Den falske Margrete i Bergen (~1260-1301)

Den «falske Margrete» var en person i Bergen som utga seg for å være den for lengst avdøde prinsesse Margareta, arving til Skottlands trone.

Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler paa, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margareta i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.

Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt enda mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite påaktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.

Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð («Solsangen»), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:

Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud.

(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).

Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.

Merkeligst blant denne slags hellige er «den falske Margrete». Hun var en kvinne som utga seg for å være den for lengst avdøde Margrete (Margareta), datter av kong Eirik II Magnusson (1268-99) og Skottlands arving. Noen kilder sier at kvinnen var norsk, andre at hun var tysk.

Den 19. mars 1286 døde plutselig kong Alexander III av Skottland (1249-86) i en rideulykke, og Skottland sto uten en klar arving til tronen. Aleksanders unge franske enke, dronning Yolande, hevdet at hun var gravid, og sto dermed imot kravene fra Robert Bruce (bestefar til kong Robert I) (1306-29) og Johan Balliol (1292-96), som begge ønsket å ta makten. Etter noen måneder viste det seg at Yolande slett ikke var gravid.

«Den ekte Margrete» (Margareta) (1283-90) var datter av kong Eirik II Magnusson «Prestehater» (1268-99) av Norge (1280-99), som var sønn av kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1263-80) og dronning Ingeborg. Etter at Eirik ble kronet til konge som tolvåring i 1280, giftet han seg rundt 1. september 1281 i Bergen, knapt tretten år gammel, med den tyve år gamle Margareta (Margrete) Alexandersdatter (1261-83), som var datter av kong Aleksander III av Skottland. Lille Margretes mor døde i barselseng da datteren ble født tidlig i 1283, bare tyve år gammel, og ved morfarens død tre år senere var den lille norske jenta hans eneste levende etterkommer og eneste arving til den skotske tronen. I oktober 1286 ble den norske prinsesse Margrete offisielt erklært som dronning av Skottland (1286-90). Hun ble kjent som Jomfruen av Norge (Maid of Norway), og det skotske parlamentet utnevnte seks verger som skulle styre på hennes vegne. Det eldste kjente vitnemålet om Margretes faktiske posisjon som skotsk dronning, er et pavebrev fra april 1288, rett etter at Nikolas IV (1288-92) ble pave.

Men et barn på tronen kunne lett føre til borgerkrig mellom skotske adelsmenn som ville forsøke å få den reelle makten, og det var også frykt for at kong Eirik Magnusson av Norge ville forsøke å ta kontrollen over Skottland. Den skotske adelen ba derfor kong Edvard I av England (1272-1307) om å gripe inn. Kong Edvard var på denne tiden den mektigste og mest respekterte kongen i Europa, og han var også i slekt med barnedronningen. Han ville utnytte situasjonen til egen fordel og aktet å knytte den lille jenta direkte til sin egen familie ved å arrangere et ekteskap mellom henne og sin egen to år gamle sønn Edvard, den fremtidige kong Edvard II av England (1307-27).

I 1289 sendte kong Eirik sin første delegasjon til kong Edvard I av England for å drøfte Margretes stilling, og straks etter sendte Edvard en petisjon til paven om dispensasjon for ekteskap mellom Margrete og den engelske tronarvingen Edvard. En slik dispensasjon var nødvendig fordi prins Edvard var søskenbarn til Margretes avdøde mor (kong Edvard I og Margretes mormor var bror og søster). Den 6. november 1289 ble det inngått en norsk-skotsk-engelsk traktat i Salisbury om godkjenning av Margrete som Skottlands dronning og arving, og kort etter kom pavens dispensasjon for hennes engelske ekteskap. Ifølge Salisbury-avtalen skulle Margrete komme til Skottland innen 1. november 1290, og i mars 1290 godkjente en skotsk stormannsforsamling at hun giftet seg med prins Edvard.

I 1290 forhandlet de tre nasjonene Norge, Skottland og England frem en traktat i Birgham i Berwickshire, som ble undertegnet den 18. juli 1290. Der ble det slått fast at Margrete var forlovet med unge Edvard, prins av Wales. Det ble bestemt at Margrete skulle få inntekter av engelske jordegods som morgengave, og kong Edvard lovte henne 400 pund sterling årlig inntil hun fylte femten år. Kong Edvard skulle garantere skotsk selvstendighet og ville være verge for den unge dronningen inntil hun nådde myndighetsalderen. Skottlands uavhengighet skulle samtidig være garantert, «atskilt og delt fra England ifølge dets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse». Det fremtidige dynastiske ekteskapet ville nødvendigvis føre til en personalunion mellom de skotske og engelske kronene. I tillegg var det en klausul som også hadde norsk interesse: dersom ekteskapet mellom den unge engelske prinsen og den unge skotske dronningen forble barnløst, skulle kongeriket gå videre til hennes nærmeste arving.

Men den skotske Kirken var ikke like begeistret over utsikten til å miste sin uavhengighet ved å komme inn under den engelske Kirken. Skottene var heller ikke begeistret over at kong Edvard I insisterte på å sende biskop Anthony Bek av Durham til Skottland som sin «løytnant» på vegne av det unge paret og samtidig krevde at de skotske vergene skulle adlyde biskopen.

