Det første økumeniske konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 hadde vedtatt med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius’ lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene.
Semi-arianerne, som ble ledet av den hellige Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans». Men synoden i Sirmium i 358 vedtok en enda vagere formulering som unngikk Basilios’ forslag og i stedet ganske enkelt slo fast at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dermed fantes det nå minst fire fløyer: Arianerne, de strengt ortodokse nikenerne (homoousianerne), semi-arianerne (homoiousianerne) og kompromissfløyen rundt keiser Konstantius II (homoios-partiet). Febadius argumenterte på lignende vis som Tertullian og den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-67). Hans skrift var utbredt i hele Gallia og preget biskopenes mening.
I 359 dro han til Italia sammen med den hellige Servatius av Tongeren-Maastricht (d. 384) for å delta på synoden i Rimini. Han var blitt delegert av de andre biskopene i Gallia for å representere dem, og det vil i praksis si å uttale seg mot arianismen. Han var den beste personen de kunne ha sendt på grunn av hans kunnskap om emnet, som var dokumentert i den omfattende studien Liber contra Arianos, som han publiserte i 358. Det var en liten avhandling hvor han punkt for punkt motbeviste det arianske kjetteri.
Denne synoden i Rimini var egentlig en felle satt opp av keiser Konstantius II (337-61) for alle forsvarere av den nikenske trosbekjennelse fra 325. På synoden var det 400 biskoper, hvorav rundt åtti var arianerne. Keiseren som ikke kunne fordømme sine motstandere gjennom den hellige pave Liberius (352-66), som i likhet med den hellige patriark Athanasius av Alexandria (ca 296-373) sto fast på den nikenske trosbekjennelse, kunne regne med sine representanter Ursacius av Singidunum og Valens av Mursa for at kjetteriet skulle triumfere. Men Febadius av Agen som var ekspert på området, erklærte i troens forsvareres navn at de aldri vil godkjenne Arius.
Han oppnådde at synoden fordømte Arius og ekskommuniserte keiserens delegater, som ikke godkjente denne straffen. Irritert over disse hendelsene ga keiser Konstantius II ordre om at ingen biskop fikk forlate Rimini før han hadde signert godkjenningen av kjetteriet. De siste femten standhaftige ble sendt i eksil. Men takket være Febadius holdt alle ut med unntak av noen få resolutte arianere. Etter fire måneder hvor de ikke ble spart for mishandling, sendte Konstantius II dem en ny tekst hvor de overså en felle som de ikke var oppmerksomme på. I det de trodde var lojaliteten til keiseren, signerte de alle erklæringen, som snakket om homoios, og de kunne dra tilbake til sine bispedømmer (les mer om alle intrigene i Hilarius’ biografi).
Etter flere måneder ble formelen som var modifisert av keiser Konstantius II, spredt i Gallia. Der var tre ord blitt lagt til og gjorde formelen kjettersk. Febadius reagerte raskt og til tross for vanskelig kommunikasjon, tok han umiddelbart kontakt med nabobiskopene, den hellige Delfinus av Bordeaux (d. 403) og Hilarius av Poitiers, og fikk dem til å komme til Agen. Der falt han offentlig på kne i nærvær av en stor folkemengde og ba Gud om tilgivelse for sin manglende innsikt, som var årsaken til skandalen. Han trakk tilbake sin godkjenning av enhver lære som gikk mot Den nikenske trosbekjennelse, som sier at Sønnen er av samme vesen som Faderen og derfor Gud.
Hele resten av hans liv var en reparasjon for denne mangelen på forutseenhet. Han deltok på konsilet i Paris i 361, presiderte ved konsilet i Valence i 374 og konsilet i Zaragoza i 380. Han sørget alltid for at ingen kjetterier infiltrerte konsilene. Han gjorde seg dermed fortjent til ros fra den hellige Antonius av Padova (1195-1231). Sammen med sin venn Hilarius har han fått æren for å ha lyktes med å utrydde det arianske kjetteri i Gallia. Under Hilarius’ eksil (356-60) var Febadius leder for biskopene i Gallia som kjempet arianismen og den romerske politiske makt.
Febadius var en av de best kjente biskopene i sin tid, og den hellige Hieronymus (ca 342-420) nevner ham blant Kirkens berømte menn i sitt betydeligste verk De viris illustribus, «Om berømte menn» (392), den første patrologi (læren om kirkefedrene). Han skrev flere verker mot kjetteriene, inkludert en om troens renhet og Kirkens enhet, De Fide. Febadius var svært knyttet til den hellige Ambrosius av Milano (ca 339-397) og en samtidig av den hellige Martin av Tours (ca 316-97).
Febadius døde rundt 400 (han var i alle fall i live da Hieronymus ga ut sitt verk i 392). Hans relikvier var bevart i Agen inntil de ble stjålet da hans grav ble åpnet av protestantene. De ble gjenfunnet i Venerque i Haute-Garonne etter å ha blitt oppbevart i Périgueux, hvor deres tilstedeværelse er attestert i 1112 og hvor de ble værende i flere år. De kom til Venerque i 1562 for å finne ly på et trygt sted da Agen falt i hendene på hugenottene under religionskrigene. Den protestantiske teologen Théodore Bèze (1519-1605) så dem godt voktet den 25. april 1562. Venerque hadde mange fordeler, for i tillegg til det faktum at det ikke var noen religiøs konflikt der, var det en befestet by og trofaste mot den katolske religion.
De fleste av hans relikvier er fortsatt bevart i kirken Saint-Pierre-et-Saint-Phébade i Venerque. De er i det samme relikvaret som inneholder levningene av den hellige Alberta av Agen (d. ca 286). Men det er fortsatt noen relikvier igjen i Aquitania, og det er spesielt kjent at en del av disse relikviene ble returnert til Agen i 1653.
Febadius’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 25. april. Det finnes bare to kirker som er viet til ham. Som forventet ligger den ene i Agen, et nytt kapell. Den andre er kirken Saint-Pierre-et-Saint-Phébade i Venerque. Denne kirken ble opprinnelig viet til den hellige Peter alene, og det er først nylig at den ble forbundet med Febadius. Et brorskap for Saint-Phébade er attestert i Venerque i 1497, som arrangerte en prosesjon med relikviene hver 25. april. De var alltid eskortert av væpnede menn slik at ingen skulle stjele dem og bringe dem tilbake til Agen.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. februar 2015