Den hellige Flavian I av Antiokia (~320-404)

Den hellige Flavian ble født rundt 320, trolig i Antiokia ved Orontes (gr: Antiokheia, Aντιόχεια; lat: Antiochia ad Orontem), som også kalles Store Antiokia eller Syriske Antiokia for å skjelne byen fra andre ved samme navn, spesielt Antiokia i Pisidia (Antiochia Caesaria) på grensen mellom Pisidia og Frygia. Byen lå på østsiden av byen Orontes og er i dag den moderne byen Antakya i Sørøst-Tyrkia. Flavian kom fra en betydelig familie og arvet en stor formue, men han bestemte seg for å vie sin rikdom og sine talenter til Kirkens tjeneste.

Antiokia ved Orontes var et av de originale patriarkatene i den tidlige Kirken, og patriarken der presiderte over biskopene i Syria, Palestina, Armenia og Mesopotamia. Men Kirken der var på den tiden dypt splittet av det arianske kjetteri. Den hellige patriark Eustathios (324-30) var en fast motstander av arianismen, og hans motstand mot kjetteriet brakte ham i konflikt med den berømte kirkehistorikeren og biskopen Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som overhodet ikke nevner Eustathios i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Eustathios beskyldte ham for å forvrenge den nikenske trosbekjennelsen.

Det første økumeniske konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 hadde vedtatt med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene.

Semi-arianerne, som ble ledet av den hellige Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans». Men Den fjerde synoden i Sirmium i 358 vedtok en enda vagere formulering som unngikk Basilios' forslag og i stedet ganske enkelt slo fast at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dermed fantes det nå minst fire fløyer: Arianerne, de strengt ortodokse nikenerne (homoousianerne), semi-arianerne (homoiousianerne) og kompromissfløyen rundt keiser Konstantius II (homoios-partiet).

På en synode i Antiokia i 331 ble byens patriark Eustathios avsatt av det arianske flertallet, som ble ledet av Eusebius av Caesarea og Eusebius av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), etter falske anklager om sabellianisme, ukyskhet, grusomhet og andre forbrytelser. Keiser Konstantin trodde på de skandaløse ryktene om Eustathios, som ble forvist til Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria. Folket i Antiokia, som elsket og æret sin fromme og lærde patriark, var rasende over behandlingen han fikk og var villige til å gripe til våpen for å forsvare ham. Men Eustathios fikk stagget dem, formante dem til å være trofaste mot den ortodokse tro og dro ydmykt av sted til sitt eksil, fulgt av en stor del av presteskapet. Eusebius av Caesarea ble tilbudt patriarksetet året etter, men han avslo. Eustathios' tilhengere i Antiokia ville ikke følge hans etterfølger som patriark, så de dannet sitt eget lille samfunn, «eustathianerne». Disse tilhengerne av den nikenske trosbekjennelsen betraktet ham som sin rettmessige biskop til han døde i sitt eksil i Trajanopolis i Trakia (eller i Illyria?) rundt 338 (noen kilder sier rundt 360).

Flere etterfølgende biskoper støttet det arianske kjetteri. Paulinus (330) satt på bispesetet i seks måneder, han var semi-arianer og en venn av Eusebius av Caesarea. Deretter kom Eulalius (331-32), som også satt i svært kort tid. De neste biskopene, Eufronius (332-33), Flacillus (333-342) og Stefan I (342-44) var knapt verdige biskoper. Stefan ble avsatt i 344 og erstattet av Leontius evnukken (344-58). Hans sympati for det arianske kjetteri var åpen, og hans disippel Aetius forkynte ren arianisme, noe som ikke stanset ham fra å bli diakonviet.

Sammen med sin venn Diodoros, senere biskop av Tarsus, støttet Flavian den ortodokse katolske tro mot den arianske heretikeren Leontius på patriarksetet i Antiokia. De to vennene samlet sine tilhengere til gudstjenester utenfor bymurene. Ifølge kirkehistorikeren Theodoret av Kyrros (ca 393-ca 457), en av dem som fortsatte det kirkehistoriske arbeidet til Eusebius av Caesareas, var det i denne forsamlingen at antifonal sang først ble introdusert i Kirkens liturgi.