Kong Edvard ønsket at Margrete skulle sendes fra Norge til England, noe verken skotter eller nordmenn aksepterte. Den engelske kongen utrustet da det som ble kalt «et stort skip» og sendte det fra Yarmouth i mai 1290 for å hente sin kommende svigerdatter fra Norge. Skipet var blitt innredet så innbydende som mulig og var fylt med ting den engelske kongen mente at en ung jente fra Norge ville begjære; godsaker som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner. Men det var politisk viktig for kong Eirik Magnusson at hans datter ble fraktet over til Skottland på et norsk skip, så han avviste det engelske skipet. Det måtte returnere uten kongelig passasjer, til kong Edvards irritasjon.

I slutten av september 1290 reiste Margrete Eiriksdatter over Nordsjøen fra Bergen med kurs for Skottland. De fremste i hennes følge var biskop Narve av Bergen, baron Tore Håkonsson og Tores hustru, Ingebjørg Erlingsdatter. Hun var da 7 ½ år gammel og i sitt fjerde år som skotsk dronning. Skipet dro fra Bergen og fulgte den ruten som nordmenn til alle tider har brukt til de engelske øyer, langs Norskehavet mot Orknøyene, som var norsk territorium, og derfra videre langs den skotske østkysten til Leith, Edinburghs havneby.

Men reisen ble mer besværlig enn kong Eirik hadde forestilt seg, for høststormene hadde for lengst satt inn. Skipet seilte rett inn i en heftig storm og ble ført langt ut av kurs inntil det klarte å kjempe seg inn til Kirkwall på Orknøyene. Margretes helse hadde aldri vært robust, og anstrengelsene under sjøfarten ble det for mye for henne. Hun ble «grepet av sykdom til sjøs», ifølge biskop Narve, og hun døde i hans armer kort tid etter at de var kommet i land på Orknøyene. Dødsdagen er ikke kjent, men det må ha vært i begynnelsen av oktober. Stedet hvor de kom i land og Margrete døde, er i dag øyenes tredje største tettsted, St. Margaret’s Hope. Stedet skal være oppkalt etter The Maid of Norway, selv om det er like trolig at det er oppkalt etter Skottlands store helgen, den hellige Margareta (ca 1045-93).

Margretes legeme ble oppbevart i St. Magnuskatedralen i Kirkwall i en natt før det ble ført tilbake til Bergen. Der ble liket «nøye undersøkt» av hennes mistenksomme far, kong Eirik. Den lille dronningen ble deretter gravlagt ved siden av sin mor i murveggen på nordsiden av koret i Store Kristkirke på Holmen i Bergen. Hun var den siste skotske monark fra huset Dunkeld. I de to årene som fulgte, var det fjorten personer som krevde den skotske tronen. I frykt for skotsk borgerkrig ble Edvard I av England igjen bedt om å gripe inn, og i 1292 innsatte han Johan Balliol som sin marionettkonge. Dette førte i sin tur til Den skotske uavhengighetskrigen, som skulle bli Skottlands store ulykke.

Margrete Eiriksdatter kom i flere år etter sin død til å versere som rettssubjekt i skotsk-norske tvistemål. I 1292 ble det fremmet krav om at kongeriket Skottland skulle betale en større erstatning fordi Margrete ikke straks ble tatt til Skottlands dronning og frue da Aleksander III døde. Samtidig ble det reist krav om at Skottlands riksinntekter i interregnumet før Margretes godkjennelse skulle tilfalle kong Eirik. Begge disse kravene må karakteriseres som nokså urimelige. Det gjelder også Eirik Magnussons krav på den skotske tronen som Margretes livsarving. Kravet ble avvist med den føydalrettslige begrunnelsen at tronarven bare gjaldt i nedstigende linje.

Margretes far, kong Eirik II, døde den 15. juli 1299 og ble etterfulgt på den norske tronen av sin bror, den hellige kong Håkon V Magnusson (1299-1319). Året etter, i 1300, ankom en kvinne til Bergen med en båt fra Lübeck. Hun påsto at hun var Margrete og anklaget en rekke mennesker for forræderi. Hun presenterte bergenserne for følgende historie: Hun hadde reist mot Skottland sammen med biskop Narve av Bergen, fostermoren Ingeborg Erlingsdatter og hennes mann Tore Håkonsson. På Orknøyene, hvor hun angivelig skulle ha dødd av sykdom, ble hun faktisk solgt av fostermoren. Senere endte hun opp i Tyskland, hvor hun etter hvert hadde giftet seg. Nå var hun kommet tilbake og ville hevde sine rettigheter som kongsdatter.

Men kvinnen kom ingen vei med sine krav, for biskopen og myndighetene hadde ingen tro på hennes historie. Den avdøde kong Eirik hadde nemlig identifisert sin døde datters legeme før begravelsen, og det viste seg også at Margrete fra Lübeck var grå i håret og sa selv at hun var «omkring 40 år», mens den virkelige Margrete var født i 1283 og ville ha vært sytten år om hun hadde levd. Det er vanskelig å skjønne at hun kunne regne med at noen ville tro på hennes røverhistorie. Likevel skal deler av presteskapet i Bergen ha støttet hennes påstand, og store deler av folket trodde på henne. Men det kunne ikke hjelpe henne mye. Hun ble arrestert, og etter landsloven ble hun og hennes mann dømt til døden som bedragere. Sommeren 1301 ble hun brakt til retterstedet på Nordnes ved Bergen og brent på bålet. Hennes mann ble halshogd. Den falske prinsessen er den første vi kjenner som ble offentlig brent på bål i Norge.

