Den hellige Øystein II Haraldsson var konge i Norge (1142-57), men ble lokalhelgen i Sverige som Sankt Östen konung. Hans biografi utgjør et blad i middelalderens saga om de blodige norske borgerkrigene, mens hans ettermæle er historien om en av Nordens mange lokale helgenkulter. Han ble æret som helgen i Bohuslän, som i dag er en svensk provins.
Øystein (gno: Eystein; sv: Östen) ble født rundt 1125 i Skottland som sønn av kong Harald IV (Magnusson) Gille (1130-36). Øysteins mor het Bjadok. Perioden mellom 1130 og 1240 kalles borgerkrigenes tid i Norge og startet etter at kong Sigurd Jorsalfare (1103-30) døde. Deretter dukket det opp tronpretendenter, forlik skjer, en konge blindes med glødende jern, kongesønner faller i strid, en annen prins krever sin arv og så videre.
Etter at Harald Gille ble drept i sin seng i Bergen den 13. desember 1136 av Sigurd Slembedjakn («slemme diakon»), ble den norske tronen arvet av hans mindreårige sønner, halvbrødrene Inge I (Haraldsson) Krokrygg (1136-61) og Sigurd II Munn (1136-55). Barnekongenes fosterfedre og andre stormenn sto inntil videre for styringen av Norge.
Da Inge og Sigurd hadde regjert i seks år, kom en tredje sønn av Harald Gille våren 1142 til Norge fra Skottland. Det var Øystein, som allerede var en voksen mann (17 år). Snorre Sturlasson forteller:
«Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheim. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene (i slutten av mai), slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem far hans var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge.» (Heimskringla, Inges saga, 13)
Snorre forteller:
«Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det dro mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse.» (Heimskringla, Haraldssønnenes saga, 22)
Med tiden oppsto det uenighet mellom de tre norske medkongene. Kong Inge, som var fysisk svak og en marionett for den herskelystne stormannen Gregorius Dagsson, fikk nyss om at hans brødre ville avsette ham. Ved en sammenkomst mellom ham og Sigurd sommeren 1155 kom det til åpen strid. Under ledelse av Gregorius Dagsson gikk Inges menn til angrep på Sigurd, som falt i kampen. Etter dette ble forholdet stadig mer utålelig mellom Inge og Gregorius på den ene siden og Øystein på den andre. Man mistrodde og beskyldte hverandre, man brente hverandres gårder og drepte hverandres hirdmenn, man inngikk avtaler, men bare for å bryte dem innen kort tid. Gjennom bestikkelser og løfter lokket Inge og Gregorius mange av Øysteins tilhengere over på sin egen side.
Da Øystein ble lei av trakasseringen og ville gå til åpen kamp, var det svært få av hans menn som ville følge ham. «La nå dine gullkister følge deg og verne ditt land!», sa de hånende til ham. Øystein så ingen annen utvei enn å flykte til Bohuslän, hvor han kunne regne med støtte fra folket. Kong Inge forfulgte ham med sin flåte. Da Øysteins menn så motstanderens sterke overmakt, flyktet de den ene etter den andre. Til slutt hadde Øystein bare en eneste ledsager igjen. Så ble han tatt igjen av Inges folk, som ble ledet av en mann ved navn Simon Skalp Hallkjellsson, en svoger til begge kongene (gift med deres søster Maria). Man befant seg i Foss i midtre Bohuslän. Det var den 21. august 1157. Kong Øystein innså at Simon og hans menn ikke ville forlate ham før de hadde tatt livet av ham. Han ba om å få høre messen før han døde, og det fikk han tillatelse til. Snorre Sturlasson forteller:
«Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og ba dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt. Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natten under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og graven hans er midt på kirkegulvet, og et teppe er lagt over; folk regner ham for hellig.Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, sprang det opp en kilde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natten. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved graven til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på graven. Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen ba at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham.» (Heimskringla, Haraldssønnenes saga, 32)
Kongens skjebne, og spesielt den måten han møtte døden på, ser ut til å ha gjort et uutslettelig inntrykk på allmuen i Bohuslän. Kong Øystein ble oppfattet som uskyldig dømt, og raskt ble han æret som helgen. Man kunne snart fortelle om uforklarlige hendelser som man knyttet til den døde kongen, og dessuten begynte mirakler å skje når man ba ved hans grav inne i kirken. Sannsynligvis har kongens legeme blitt lagt i en steinkiste inne i kirken.
Det er ikke noe enestående i middelalderens Norden at en konge eller tronpretendent som ble drept i tronstrid, har blitt ansett som helgen. Vi minner om den kulten som ble Holmger Knutsson til del i Sko kloster. Den er et motstykke til kulten for Sankt Östen. Et gravdekke som Snorre nevner fra Foss, er jo også bevart fra Holmgers grav i Sko. Oppkomsten av de to kildene, på drapsstedet og på det stedet der liket ble satt ned, pleier å høre til martyrlegendene.
De to kildene i Foss har i lange tider blitt helligholdt som offerkilder, og tradisjonen om kong Øystein har levd videre på stedet helt inn i våre dager. Holmberg oppgir i sin «Bohusläns historia och beskrifning» på 1840-tallet at man ennå kjenner begge kildene og at de «inntil våre dager har vært offerkilder». Høyden hvor henrettelsen skjedde, ligger et stykke øst for Foss kirke og kalles Galigeberget. Ved dens fot er St. Östens källa, ifølge sagnet sprunget frem der Øysteins blod fløt. En annen kilde som sies å ha sprunget frem der liket sto over natten, ligger litt lengre bort og kalles Skårkälla. Bohusskalden Fredrik Nycander har skrevet en livfull novelle om kong Øysteins død og begravelse. Den heter «Korshugget» og inngår i hans samling «Ranrikes runor, bohuslänska berättelser från urtid till nutid». Øystein ble sannsynligvis etter reformasjonen gravlagt under kirkegulvet. Graven ble kanskje helt ødelagt først på 1700-tallet.
Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler paa, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales i tillegg til Øystein Haraldsson også hans far, kong Harald Gille, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margareta i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.
Den hellige kong Øystein har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.