Den hellige Felix av Cantalice (1515-1587)

Den hellige Felix Porri eller Felix «den lykkelige» (it: Felice) ble født den 18. mai 1515 i den lille byen Cantalice (Cantalicio) ved Rieti i regionen Lazio i Midt-Italia, i det tidligere hertugdømmet Spoleto. Han var sønn av fattige, men gudfryktige fjellbønder. Allerede fra barndommen måtte han delta i tungt arbeid på markene, og han gjette sine foreldres kveg. Fra han var ni år gammel ble han leid ut til en bonde i Cittaducale. Der ble han i over tyve år, først som gjeter og deretter som gårdsarbeider. Mens han drev på med dette arbeidet hadde han god tid til ettertanke og bønn. I en nærliggende skog hadde gutten skåret inn et kors i barken på et tre, og ofte knelte han i timevis foran krusifikset, snakket med Gud og gråt.

I årenes løp følte Felix en stadig dypere trang etter å leve som eneboer. Den ble enda sterkere etter at han med nød og neppe berget livet en gang han var ute og pløyde. De unge oksene slet seg løs, slo ham over ende, tråkket på ham og dro plogen over ham og løp vilt. En prest ga ham til slutt det rådet å tre inn i et kapusinerkloster (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), fordi der ville han finne den ønskede mulighet til å leve ut sine lengsler. Derfor trådte den trettiårige Felix av Cantalice i 1543 inn som legbror i kapusinerklosteret i Città-Ducale.

Han gjennomgikk sitt novisiat i Anticoli i ordenens romerske provins. I 1545 avla han sine løfter i klosteret San Giovanni Campano. Deretter var han i litt over to år i klostre i Tivoli og Viterbo-Palanzana før han sent i 1547 eller tidlig i 1548 ble sendt av sin orden til det romerske klosteret St. Bonaventura, nå Santa Croce dei Lucchesi i Quirinalet, som almissetigger. I over førti år vandret han deretter rundt i Romas gater og tigde mat og penger til sine medbrødres daglige brød. Han ble ikke alltid vennlig behandlet, og ofte fikk han skjellsord i stedet for milde gaver. Men Felix hadde alltid to ord til svar: Deo gratias («Gud være lovet»). Snart het kapusineren bare «Broder Deo gratias». Berømt ble også hans tallrike Mariavisjoner. En legende forteller at en stormfull kveld, mens han tok sin vanlige runde for å samle mat til klosteret, viste et strålende barn seg for ham, ga ham et brød og forsvant så med en velsignelse.

Felix fikk lov av sine overordnede til å gi bort noe av almissene han fikk, til fattige og syke i det verdslige samfunnet, som han hadde stor omsorg for. Han gikk barbeint i all slags vær, fastet på vann og brød og bar botsdrakt med nagler. Når han tjente ved messen, var han av og til så hensunket i ekstatisk bønn at han glemte å gi svarene.

Kardinal Karl Borromeus spurte Felix til råds om regelen for sine oblater, men han unnskyldte seg med at han var analfabet. Men da regelen ble lest opp for ham, kom han med forslag til forandringer av flere punkter som han syntes var for strenge. Også kardinaler og fyrster var vennligsinnet over for ham og gledet seg når de så ham eller den gudfryktige mannen omfavnet dem. Til tross for alle vanskelighetene ved sitt embete som almisseinnsamler mistet Felix aldri sin munterhet. Stadig hadde han en sang på leppene, og når han bante seg vei gjennom trengselen, sa han muntert: «Vær vennlig å gi plass. Gi plass for eselet fra kapusinerklosteret!»

Felix hadde en spesiell kjærlighet for barn. Han samlet dem rundt seg og sang improviserte sanger for dem, som de deretter gjorde kjent. Velgjørere inviterte ham hjem til seg, og som takk sang han for dem og ga dem råd. Gjennom sitt vesen og virke bidro han til å høyne religiøsiteten i Roma. Under hungersnøden i 1580 ba byens fedre kapusinerne om å få låne Felix for å samle inn penger, og han var utrettelig i arbeidet.

Kjærligheten til Jesus vokste i Felix med årene. Det fortelles at en natt da han som vanlig var i kirken og ba, ble hans hjerte så oppflammet av kjærlighet at han løp til høyalteret, hvor statuen av Guds mor med Jesusbarnet var stilt opp. Innstendig ba han Maria om hun kunne overlate ham gutten et lite øyeblikk. Jomfruen bøyde seg vennlig frem og la barnet i hans armer. Dette øyeblikket, da Felix bar Jesusbarnet i sine armer, er det vanligste motivet kunstnere velger når de skal avbilde ham.

Hans relikvier æres fortsatt i Chiesa Cappuccini i kapusinerklosteret ved Via Veneto i Roma, få meter fra Piazza Barberini. Der er også hans celle bevart. Det ble meldt om et stort antall mirakler ved hans grav. «Broder Deo gratias» ble saligkåret den 1. oktober 1625 av pave Urban VIII (1623-44) og helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI (1700-21) som første kapusiner. Helligkåringsbullen var datert 4. juni 1724 under pave Benedikt XIII (1724-30). Hans minnedag er 18. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum. 21. mai nevnes også som minnedag.

Felix av Cantalice er antakelig den mest kjente og høyest ærede hellige fra kapusinerordenen. Det finnes bilder av ham i alle kapusinerklostre. Han avbildes som kapusiner, ofte med en Mariaåpenbaring eller med Jesusbarnet, eller med en tiggerveske hvor det står «Deo gratias». På noen bilder legger Jesusbarnet et brød i vesken hans. Han avbildes også sammen med Filip Neri og/eller Karl Borromeus.

Filip Neri ba maleren Giuseppe de Cesari om å male et bilde av Felix. En dag da tiggermunken kom for sine almisser, oppholdt Cesari ham og skisserte et portrett mens de snakket uten å la Felix vite hva han gjorde. På baksiden av den lille tretavlen skrev kunstneren noen få linjer og sendte bildet til Filip. Dette bildet er bevart i Galleri Prins Gaëtani i Roma. Mange detaljer i Felix’ liv minner om andre fransiskanske legbrødre som de hellige Ignatius av Laconi og Frans av Camporosso. Alle tre minner oss om at mennesker fra beskjedne kår og med begrenset utdannelse virkelig kan bli helgener.