Til tross for dette ble den underlige historien om den forrådte prinsessen spredt blant folk gjennom en populær ballade, og det oppsto rykter om hennes hellighet. Folk flest hadde åpenbart hatt stor tro på den falske Margrete og begynte å valfarte til hennes rettersted. Ryktene om hennes hellighet fikk stor utbredelse, til og med hos en del av presteskapet. Men myndighetene så med ublide øyne på den kulten som var oppstått, for på folkemunne var «falske Margrete» den ekte prinsessen. Selv om dette uvesenet foregikk i en stiftsstad, varte det likevel en god stund før biskopen satte seg i bevegelse for å avskaffe det, og da biskop Audfinn Sigurdsson (1314-30) endelig grep inn i 1320, var det først etter gjentatte anmodninger fra de beste menn (Diplomatarium Norvegicum VI, s 104; VIII, s 88). Han nedla forbud mot kulten for Margrete, men til liten nytte.

Sytti år etter den falske Margretes død ble det i nærheten av retterstedet på Nordnes til og med oppført en liten trekirke, trolig en stavkirke, til hennes ære. Den ble siden kalt Margaretakirken eller «Sanct Maritte Kirke» (Norske Magasin, I, s 134, 529). En lokal martyrkult oppsto i sammenheng med denne kirken, og dit ble det valfartet av ofrende pilegrimer i store mengder. Margaretakirken mottok testamentariske gaver gjennom bergensfarertestamenter, det siste kjente i 1515. Det kan ha vært holdt gudstjenester i Margaretakirken frem til reformasjonen. Kirkens endelige skjebne vet man lite om, men den ble trolig revet omkring reformasjonen. Margaretakirken kan ha ligget der hvor krysset mellom Nordnesbakken og Nordnesgaten går i dag, altså like utenfor akvariet. Historien om Margaretakirken er en historie om folkets overbevisning mot øvrighetens.

Omtrent samtidig med Margrete ble Audun Hugleiksson (Hestakorn) (ca 1240-1302) henrettet i Bergen. Han var en stormann i kongeriket Norge på slutten av 1200-tallet. Han var kongens høyre hånd både under Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson, og han ble sett på som en viktig politiker og jurist for sin tid og hadde en sentral rolle i utformingen av det norske lovverket. Fra 1280 og frem mot århundreskiftet fikk han stadig viktigere stillinger i statsledelsen. Han hadde et eget sete i kongens råd, tjenestegjorde som stallare («advokat»), fehirde («skatteminister») og bar tittelen baron.

Mot slutten av livet trakk Audun seg lenger bak i kulissene, men han holdt plassen som «skatteminister» til tross for at han selv begynte å trekke på årene, helt frem til kong Eirik Magnusson døde i 1299 og ble etterfulgt av broren, den tidligere hertug Håkon Magnusson. Bare noen få dager etter at Håkon ble konge, ble Audun fengslet. Som baron hadde han egen hird, men han benyttet den ikke. Han satt i fengsel i tre år før han sent i 1302 ble dømt til døden og alle hans eiendommer ble beslaglagt og lagt under kongen. Han ble hengt søndag den 2. desember 1302, første søndag i advent. Henging ble regnet som den mest ydmykende av alle henrettelsesmetoder i middelalderen, og det er tydelig at Audun ble dømt for noe som ble regnet som en direkte forbrytelse mot kongen. Men det ser ikke ut til at det noen gong ble gitt en skikkelig begrunnelse for henrettelsen av Audun, og det er derfor ikke rart at folk begynte å fabulere. I ettertiden spredte det seg folkefortellinger og folkeviser om Audun Hugleiksson. Flere av disse forsøker å forklare hvorfor han ble hengt, blant annet ble dødsdommen omtalt i en folkevise om Audun Hugleiksson som er nedskrevet på Færøyene på 1800-tallet, men ofte er forklaringene fantastiske og lite troverdige.

Noen har gjettet på at Audun kunne ha noe med den falske Margrete å gjøre, men det synes lite trolig, siden hun kom til Bergen mange måneder etter at han var arrestert. Men i folkevisene ble de to knyttet sammen, og det gjorde knapt Auduns sak bedre at det dukket opp tronpretendenter. Det kan ikke ha gått mange år før det ble satt sammen et par viser om de dramatiske hendelsene i Bergen i årene omkring 1300, og det var vel også naturlig at det ble lett etter en felles årsak. Visen om den falske Margareta var ennå kjent av Absalon Pederssøn Beyer, og på 1800-tallet ble den gjenfunnet på Færøyene. De første versene er forøvrig lånt fra den danske visen om Dagmar (Danske Folkeviser, utgitt av S. Grundtvig, III, s 921 ff; Gustav Storm: Sagnkredsene om Karl den Store og Didrik af Bern, s 213).

Folkevisene om Margrete og Audun ble ikke skrevet ned før godt ut på 1800-tallet, men tekstene må ha vært godt kjent på Vestlandet gjennom middelalderen. Professor Gustav Storm har publisert tekstene og har også analysert dem. Han finner gode holdepunkter for å regne med at folkevisene er utformet relativt kort etter at Margrete og Audun ble henrettet. Det gis mange detaljer som en ikke kan vente folk vil huske lenge, for eksempel at Auduns hustru var Gyrid.

