Den hellige Flavian av Konstantinopel (d. 449)

Den hellige Flavian (lat: Flavianus, Phlabianus) ble født på et ukjent tidspunkt et sted i Østromerriket. Vi vet ikke annet om ham enn at han var prest og skattmester eller sakristan (skeuofylax) i kirken i Konstantinopel under keiser Theodosios II (408-50) og bemerket for sitt hellige liv. Han ble i 446 utnevnt til patriark av Konstantinopel etter den hellige Proclus (434-46). Den mektige keiserlige kansleren (spatharius) Krysafios (Chrysaphios, Chrysaphius) hadde forsøkt å få sin gudfar Eutykios (378-454) valgt til ny erkebiskop av Konstantinopel for å øke sin egen makt. Eutykios var vel ansett og innflytelsesrik og hadde i nesten tretti år vært arkimandritt (abbed) for et kloster Konstantinopel med 300 munker.

Da Krysafios' plan ikke lyktes, overtalte han keiseren til å kreve en gave fra den nye biskopen som takk for utnevnelsen. Flavian sendte da keiseren tre konsekrerte brød, noe Krysafios avviste med den begrunnelse at keiseren krevde gull. Men Flavian nektet å imøtekomme dette, ettersom Kirkens menn ikke skal gi bort kirkelig eiendom som bestikkelser.1 Dette skaffet ham en fiende i Krysafios, som ved hjelp av intriger forsøkte å få ham fjernet fra embetet. Han fikk også en fiende i keiseren, som forsøkte å få Flavian til å vigsle hans søster hellige Pulcheria til diakonisse mot hennes vilje, men dette nektet han. Pulcheria hadde imidlertid fortsatt innflytelse og beskyttet Flavian. Gjennom intriger klarte imidlertid Krysafios å få forvist Pulcheria fra hoffet igjen i 447.

I seiersrusen etter fordømmelsen av nestorianismen på kirkemøtet i Efesos i 431 gikk talsmenn for patriarkatet i Alexandria over til å fremme en ny tese: Kristi to naturer er ved inkarnasjonen smeltet sammen til én, guddommelig natur. Det ble læren om Kristi ene sanne natur, kalt monofysittismen (av monos = ene og fysis = natur). Den viktigste representanten for denne læren var Eutykios, og på hans side sto også den hellige Kyrillos' etterfølger som patriark av Alexandria, Dioskur I (Dioskoros, Dioscorus) (444-51; d. 454).

Erkebiskop Flavian var først motvillig til å bli trukket inn den monofysittiske striden. Men på en synode med førti biskoper som Flavian hadde innkalt i Konstantinopel den 8. november 448 for å bilegge en konflikt som hadde oppstått mellom metropolitten og to av hans biskoper i provinsen Sardis, ble Eutykios anklaget for kjetteri av biskop Eusebius av Dorylaeum i Anatolia i Lilleasia (nå ruiner nær Eskishehir i Tyrkia). Eusebius og Eutykios hadde vært venner siden de sto sammen i striden mot Nestorius, men nå når Eutykios hadde kommet så langt ute på den andre siden at han var havnet i kjetteri, var Eusebius nå like nidkjær mot sin tidligere venn som han hadde vært mot deres felles fiende.

Flavian ble svært overrasket over denne uventede anklagen, men viste seg nådig og mante til moderasjon, og han ba Eusebius snakke en gang til med Eutykios på tomannshånd. Men Eusebius avslo og sa at han hadde gjort alt hva han kunne for å overbevise Eutykios om sine feil, og at alle videre anstrengelser ville være nytteløse. Da ble Eutykios innkalt til konsilet, men han måtte innkalles tre ganger, og han unnskyldte seg med at han hadde avlagt løfte om aldri å forlate klosteret, som han så på som sin grav. Men til slutt kom han, og da med et stort følge av soldater og munker. Han ble forhørt av Eusebius, som til slutt krevde av Eutykios en bekjennelse av én Kristus med to permanente naturer. Dette nektet Eutykios, noe som gjorde at synoden med Flavian i spissen ikke hadde noe annet valg enn å avsette ham, ta fra ham verdighetene som prest og arkimandritt og utelukke ham fra kirkefellesskapet.