Diakonvigslingen av Aetius ble for mye for de ortodokse under ledelse av Flavian og Diodoros, og Aetius måtte fjernes. Da Leontius døde i 358, skyndte en av de mest innflytelsesrike arianerne, biskop Eudoxius av Germanicia Caesarea (Marash – fra 1973 Kahramanmarash – i det sørøstre Tyrkia), seg til Antiokia, og ved hjelp av intriger klarte han å bli utnevnt til det vakante patriarksetet. Han var den siste av de arianske patriarkene og holdt setet bare en kort periode (358-59) før han ble forvist av en gruppe opprørske arianere til tross for at han selv var semi-arianer. I 359 utnevnte synoden i Seleukia en etterfølger ved navn Annanios (359), men han var knapt installert før han ble avsatt og forvist. Kort etter bemektiget Eudoxius seg bispesetet i Konstantinopel (360), og setet i Antiokia var igjen vakant. Nå var Eustathios også med sikkerhet død i sitt eksil.

Biskoper fra alle fløyer samlet seg nå for å velge ny patriark. Biskop Akakios av Caesarea var lederen for homoios-partiet, og hans tilhengere (akakianerne) var det dominerende partiet, men likevel ser det ut til at den hellige Meletius ble brakt inn som en kompromisskandidat mellom de to gruppene arianerne og eustathianerne. Meletius var i 358 blitt utnevnt til biskop av Sebasteia (Sebaste), hovedstaden i Armenia Prima (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia), men utnevnelsen skapte stor splid blant presteskapet, så da flyktet Meletius ut i ørkenen og deretter til Beroea i Syria. Kirkehistorikeren Sokrates (Socrates Scholasticus) hevder at han var biskop der og at han deltok på synoden i Seleukia høsten 359 og der undertegnet vedtaket som sa at Sønnen var homoios («lik») Faderen.

Tidlig i 360 ble Meletius valgt til erkebiskop av Antiokia (360-81). Han var en personlig venn av Akakios, men valget var akseptabelt for mange, for Meletius hadde avlagt løfter til begge sider slik at både de ortodokse og arianerne trodde at han var på deres side. Han var så heldig at han ikke var til stede i Antiokia da han ble valgt, slik at han unngikk nærgående spørsmål om sin ortodoksi. For det er ikke lett å plassere ham nøyaktig. Han var verken en gjennomført nikener eller en overbevist arianer, og i mellomtiden ble han vekselvis regnet både som homoiousianer, homoianer, anomeaner og neo-nikener, idet han forsøkte å holde seg utenfor enhver uomtvistelig klassifikasjon. Det er mulig at han rett og slett ikke var helt sikker på sitt syn, men ventet på at teologene skulle finne en endelig definisjon. Anomeanerne, som også ble kalt heterousianere, aetianere eller eunomianere, var en ariansk sekt som hevdet at Jesus av Nasaret (Sønnen) var av en forskjellig natur og på ingen måter lik Gud (Faderen).

Hele Meletius' tid på erkebispestolen var preget av arianismen og andre vanskeligheter. Selv om keiser Konstantius II (337-61) godkjente valget av ham, ville ikke eustathianerne anerkjenne ham fordi ikke bare katolikker, men også arianere hadde deltatt i valget av ham. Det hjalp ikke at han etter valget fra ambo høytidelig proklamerte sin ortodokse tro. Arianerne håpet at Meletius ville slutte seg til dem. Men ifølge en gammel tradisjon, støttet av bevis hentet fra de hellige Epifanios av Salamis (ca 315-403) og Johannes Krysostomos (ca 347-407), ble dette håpet gjort til skamme da den pro-arianske keiseren kom til Antiokia og Meletius avga et offentlig vitnesbyrd for homoousios (nikensk ortodoksi). Dette gjorde arianerne rasende, og biskop Eudoxius av Konstantinopel overtalte keiseren til å forvise Meletius til Nedre Armenia bare en måned etter at han var innsatt på erkebispesetet. Det finnes imidlertid også bevis på konflikter blant presteskapet som ikke hadde noe med spørsmålet om ortodoksi å gjøre, og dette kan ha ført til at biskopen ble avsatt.

Meletius dro i eksil tidlig i 361. Arianerne ga hans bispesete til arianeren Euzoius (361-78), som den hellige erkebiskop Alexander av Alexandria tidligere hadde utstøtt fra Kirken sammen med erkekjetteren Arius. Dermed startet det som er blitt kjent som Det meletianske skisma i Antiokia, men som i realiteten startet tretti år tidligere med utvisningen av Eustathios. Meletius hadde fortsatt tilhengere i Antiokia (meletianerne), og de fortsatte å feire egne messer i Apostelkirken i gamlebyen. De ble ledet av Diodoros og Flavian, som Meletius hadde presteviet i 361, mens Paulinus (Paulinos) ledet eustathianerne. I alle familier fikk en sønn navnet Meletius, og hans portrett ble inngravert på ringer, relieffer, kopper og vegger.