I visen om Margrete, «Frúgvin Margreta», er det Audun som blir fremstilt som skurken som tok initiativet til at hun ble solgt til en greve i Blåland, og han har i visen fått ansvaret for at hun kom til Bergen og gjorde krav på arven sin. Av visene ser man at Margrete hadde sympati i folket, og det blir støttet både av senere tradisjon og indirekte gjennom brevet fra 1320, hvor biskopen i Bergen ville ha slutt på dyrkingen av «St. Maritte».

Folkevisene har gjort en helt av den falske Margrete, som ut fra lovverket nok hadde gjort seg fortjent til den skjebnen hun fikk, mens Audun, som i de skriftlige kildene kommer svært bra ut, i visene blir fremstilt som en stor skurk som ikke får noen sympati. Han blir fremstilt som sviker og morder, da han drepte det nyfødte barnet til Margrete. Folkevisene om Audun og Margrete har nok fått forme en viktig del av ettermælet hans, i alle fall for de nærmeste generasjonene, og de temaene som var fremme i folkevisen kan finnes igjen i andre versjoner. Det er vel i forlengelsen av denne visen at Audun ble gjort til voldtektsmann, når det hos Absalon Pederssøn Beyer blir sagt at han voldtok dronninga fra Skottland. Men det kan en se på som rent oppspinn. Det var en ekteskapskontrakt for hertug Håkon Audun forhandlet om i Frankrike, og det ekteskapet ble det ikke noe av. I august 2002 ble «Spelet om Audun Hugleiksson» for første gang fremført i Bensentunet på Ålhus i Jølster, med Bjørn Sundquist i rollen som Audun. Stykket er bygd på et manus av Edvard Hoem basert på en bok av Anne Cecilie Kapstad, mens musikken er av Henning Sommero. Dette spelet holdes nå hvert annet år.

Alt tyder på at troen på den brente kvinnens hellighet har holdt seg lenge. I et gammelt norsk Necrologium (Jakob Langebek: Scriptores rerum Danicarum medii ævi, collegit adornavit et publici juris fecit Jacobus Langebek, Hafniæ 1774, V, s 386) finnes anført ved 16. november: Transitus Sanctæ Margaretæ Reginæ. Da intet spor kjennes til at noen annen norsk fyrstinne av dette navn har hatt hellighets ry, er det mulig at det her siktes til denne falske kongedatteren. Vi plasserer henne derfor under denne datoen.

Frúgvin Margreta

(CCF nr 77 C. TSB C 6, C 22)

1. Vilja tit nú lýða á, / meðan eg flyti fram / um hana frúnna Margretu, / í Norðnesi brann. /- Troðið nú lættliga dansin, / - dagurin skín so fagurliga, / - komin er hægst á summarið.