Flavian sendte en full rapport om synoden til den hellige pave Leo I den Store (440-61). Men Eutykios fikk støtte fra keiser Theodosios II, som i 448 ga ordre om at «alle bøker som volder Gud vrede og sjelen skade» skulle brennes. Eutykios appellerte sin sak til de andre ledende biskopene. Den hellige Peter Krysologos av Ravenna (ca 380-450) var en av dem som mottok et brev fra Eutykios, som protesterte mot å være blitt fordømt av patriark Flavian og ba Peter om hans syn på saken. Biskopen svarte ikke direkte, men formante Eutykios til ikke å forårsake splid i Kirken og oppfordret ham å innhente synspunkter fra Roma, for «intet trosspørsmål burde diskuteres uten pavens godkjennelse».

I 448 appellerte derfor Eutykios sin sak til pave Leo og klagde på Eusebius' fremferd, som han tilskrev djevelens tilskyndelse. I april året etter (449) ble det i Konstantinopel ved keiserlig autoritet holdt en granskning av aktene fra synoden som hadde fordømt Eutykios – akter han hevdet var blitt forfalsket. Tretti biskoper var til stede, av dem hadde rundt en tredjedel vært til stede på synoden høsten før. Flavian ble betraktet som part i saken, så biskop Thalassius av Caesarea presiderte. Eutykios var representert av tre delegater, mens Eusebius som ønsket å trekke seg tilbake, men ikke fikk tillatelse til det, ivret for at doktrinære spørsmål ikke skulle vurderes ved denne anledning, men henvises til et allment konsil. Undersøkelsen endte med en keiserlig ordre om at aktene skulle revideres. Det ble gjort den 8 og 27. april 449, men ingen forfalskninger ble funnet, og Flavian ble renvasket. Noen små endringer ble gjort for å tilfredsstille Eutykios, men resultatet hadde ingen praktisk betydning.

Imens hadde pave Leo gransket de dokumentene som var oversendt, og da han forsto den sanne betydning av Eutykios' lære, sendte han Flavian den 21. mai 449 sin godkjennelse av erkebiskopens avgjørelser, og den 13. juni 449 sendte han sitt berømte dogmatiske skrift til Flavian, hans såkalte Tomus Leonis eller Tome. Her fordømte han Eutykios og la frem læren om den klare distinksjonen mellom Kristi to naturer i hans ene person.

Men monofysittene hadde fått innpass hos keiser Theodosios II, og allerede før revideringen av aktene ble bestemt, hadde Krysafios overbevist keiseren om nødvendigheten av et økumenisk (allment) konsil for å få avgjort spørsmålet. Keiseren sendte ut et dekret som innkalte et konsil i Efesos i august 449. Den langvarige rivaliseringen mellom Alexandria og Konstantinopel ble nå en sterk faktor i striden. Forholdet hadde vært anstrengt siden erkebispesetet i Konstantinopel på det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381offisielt ble erklært som nummer to i verdighet, bare etter Roma, men foran de gamle patriarksetene Alexandria og Antiokia.

Den monofysittiske patriark Dioskur av Alexandria var derfor mer enn villig til å slå seg sammen med Eutykios mot Flavian av Konstantinopel. Keiseren bestemte at Dioskur skulle være konsilets president, og han kontrollerte også hvilke biskoper som deltok. Pave Leo ble også invitert, om enn noe sent, og han sendte fire legater for å handle i sitt navn: biskop Julius av Puteoli, presten Renatus, som døde på veien, diakonen Hilarius og notaren Dulcitius. Flavian og seks biskoper som hadde assistert ved den forrige synoden, fikk ikke tale- og stemmerett, siden de satt på anklagebenken. En av dem var Eusebius. Da en beretning om hans andel i synoden i Konstantinopel ble lest opp, provoserte det frem utbrudd av bebreidelser og trusler: «Vekk med Eusebius! Brenn ham! Som han har splittet, la ham selv bli delt!»

Konsilet ble åpnet den 8. august 449 og besto av 130 biskoper eller deres delegater fra Egypt og Østen, og det var fullt av monofysitter. Pave Leo var representert av tre legater som var utstyrt med hans Tome, som han ventet ville bli opplest og vedtatt. Men da det kom til stykket, avviste konsilet det hånlig, og under ledelse av patriark Dioskur av Alexandria rehabiliterte de Eutykios og frikjente ham for heresi. Motstanderne av monofysittismen, spesielt Flavian og Eusebius, ble avsatt, til tross for at pave Leos legat og senere etterfølger som pave, den hellige Hilarius (461-68), protesterte heftig og med sitt Contradicitur annullerte vedtakene fra konsilet. Keiserens soldater tvang biskopene til å undertegne avsettelsesordren. Anatolius, en tilhenger av Dioskur, ble utnevnt som ny erkebiskop av Konstantinopel (449-58; patriark fra 451).

