hus), hvor han tilbrakte tiden i bønn og døde etter syv måneder en 14. august rundt 353. Hans levninger ble gravlagt i Callistus-katakombene med den enkle innskriften Eusebio homini Dei, «Til Eusebius, Guds mann». Denne vennlige handlingen ble utført av de to prestene Gregor og Orosius, venner av Eusebius. Gregor ble satt i samme fengsel og døde også der. Han ble gravlagt av Orosius, som hevder å være forfatter av Acta Eusebii.

Det hersker nå alminnelig enighet om at disse aktene var et falskneri, enten helt eller i alle fall delvis, og skrevet i samme ånd, om ikke med samme penn, som notisen om Liberius i Liber Pontificalis. Bollandistene og Tillemont påpeker noen historiske vanskeligheter i aktene, spesielt det faktum at Liberius, Konstantius og Eusebius aldri var i Roma på samme tid. Konstantius besøkte Roma bare én gang, da han ble værende i rundt en måned, og Liberius var da fortsatt i eksil. Noen som tok Liberius’ angivelige frafall for gitt, ville omgå denne vanskeligheten ved å hevde at den verdslige makt grep inn etter anmodning fra Liberius, som mislikte prestens nidkjærhet, og fengslet Eusebius. Det er slett ikke sikkert at Eusebius døde etter at Liberius vendte tilbake, under hans eksil eller til og med lenge før den perioden.

Intet spor av Eusebius’ grav har blitt funnet, men det utelukker naturligvis ikke at den har eksistert. Eusebius var en historisk person som ble gjenstand for en kult, men historien som fortelles om ham, er upålitelig. Tradisjonen som hevder at han offentlig prekte mot pave Liberius (352-66), er fullstendig uekte. Påstanden om at han led martyrdøden er også tvilsom. Han grunnla med sikkerhet en kirke i Roma, «sognekirken» som etter ham ble kalt titulus Eusebii. Denne kirken skal ha blitt bygd der hvor hans hus sto. En årlig minnemesse ble lest for ham som grunnlegger, og i 1595 ble sognet allerede referert til som titulus Sancti Eusebii. Det er bakgrunnen for at han fortsatt nevnes i det nye Martyrologium Romanum (2001).

Eusebius’ minnedag i Martyrologium Romanum er 14. august. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere, det vil i praksis si hans kirke i Roma. Denne kirken, som nå heter Sant’Eusebio, ligger ved Piazza Vittorio Emmanuelle II og er en av Romas eldste. Den nevnes for første gang i 474, men ble fullstendig fornyet på 1700-tallet. Hans angivelige relikvier befinner seg under høyalteret i kirken. Den tilhørte en gang celestinerne (en orden som nå er forsvunnet), og pave Leo XII (1823-29) ga den til jesuittene. Sant’Eusebio er titularkirke for en kardinalprest.

En annen prest ved navn Eusebius minnes samme dag, noe som har skapt en viss forvirring. Denne Eusebius led martyrdøden rundt år 300, trolig i Palestina.