2. Gud fyriláti Eiriki kongi, / hvat hann mundi gera: / sendi sítt barn í ókunn lond, / moykongur at vera.
3. Gud fyriláti Eiriki kongi, / hvat hann gjørdi har, / sendi sítt barn í ókunn lond, / moykongur vera skal.
4. «Mær skal fylgja frú Katrin, / sker henni klæði reyð! / hon verður mær tann trúgvasta, / tar for tolir hon deyð».
5. «Tær skal fylgja so vænt eitt vív, / sunnan undan lund, / nevnd er frúgvin Ingibjørg / tað lystiliga sprund.
6. Tær skal fylgja so vænt eitt vív, / sunnan undan oy, / nevnd er frúgvin Ingibjørg, / tann lystiliga moy.
7. Tær skulu fylgja sveinar tveir, / eg kenni væl teirra navn: / Nials út av Gilstein / og Eyðun Hestakorn.
8. Nials út av Gilstein / og Eyðun Hestakorn, / tí teir kunnu læra teg / tey landsmál og orð».
9. «Mær skal fylgja frú Katrin, / sker henni klæði grøn! / hon verður mær tann trúgvasta, / av Gudi taki hon løn!»
10. Tað leið ikki longur um / enn mánaðirnar tvá, / lysti frúnna Margretu / sín faðirs skip at sjá.
11. Tað var Eyðun Hestakorn, / hann tók í frúnnar hond, / fylgdi henni í sævarmála / í tað hála tang.
12. Hann fylgdi henni í sævarmála, / í tað hála tang, / stjól so burt tað fingurgull, / jomfrúnni fell av hand.
13. Tað leið ikki longur um / enn mánaðirnar tríggjar, / enn lystir frúnna Margretu / sín faðirs skip at síggja.
14. Rókust úti á myrkum havi / mánaðirnar tvá, / ongasteds tað kundu tey / til nakað land at sjá.
15. Rókust úti í myrkum havi / mánaðirnar tríggjar, / ongasteds tað kundu tey / til nakað land at síggja.
16. Svaraði frúgvin Margreta, / hon stóð í fremra stavn: / «Vit skulu lova olmussu / í vár harras navn».
17. Summir lova eina, / summir lova tvá, / tað var frúgvin Margreta, / hon lovar tríggjar.
18. Summir lova eina og tvá, / summir lova tríggjar, / Margreta lovaði fýra, / tá fingu tey land at síggja.
19. Svaraði fúgvin Margreta, / skortar ikki fíggja: / «Hetta kalla teir Skotland, / vit fingu fyrst at síggja».
20. Svaraði frúgvin Ingibjørg, / stóð í kjortil reyð: / «Fingu vit selt tað væna vív, / tá kortar oss ei til eyð!»
21. Svaraði Eyðun Hestakorn / fyrsta orðið tá: / «Seljið hana helst til Blálanda, / har spyrst minni frá».
22. Vundu upp síni silkisegl, / gull við vovin rand, / strikaðu ei á bunka niður / fyrr enn við Bláland.
23. Hegar ið tann snekkjan / kendi fagurt land, / lótu síni akker falla / á so hvítan sand.
24. Lótu síni akker falla / á so hvítan sand, / fyrst steig Eyðun Hestakorn / sínum fótum á land.
25. Fyrst steig Eyðun Hestakorn / sínum fótum á land, / tá var greivin á Blálondum / riðin niður til strand.
26. «Hoyr tú greivin á Blálondum, / vilt tú frúgvur velja? / vilt tú keypa tað væna vív, / vit hava valt at selja?»
27. Tað var greivin á Blálondum, / hann tók virðin full, / gav fyri frúgvin Margretu / tríati tunnur gull.
28. Tað var greivin á Blálondum, / tað gjørdi hann tá, / gav fyri frúnna Margretu / meiri enn hon sjálv vá.
29. Tað er greivin á Blálondum, / svarar so fyri sær: / «Í hvat landi ert tú borin? / hvør er faðir at tær?»
30. «Eg kann ikki sannari / siga fyri tær, / Eirikur kongur í Noregi / er sannur faðir at mær».
31. Tá ið greivin hetta hoyrdi, / at hon var av kongakyni, / vildi hann ikki gifta hana / við sínum onkasyni.
32. Tað var greivin á Blálondum, / tók sær frú at festa, / snarliga læt til brúdleyps ætla, / læt ei longur fresta.
33. Drukkið var til teirra brúdleypið, / kátt var teirra lív, / gingu bæði í eina song / greivin og hans vív.
34. Tað er frúgvin Katrin, / svarar so fyri sær: / «Eina bøn, ið eg teg biði, / Eyðun, veit tú mær!
35. Eina bøn, ið eg teg biði, / hana skalt tú mær gera: / lat meg við frúnni Margretu / á Blálondum vera!
36. Eina bøn, ið eg teg biði, / hana vil teg tiggja: / lat meg við frúnni Margretu / á Blálondum byggja!»
37. «Hvat skalt tú á Blálondum gera? / tú kant ikki mál, / far tú heldur til Noregis, / far suður aftur í vár!
38. Hvat skalt tú á Blálondum gera? / tú ert lítið treyst, / far tú heldur til Noregis, / far suður aftur í heyst!»
39. «Verður mær tess eyðið, / eg komi til Noregis heim, / eg skal siga Eiriki kongi / frúnnar tungu mein!
40. Verður mær tess eyðið, / eg komi til Noregis vítt, / eg skal siga Eiriki kongi, / tit sviku tað væna vív!»
41. Tóku tey frúnna Katrina, / løgdu undir høgind blá, / Eyðun og frúgvin Ingibjørg, / tey settust omaná.
42. Tóku tey frúnna Katrina, / tað hitt væna vív, / hongdu upp í hægsta træ, / har tapti moy sítt lív.
43. Vundu upp síni silkisegl, / gull við vovin rand, / strikar ei á bunka niður / fyrr enn við Noregis land.
44. Hegar, ið tann snekkjan / kendi fagurt land, / lótu síni akker falla / á so hvítan sand.
45. Lótu síni akker falla / á so hvítan sand, / fyrst steig frúgvin Ingibjørg / sínum fótum á land.
46. Fyrst steig frúgvin Ingibjørg / sínum fótum á land, / tá var reystur Eirikur kongur / riðin niður til strand.
47. Tá svaraði Eirikur kongur, / gull ber seg á hand: / «Hvar er Margreta, dóttir mín? / hon kemur ei fyrst á land».
48. Svaraði frúgvin Ingibjørg, / elur hon seg so mjúka: / «Mitt í miðjum Írlandshavi / fingu vit moynna sjúka».
49. Tí svaraði Eirikur kongur / fyrsta orðið tá: / «Lyftið frá tey silkitjøldur / latið meg líkið sjá!»
50. Svaraði reystur Eirikur kongur, / tá hann líkið sá: / «Hetta er ikki Margreta, / hvørki í brún ei brá».
51. Vankar ei á stræti, / treður á manna gongd, / gingin er sjálvur Eirikur kongur / undir børustong.
52. Ikki kostar Eirikur kongur / minni til enn tá: / børurnar av reyðargulli / læt hann henni slá.
53. Børurnar av reyðargulli / læt hann henni gera, / korsið av tí skæra silvur, / merki við at bera.
54. Eystan fyri kirkjuna / dreingir reika á fold, / gróvur tað hitt ljósa lík / niður í døkka mold.
55. Eystan fyri kirkjuna / dreingir reika í skara: / dimmur er hesin dagur í dag / niður í mold at fara.
56. Eirikur reið frá kirkju heim, / mælti ikki mál, / mangan gleðir hann fátækan / eftir sínar dóttur sál.
57. Eirikur reið frá kirkju heim, / mælti ikki orð, / mangan gleðir hann fátækan / yvir sítt breiða borð.
58. Tað var tá, sum ofta er, / frá man frættast víða: / Noregis kongur frá kirkju reið / hann fangaði helsótt stríða.
59. Tað var í tann fyrsta svøvn, / Eirikur kongur fekk, / tað var frúgvin Margreta, / honum í dreymar gekk.
60. «Tað var frúgvin Katrin, / í gjár varð lagd í skrín, / eftir livir á Blálondum / Margreta, dóttir mín.
61. Tað var frúgvin Katrin, / í gjár varð lagd í mold, / eftir livir á Blálondum / Margreta, dóttir hold».
62. Tað var reystur Eirikur kongur, / fell á síni knæ: / «Heinta mær Eyðun og Bjarnir, / bið teir koma for meg!»
63. Inn kom meistarin Bjarnir, / fell á síni knæ: / «Krist signi teg, Eirikur kongur, / hvat viljið tær mær?»
64. Tá svaraði Eirikur kongur, / áðrenn hann læt lív: / «Tryggan skulu tit eiðin svørja / um tað væna vív».
65. Tá svóru teir rangar / eiðirnar tvá, / tað er ei so undarligt / tað gekk, sum sagt er frá.
66. Tá svóru teir rangan / tólvmanna eið, / tað var ei so undarligt, / um ævin var ikki greið.
67. Tá svaraði Eirikur, / áðrenn hann gav upp ond: / «Margretu lýsi eg ríkið hálvt, / kemur hon lívs til lond».
68. Vankar ei á stræti, / treður á manna gongd, / gingin er sjálvur Hákun kongur / undir børustong.
69. Ikki kostaði Hákun kongur / minni til enn tá: / børurnar av reyðargulli / lat hann honum slá.
70. Børurnar av reyðargulli / læt hann honum gera, / korsið av tí skæra silvur, / merki við at bera.
71. Eystan fyri kirkjuni, / dreingir reika á fold, / gróvu tað hitt ljósa lík / niður í døkka mold.
72. Eystan fyri kirkjuni, / dreingir reika í skara: / dimmur er hesin dagur í dag / niður í mold at fara.
73. Hákun kongur frá kirkju reið, / mælti ikki orð, / mangan gleðir hann fátækan / yvir sítt breiða borð.
74. Hákun kongur frá kirkju reið, / mælti ikki mál, / mangan gleðir hann fátækan / fyri sín bróður sál.