Da keiser Konstantius II døde den 3. november 361, overtok hans fetter Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) som keiser. Han hadde falt fra kristendommen og vendt tilbake til den hedenske tro (derav tilnavnet), og han brydde seg ikke om de ulike kristne fraksjonenes krangler om doktrine. Han lot derfor i 362 alle de forviste biskopene få vende tilbake til sine byer, enten de var arianere eller nikenere eller noen av avskygningene midt imellom. Meletius dro tilbake til Antiokia i januar 362.

Den hellige biskop Lucifer av Calaris (Cagliari) på Sardinia hadde også vært forvist, men han dro ikke tilbake til sin hjemby. I stedet dro han til Antiokia, hvor han straks blandet seg inn i de stridighetene som splittet det katolske partiet mellom eustathianere og meletianere. Han avviste enhver omgang med arianske biskoper og var ute av stand til å vise takt, så han irriterte dissenterne i stedet for å behandle dem forsiktig for å vinne dem over. Han viste spesiell strenghet mot de katolikkene som hadde vaklet i sin fastholdelse av den nikenske trosbekjennelsen.

Sent på våren eller sommeren 362 ble det holdt en synode i Alexandria presidert over av byens hellige patriark Athanasius av Alexandria (ca 296-373), som akkurat da var tilbake i byen mellom to av sine perioder i eksil, og den hellige Eusebius av Vercelli, som i likhet med Lucifer av Calaris hadde vært forvist fra sitt bispesete. Denne synoden kalles «bekjennerkonferansen». Fra det eneste bevarte dokumentet synoden vedtok, Tomus ad Antiochenos, ser vi at ved siden av å erklære Den Hellige Ånds guddom og den ortodokse læren om Treenigheten, gikk synoden med på å skjelne mellom de biskopene som støttet homoios av overbevisning og de som hadde undertegnet trosbekjennelsen og som nå angret. Denne siste kategorien av biskoper skulle behandles mildt, og de skulle tilgis etter å ha erklært sin troskap til den nikenske tro. Synoden la derimot strenge straffer på lederne av flere av de arianske fraksjonene. Eusebius fikk i oppdrag av synoden å spre dens beslutninger i dette spørsmålet i vesten. Lucifer hadde ikke vært villig til å dra til synoden i Alexandria i 362, men sendte to diakoner.

Synoden i Alexandria hadde ønsket at Eusebius skulle forsone Meletius og eustathianerne ved å ordne opp i det som måtte ha vært irregulært ved Meletius' valg til biskop. Etter synoden dro Eusebius derfor til Antiokia for å gjøre et forsøk på å ordne kirkelige problemene der. Men da han kom til Antiokia, fant han at Lucifer av Cagliari hadde komplisert situasjonen ytterligere og forlenget og forbitret splittelsen ved å konsekrere en tredje biskop til setet i Antiokia ved siden av Meletius og arianeren Euzoius, nemlig presten Paulinus (362-88), lederen for de reaksjonære og lite representative eustathianerne.

Dermed hadde Lucifer uten å vite det forpurret den fredelige løsningen som var planlagt i Alexandria. Lucifer nektet å bøye seg for synodens dekret og protesterte mot den lemfeldigheten den hadde vist, og han gikk så langt som å bannlyse sin tidligere venn Eusebius av Vercelli ved å avbryte kommunionen med ham og med alle dem som i tråd med synoden i Alexandria mottok de tidligere arianske biskopene. Dermed begynte det såkalte «luciferianske» skisma. Eustathianernes stivsinn førte til at det oppsto to fraksjoner blant de ortodokse i Antiokia, det såkalte meletianske skisma, som varte til 410-tallet. I lys av denne utviklingen var ikke Eusebius i stand til å oppnå noe i Antiokia, så han reiste hjem. Det er en av historiens uretter at skismaet skulle bli kjent som det meletianske, siden Meletius og hans tilhengere ikke hadde noen skyld i det – ansvaret tilhørte utelukkende eustathianerne eller paulinianerne.