Hilarius måtte flykte fra konsilet og gjemme seg i den hellige evangelisten Johannes' gravkammer utenfor murene i Efesos, og han slapp så vidt unna i live slik at han kunne bringe Leo en øyenvitneskildring av den ureglementerte fremgangsmåten på synoden. Han hadde også med en appell fra Flavian, som i mellomtiden var død. Hilarius ga evangelisten Johannes æren for at han kom seg unna og reddet livet.

Så heldig var ikke Flavian. Han ble forvist til Hypepa i Lydia, og der ble han mishandlet i fengselet slik at han døde senere i 449 (eller i 450). Han kalles noen ganger martyr i den misforståtte tro at han døde tre dager etter konsilet i et fengsel i Efesos som en direkte følge av at han ble banket opp av de keiserlige soldatene, eller ifølge en annen versjon, ble overfalt av patriark Dioskur og den eutykianske arkimandritten Barsumas og ble trampet halvt i hjel. Hypēpa eller Hypaipa (gr: Ύπαιπα eller Ύπηπα; lat: Hypaepa) var en by i Lydia på den sørlige fjellsiden av Tmolus med utsikt mot of Caystrus-sletten, mellom Efesos (nå ruiner ved Selçuk) og Sardes (i dag ruiner ved Salihli). Dette er nå en liten landsby i Tyrkia ved navn Günlüce, fire kilometer nordvest for Ödemish i provinsen Izmir.

Keiser Theodosios støttet Eutykios og hans monofysittisme og godkjente dekretene fra synoden i 449. Pave Leo nektet derimot å anerkjenne vedtakene og kalte synoden en «røversynode» (latrocinium) (Ephecinum non iudicium sed latrocinium), et navn som har holdt seg. De orientalske ortodokse kirkene betrakter denne synoden som «Det andre konsil i Efesos». De anerkjenner ikke vedtakene fra konsilet i Kalkedon i 451 og kalles derfor også «pre-kalkedonske» kirker.

Paven stilte seg i spissen for den raskt voksende opposisjonen mot Røversynoden, og han skrev også til keiseren og prøvde å bringe ham tilbake til den ortodokse leir. Men alle betingelsene endret seg plutselig den 28. juli 450, da Theodosios falt av hesten under en jakt og døde. Det hellige og Roma-vennlige keiserparet Marcian og Pulcheria kom på tronen, og sammen med Leo innkalte de i 451 til det fjerde alminnelige konsil i Kalkedon for å ta stilling til monofysittismen. Konsilet omgjorde avgjørelsene fra Røversynoden i Efesos i 449 og avgrenset Kristus-dogmet til begge sider. Det avsatte og ekskommuniserte monofysittene Eutykios, Dioskur av Alexandria og deres tilhengere. Da pave Leos utsendinger leste opp hans lærebrev Tome, ropte forsamlingen begeistret: «Peter har talt gjennom Leo», og det ble vedtatt som grunnlag for konsilerklæringen om hva som var rett lære vedrørende Kristi to naturer. Pave Leo I hadde her formulert den syntesen som skulle bli stående for all fremtid: «Kristus – to naturer, den guddommelige og den menneskelige, men uoppløselig forbundet i én person».

Flavian ble renvasket av konsilet i Kalkedon i 451, som utropte ham til helgen og martyr, og den 18. februar 451 ble hans legeme brakt til Konstantinopel av Pulcheria og bisatt i Apostelkirken ved siden av hans forgjengere med store æresbevisninger. Dioskur ble avsatt og forvist til Paflagonia, og han døde i 454 i sitt eksil i Gangres, like sta og uten å angre verken sitt kjetteri eller andre forbrytelser. Keiserparet Marcian og Pulcheria fikk Krysafios henrettet. Pave Hilarius fikk Flavians død avbildet i mosaikk i en kirke han bygde i Roma til ære for Det hellige Kors.

Flavians minnedag er translasjonsdagen 18. februar både i de greske menologiene og i Martyrologium Romanum. 17. februar nevnes også som katolsk minnedag av Alban Butler (1710-73). Flavians relikvier kom senere til Italia, hvor byen Recanati (Recinetum) i regionen Marche har en arm og byen Giulia (Julia nova) i Abruzzi har resten av skjelettet.