***

75. Margreta vaknar á miðjari nátt, / telur sín’ dreymi frá: / «Nógv havi eg í Noregi at gera, / mín faðir er fallin frá!»
76. Margreta vaknar á miðjari nátt, / telur sín dreym so brátt: / «Undarligt hevur fyri meg borið / alla hesa nátt.
77. Meg droymdi, í Norðnesi, / har var kynt eitt bál, / har kom Eyðun Hestakorn, / hann reið við mikið prál.
78. Meg droymdi, í Norðnesi, / har var kyndur eldur, / har kom Eyðun Hestakorn / við so mikið veldi.
79. Meg droymdi, á Norðnesi, / har var vaksin sút, / hjørturin við sítt fagra horn / hann spældi for bergið út.
80. Meg droymdi, ú Norðnesi, / har var vaksin viður, / hjørturin við sítt fagra horn / hann spældi for bergið niður.
81. Meg droymdi, tað var ein reyður logi / í mín faðirs garði, / har kom sipandi ein hvirvilvindur, / so eingin varð hann varur».
82. Tað er frúgvin Margreta, / hon sigir sínum dreymi frá. tað var greivin á Blálondum, / hann kundi væl dreymin ráða.
83. «Tað ið teg droymdi, í Norðnesi, / har var kyndur eldur, / tað verður fyri sjálvari tær: / tú kemur til lítið veldi.
84. Tað ið teg droymdi, í Norðnesi, / har var kynt eitt bál, / tað verður fyri sjálvari tær: / tú missir lív og mál».
85. Tað var frúgvin Margreta, / sveipar at sær skinn, / so gár hon í høgaloft / for Magnur, son sín, inn.
86. Hon tók upp sín unga son, / legði á armin sín: / «Ligg væl heilur og happadyggur, / minst á móður tín’!»
87. Hon tók upp sín unga son, / og kysti hann so søtan, / eingin hevur so hart í hug, / at hjartað má jú grøta.
88. Svaraði frúgvin Margreta / av so tungum stríði: / «Gud gevi tær ikki mentir til / mót Norðmonnum at stríða!»
89. Tað er frúgvin Margreta, / sveipar at sær skinn, / og so búgvin gongur hon / for meistar Eingilbret inn.
90. «Sit væl, meistarin Eingilbret, / við tín ljósa skara! / Vilt tú vera mín stýrimaður / til Noregis at fara?»
91. Upp stóð meistarin Eingilbret / við sín ljósa hand: / «Eg skal vera tín stýrimaður / til Noregis land».
92. Tað var tá, sum ofta er, / duld eru døpur mein, / greivin fylgdi Margretu / ytst á flóðarstein.
93. Vundu upp síni silkisegl, / gull við vovin rand, / strikar ei á bunka niður / fyrr enn við Noregis land.
94. Hegar ið teirra snekkjan / kendi fagurt land, / lótu síni akker falla / á so hvítan sand.
95. Lótu síni akker falla / á so hvítan sand, / fyrst steig frúgvin Margreta / sínum fótum á land.
96. Svaraði frúgvin Margreta, / tá hon steig á jørð: / «Onkuntíð var mín fótur so lættur / henda tíð í fjørð.
97. Svaraði frúgvin Margreta / tá hon steig á mold: / «Tað kenni eg á sjálvari mær, / at feigur er fótur á fold!»
98. Margreta gekk frá strondum niðan, / so er greint fyri mær, / henni vóru kunnigir vegirnir / til Mariu kirkjugarð.
99. «Her liggur tí, Katrin! / tú læt lív fyri meg, / harra Gud í himmiríki / biði gott fyri teg!
100. Her liggur tú, Katrin! / tú læt for meg mál, / harra Gud í himmiríki / biði gott for tína sál!»
101. Tað er frúgvin Margreta, / sveipar at sær skinn, / og so búgvin gongur hon / fyri Hákun kongin inn.
102. Tað var frúgvin Margreta, / tók í kongsins hand: / «Heilur og sælur, mín faðirbróðir, / nú eri eg komin í land».
103. Tá svaraði Hákun kongur / fyrsta orðið tá: / «Hvar skalt tú, hin lítla kona, / tær eitt vitni fá?»
104. «Eg væntaði mær í Noregi / vitni at leita til tín / og hann meistarin Bjarnir, / fosturfaðir mín».
105. Inn kom meistarin Bjarnir, / gjølla hana kendi: / «Gud fyriláti faðir tínum, / hann teg av landi sendi!»
106. Tá svaraði Hákun kongur / fyrsta orðið tá: / «Hvar skalt tú, hin lítla kona, / tær annað vitni fá?»
107. «Eg væntaði mær í Noregi / vitni at leita til tín, / og hana Ásu Tistilsfrú, / fosturmóður mín!»
108. Inn kom Ása Tistilsfrú, / segði sum henni tókti: / «Hjalpi mær faðir av himmiríki, / hatta er Eiruks dóttir!»
109. Tað var Eyðun Hestakorn, / frúnni var ímót, / tá hon skuldi vitna, / hann steig á hennara fót.
110. Tað var Ása Tístilsfrú, / snarliga hon sær vendi: / «Hjálpi mær faðir av himmiríki, / eg kenni ikki hatta kvendi!»
111. Tað er frúgvin Margreta, / svarar so fyri seg: / «So verði tú bæði blind og deyv, / sum tú kennir meg!
112. Minnist tú ei, Ása Tistilsfrú, / tú lærdi meg at stava bók, / tú sló meg við títt fingurgull, / so tár á kinnum stóð?
113. Tú sló meg við títt fingurgull, / so tár á kinnum stóð, / frætti tað mín sæli faðir, / við tí varð hann óður.
114. Frætti tað mín sæli faðir, / at tú gjørdi so, / sendi boð á høgaloft, / eg skuldi í hallina gá.
115. Eg var meg so fegin og fús, / eg skuldi í hallina ganga, / eg fell í faðir míns borðstólar, / eg beri her ør í vanga.