Meletius befant seg nå mellom to stoler. En uheldig strid mellom patriark Athanasius av Alexandria og Meletius i 363 forverret situasjonen, og Athanasius anerkjente Paulinus to ganger i 365 og i 371 eller 372 som den rettmessige patriark av Antiokia som Alexandria var i kommunion med. Meletius ble i mai 365 igjen forvist av keiser Valens (364-78), men eksilet var kortvarig og han var tilbake igjen i 366/67. Men i 371 brøt forfølgelsene ut på nytt, og Meletius måtte dra i sitt tredje eksil (371-78) mens konflikten mellom de arianske og katolske fraksjonene herjet. Som om ikke dette var komplisert nok, oppsto det også en fjerde gruppe, apollinarianerne, etter at den heretiske biskopen Apollinaris av Laodicea i 376 hadde bispeviet presten Vitalis (376-?), en tidligere tilhenger av Meletius.

Striden mellom de rivaliserende katolske grupperingene fortsatte også. I 374 ble situasjonen ytterligere komplisert da den hellige pave Damasus I (366-84) anerkjente Paulinus som erkebiskop og utnevnte ham til pavelig legat i øst. Dessuten lot den hellige Hieronymus seg i 378 eller 379 vie til prest av Paulinus i Antiokia, selv om det var mot hans uttrykkelige ønske, og han leste faktisk aldri noen messe og utøvde aldri prestegjerning, som han anså for uforenelig med sitt eget kall. Han tok stilling for Paulinus i det meletianske skisma, og han fordømte skismaet i avhandlingen Altercatio luciferiani et orthodoxi.

I mellomtiden gjorde Meletius' situasjon at han nærmet seg mer og mer de ortodokse nikenernes syn. Den hellige Basilios den Store trakk tilbake sin støtte til eustathianerne og ga den i stedet til Meletius. I 378 døde den pro-arianske keiser Valens (364-78), og det førte til at den nye keiser Gratian (375-83) gjeninnsatte de forviste biskopene, inkludert Meletius. Han vendte i triumf tilbake til Antiokia, men han var ikke i stand til å komme til en ordning med Paulinus før han døde. I januar 379 døde Basilios den Store, og Meletius ble nå lederen for den ortodokse fraksjonen. Gradvis vokste hans innflytelse i østkirken etter hvert som flere og flere biskoper støttet ham.

Han innkalte en synode i Antiokia i oktober 379, hvor 152 biskoper støttet ham. Til sammenligning var det i 363 bare 26 som støttet ham. Synoden erklærte enhet i troen med Roma, og dermed var enheten mellom øst og vest gjenopprettet. Dette var nå også keiserlig politikk, og i 380 utstedte vestkeiseren Gratian et edikt som støttet den katolske tro og avviste arianismen. I 381 ble Johannes Krysostomos diakonviet i Antiokia av Meletius. Han bidro også til å innsette den hellige Gregor av Nazianz den yngre på bispestolen i Konstantinopel.

Tanken om et nytt økumenisk konsil vokste etter keiser Valens' død (det første var holdt i Nikea i 325). Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) innkalte til slutt konsilet til Konstantinopel i 381. Meletius var blitt en så fremtredende skikkelse blant Østens biskoper han i patriarken av Alexandrias fravær ble valgt til å presidere over konsilet, og den nylig døpte keiser Theodosios ønsket ham hjertelig velkommen til keiserbyen. Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel (I) pågikk fra mai til juli 381. Under konsilet ble Gregor av Nazianz utnevnt til erkebiskop av Konstantinopel av keiser Theodosios, og han ble innsatt i embetet i basilikaen St. Sofia av patriark Meletius av Antiokia.

Men Meletius døde uventet den 10. juni (eller i mai?) 381, midt under konsilet. Den hellige Gregor av Nyssa holdt prekenen i hans begravelse, med alle konsilfedrene og de troende i byen til stede.1 Keiseren ga ordre om at hans legeme skulle føres til Antiokia og gis en helgenbegravelse der, og han ble gravlagt ved siden av sin hellige forgjenger Babylas (d. ca 250). En ny lovtale ble holdt av Johannes Krysostomos på femårsdagen for hans død.2 Teksten til begge talene er bevart, og det nye Martyrologium Romanum nevner en tredje av Gregor av Nazianz.

