Denne hellige Eusebius (gr: Eusebios, Εὐσέβιος) var en åndfull og dydig prest på slutten av 200-tallet, trolig i Palestina. Prefekten Maxentius dømte ham først til å dø på bålet, men prestens ro og den glede som strålte fra hans ansikt, skapte motvillig beundring, så han bestemte seg for å føre ham for keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305). Dette var før keiserne Diokletian og Maximian hadde utstedt nye edikter mot de kristne.
Da Eusebius viste seg, ble alle de tilstedeværende inderlig truffet av en viss glans som strålte fra hans ansikt, av en sjarmerende blanding av glede, imøtekommenhet og mot som lyste fra hans øyne, av skjønnheten i hans hår og hele hans utseende, som i en ærverdig høy alder syntes å avsløre en mer enn menneskelig kraft. Keiseren talte vennlig til ham og sa rett ut at han ønsket å redde livet hans. Men Eusebius erklærte frimodig at han aldri kunne tilbe tre og stein. Da ga keiseren ham over til prefekten for at han kunne dømme ham etter rikets lover.
Eusebius gikk med den største sjelero til retterstedet og mottok under takk og tilbedelse av Gud sverdhogget som brakte ham det evige liv.
En annen prest ved navn Eusebius minnes samme dag, noe som har skapt en viss forvirring. Denne Eusebius døde (martyrdøden?) rundt år 353 i Roma.
Kilder: KIR, zeno.org, magnificat.ca, catholic-saints.info - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. oktober 2014