116. Eg var mær so fegin og fús, / eg skuldi í hallina renna, / eg fell í mín faðirs borðstólar, / eg beri her ør í enni».
117. Svaraði Ása Tístilsfrú, / hon stóð í mannamúgva: / «Eg havi ikki sætt eina lægri konu / betri kunna at ljúgva».
118. Mikil var tann bønin, / frú Margreta beið: / bæði blind og málleys / Ása av tingi reið.
119. Mikil var tann bønin, / frú Margreta fekk: / bæði blind og málleys / Ása av tingi gekk.
120. Tað var frúgvin Margreta, / hon tók í kongsins hond: / «Má eg ikki ganga í tvørkirkju / at skoða mín faðirs leiði?»
121. Tað var reystur Hákun kongur, / tó til orða svá: / «Hoyr tað, tú hin lítla kona, / tey vilkor skalt tú fá».
122. Margreta sat í tvørkirkju, / seyng av síni bók, / har kom Eyðun Hestakorn, / hana á hondum tók.
123. Hann tók hennara báðar hendur / aftur um bak at binda, / frúgvin græt so møðiliga, / blóð sprakk undan lind.
124. «Hoyr tú, Eyðun Hestakorn, / bind meg ikki nú! / tað býr undir lindini, / ið minni formár enn tú.
125. Hoyr tú, Eyðun Hestakorn, / bind meg ei so fast! / Tað býr undir lindini, / sum harrin hevur skapt».
126. Tað var Eyðun Hestakorn, / hann gjørdi verri um sinn, / hann tók frúnna Margretu, / setti í myrkastovu inn.
127. Svaraði frúgvin Margreta, / í myrkastovu stendur: / «Nú eri eg komin í húsið tað, / eg síggi ei mínar hendur».
128. Hann tók frúnna Margretu, / setti í kalda jarn, / har kom jomfrú Maria / og skildi hana við barn.
129. Tað var í tann fyrsta svøvn, / frú Margreta fekk, / tað var jomfrú Maria, / til hana í dreymar gekk.
130. «Hoyr tú, frúgvin Margreta, / tað sigi eg tær fyrst: / í morgin verður bálið kynt, / tol, sum tú kant best!»
131. «Eittans havi eg vatnker drukkið, / eitt á hvørjum morni, / onkuntíð á Blálondum / tá leikti betur í horni.
132. Onkun tíð á Blálondum / tá leikti betur í horni, / eg drakk av teim gullkerum, / eitt á hvørjum morni».
133. Tóku teir frúnna Margretu, / førdu út av bý, / login leikti í Norðnesi / høgt upp undir ský.
134. Svaraði frúgvin Margreta, / tá hon bálið sá: / «Mikið hevur hon til saka gjørt, / har skal brenna á!
135. Mikið hevur hon til saka gjørt, / har skal brenna á, / harðir ganga rættirnir / í Noregi í ár».
136. Tað gjørdi Eyðun Hestakorn, / trælurin tann hin versti, / øviga vendi hann frú Margretu / um á sínum hesti.
137. Tað var Eyðun Hestakorn, / so illa gjørdi hann tá, / øviga koyrdi hann frú Margretu / av hesti út á bál.
138. Tað var frúgvin Margreta, / svarar so for seg: / «Heintið mær meistaran Eingilbret, / bið hann koma for meg!»
139. «Hoyr tú, meistarin Eingilbret, / tað er mest av neyð, / tak tú hesa lítlu kind, / sker henni klæðini reyð!
140. Tak tú hesa lítlu kind, / sker henni klæðini grøn! / hon er borin til ríkið hálvt, / av Gudi taki tú løn!»
141. Tað var Eyðun Hestakorn, / sínum svørði brá, / hann kleyv hennara lítlu kind / sundur í lutir tvá.
142. Hann kleyv hennara lítlu kind / sundur í luti tvá, / síðan báðar partarnar / hann kastar út á bál.
143. Svaraði frúgvin Margreta, / henni komst høvur í fang: / «Onkuntíð hevði móðir tí / havt betri kirkjugang!»
144. Svaraði meistarin Eingilbret / fyrsta orðið tá: / «Gævi Gud, at greivin / hann hevði staðið hjá!»
145. Tað var Eyðun Hestakorn, / sínum svørði brá, / hann kleyv meistarin Eingilbret / sundur í lutir tvá.
146. Hann kleyv meistarin Eingilbret / sundur í lutir tvá, / síðan báðar partarnar / hann kastar út á bál.
147. Tríggjar vóru tjørutunnur / stoyttar út á bál, / ikki talaði frúgvin Margreta / drýstiligari enn tá.
148. «Sløkkið nú, hvør sum sløkkja kann, / troðið so tann eim!» / Fyrstur reið treystur Hákun kongur / frá bálinum heim.
149. «Heilsa frúnni Ingibjørg, / hon var mær tann versta, / tá ið hon skal føða børn, / tá føði hon fyl og hestar!
150. Heilsa frúnni Ingibjørg, / hon var mær tann arga, / tá ið hon skal føða børn, / tá føði hon fyl og vargar!
151. Heilsa frúnni Ingibjørg, / hon var mær tann ónda, / tá ið hon skal føða børn, / tá føði hon fyl og hundar!»
152. Svaraði frúgvin Margreta / áðrenn hon læt sítt lív: / «Gud gevi ikki mentir til / mót Norðmonnum at stríða!
153. Gud gevi ikki mentir til / at halda stríð for stað, / allar lat tú sjólátast, / men sálirnar goym hjá tær!»
154. Tungan tók at tala, / troðin var í tann eim, / síðst reið Eyðun Hestakorn / frá bálinum heim.
155. «Heilsa mær mínum faðirbróður, / sig honum so ífrá, / bið hann lata kórkirkju / á mínum báli slá!
156. Vil hann ikki kórkirkju / á mínum báli gera, / tríggjar reisur, áðrenn hann doyr, / hann skal av vitinum vera!
157. Vil hann ikki kórkirkju / á mínum báli slá, / tríggjar reisur, áðrenn hann doyr, / skal hann av vitinum gá!»