Gregor av Nazianz og Kirken i vest rådet nå Kirken i Antiokia til å samle seg og anerkjenne Paulinus som deres biskop, men dette ble avvist av meletianerne, som valgte Flavian I (381-404) til Meletius' etterfølger. Men skismaet mellom de to partiene var langt fra leget. Biskopen av Roma, pave Damasus I (366-84), og patriarken av Alexandria nektet å anerkjenne Flavian og inngå kirkefellesskap med ham, og Paulinus, som hadde blitt valgt til biskop av de ekstreme eustathianerne i opposisjon til Flavian, fortsatte å utøve autoritet over en del av Kirken. Arianernes biskop Euzoius (361-78), støttet av keiser Valens, hadde i 378 blitt etterfulgt av Dorotheos (378-81), som imidlertid ble den siste arianeren.

Da Paulinus (362-88) døde i 388, valgte eustathianerne Evagrius (388-93) til hans etterfølger, men etter hans død i 393 klarte Flavian å få hindret valget av en etterfølger. Men selv om eustathianerne ikke valgte noen ny biskop, fortsatte de å møtes separat. Men nå mistet de også anerkjennelsen fra Alexandria og Roma. Theofilos av Alexandria anerkjente Flavian som rettmessig biskop av Antiokia i 394. Etter inngripen fra Johannes Krysostomos kort etter at han var valgt til erkebiskop av Konstantinopel i 398 (398-404), og innflytelsen fra keiser Theodosios I, ble Flavian i 399 også anerkjent av pave Anastasius I (399-402) som den eneste legitime biskop av Antiokia. Likevel ble ikke det eustathianske skisma fullstendig leget, og eustathianerne forble i skisma til 415. Flavian skulle bli etterfulgt av Porfyros (404-12) og Alexander (Alexandros) I (412-17), som endte skismaet med eustathianerne i 415.

Flavian var patriark av Antiokia fra 381 til sin død i 404, men bare de siste fem årene var han allment anerkjent både i øst og vest. Etter at keiser Theodosios den Store skrev ut en skatt for å finansiere krigen mot tronpretendenten i Gallia, oppsto det i 387 raseri i Antiokia og opprørske antiokenere rev ned søylene med statuer av keiseren og forskjellige medlemmer av den keiserlige familie. Den rasende keiseren bestemte seg for straffetiltak. Flavian reiste da til hoffet i Konstantinopel og overtalte keiseren til å avstå fra denne reaksjonen, og det heter at han forsonte keiseren og rørte ham til tårer.

Johannes Krysostomos ble i 381 diakonviet i Antiokia av byens biskop Meletius. Deretter tjente han som diakon i den lokale kirken til han i 386 ble presteviet av den nye biskopen, Flavian. Fra da av ble han biskopens spesielle assistent i tolv år, med særlig omsorg for de utallige fattige kristne i byen, både med timelig omsorg og åndelig instruksjon. Men biskopen overlot også sin prekenvirksomhet til ham.

Etter at erkebiskop Nektarios av Konstantinopel døde i 397, ønsket Theodosios den Stores sønn og etterfølger, keiser Arkadios (395-408), at Johannes skulle bli ny erkebiskop. Keiseren sendte en utsending til Antiokia for å hente Johannes, det skjedde i hemmelighet av frykt for folkelig motstand. Det var meget mot sin vilje at Johannes ble valgt til erkebiskop av Konstantinopel. En som derimot var langt mindre ydmyk og hadde sett seg ut hovedstadens bispestol for seg selv, var patriark Theofilos av Alexandria. Men han måtte på keiserens ordre foreta bispevigslingen av Johannes den 26. februar 398.

Flavian hadde i Johannes funnet en trofast venn og medarbeider, og det var ikke uten vemod at han tok farvel med vennen som ifølge en kirkelig forfatter hadde vært «hans hånd, hans øyne, hans munn». Under de forfølgelsene Johannes ble utsatt for i Konstantinopel, viste han sin venn den største deltakelse, og under Johannes' første eksil skal Flavian ha skrevet et brev til geistligheten i Konstantinopel.

Flavian døde i februar (juni?) 404. Etter sin død ble han æret som hellig i både øst og vest, og det økumeniske konsil i Kalkedon i 451 tildelte ham betegnelsen «salig«. Kirkehistorikeren Theodoret kaller ham «stor, beundringsverdig og hellig». Likevel fantes det ingen liturgisk kult for ham, selv om datoer som nevnes blant hagiografer, er 21. februar eller 26. september. Hans minnedag hos de ortodokse er 16. februar og 27. september. Den 27. september har også bollandistene med ham i Acta Sanctorum blant de helgenene som er utelatt (praetermissi), fordi hans kirkelige kult blant grekerne ikke var påvisbar.