***

158. Magnus vaknar á miðjari nátt, / telur sín dreym so brátt: / «Undarligt hevur fyri meg borið / alla hesa nátt!»
159. Magnus vaknar á miðjari nátt, / telur sín’ dreymi frá: / «Nógv havi eg í Noregi at gera, / mín móðir er fallin frá!»
160. Magnus gekk á høgaloft, / letst í brynju nýggja: / «Eg svørji tann eið við mína trúgv, / nú má eg blóðið síggja!»
161. Magnus gekk á høgaloft, / letst í brynju blá: / «Eg svørji tann eið við mína trúgv, / nú má eg blóðið sjá!»
162. Hann fór seg á heiðin lond, / at samla saman djór, / av teim átjan Blálondum, / sum eingin skín á sól.
163. Hann læt sær tað liðið samla, / valdra manna son, / ongan mann á Blálondum, / eftir átti kona.
164. Hann læt sær tað liðið samla, / valdra manna tjóð, / ongan mann á Blálondum / eftir átti fljóð.
165. So læt ungi Magnus / síni skipini gera, / allar læt hann streingirnar / av reyðargulli vera.
166. So læt ungi Magnus / síni skipini búgva, / allar læt hann streingirnar / av reyðargulli snúgva.
167. So læt ungi Magnus / byggja skipini stór, / letur laða í bæði borð / virtur og so bjór.
168. Bræddir vóru brandar, / skorin var hvør stokk, / stavn og stýri av reyðargulli, / so var segl í topp.
169. Bræddir vóru brandar, / borðini vóru blá, / stavn og stýri av reyðargulli / har skein sólin á.
170. Sigldu út av Blálondum, / eina morgunstund, / tvinni sukku seksti skip / niður við Skotlands lund.
171. Sigldu út av Blálondum, / eina morguntíð, / tvinni sukku seksti skip / niður for Skotlands líð.
172. Løgdu teir so loyniliga / inn í eina vág, / har gingu ongar gøturnar, / hvørki til ei frá.

Kilder: Daae, no.wikipedia.org, nbl.snl.no, bergenbyarkiv.no, royal.gov.uk, histos.no, a2.uib.no, archive.is, tjatsi.fo – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. desember 2018