Den salige Flavian Mikael Melki (Flaby'anūs Mykh'ayl Melkī; Flavyānus Mikhayil; Flabyanus Mekael Malke; Flapejanos Mikhail Malki; Malké; Malke; fr: Flavien-Michel Jacques Melki) ble født som Jakob (Ya'qūb) i 1858 i Kalaat Mara (Kalat’ül Mara, Qal'at Mara) fire kilometer øst for Mardin i Det osmanske imperiet, nå i Tyrkia ved grensen til Syria, nær klosteret Deir al-Za'faran. Han tilhørte en ansett syrisk-ortodoks familie som stammet fra den lille tyrkiske byen Harput (Charpert) i provinsen Elazığ og som stadig har frembrakt betydelige biskoper og teologer. Allerede i tidlige år bestemte unge Jakob seg for prestekallet. I 1868 trådte han som tiåring inn i klosteret Saffron, hvor han studerte syrisk, arabisk og tyrkisk i tillegg til teologi. Han ble diakonviet i 1878, tyve år gammel, og samtidig utnevnt til sekretær for biblioteket og lærer på klosterskolen.
Men han hadde «katolske tilbøyeligheter» og sluttet seg senere til Den syrisk-katolske «unerte» kirken (i union med Roma) og begynte på skolen i deres kloster i Charafe. Samtidig trådte han inn i «Brorskapet av St Efrem». Han tilbrakte fire år på klosterskolen og ble presteviet den 13. mai 1883 i Aleppo i Syria av Ignatius Georg V Shelhot, patriark av Antiokia for syrerne (1874-91). Deretter virket han i flere landsbyer i Tur Abdin.
Under massakren i Diyarbakir i 1895, som skjedde på ordre fra den osmanske sultan Abdülhamid II, ble hans kirke og hus plyndret og brent ned, og blodbadet medførte også at mange i hans sogn ble drept, inkludert hans egen mor. Sultanen – «imperator og Guds skygge på jorden» – fikk da i den internasjonale offentligheten den tilnavnet grand assassin («stormorder»).
I de følgende årene tjente p. Melki som prest i flere nedbrente landsbyer i Tur Abdin, hvor han hjalp til med gjenoppbyggingen. På grunn av dette arbeidet ble p. Melki i 1897 vigslet til korbiskop og utnevnt til visebiskop av Mardin og Cizre, to blomstrende byer med kristent befolkningsflertall. I de syriske kirkene er korbiskop en rang lavere enn biskop.
Den 19. januar 1913 ble han konsekrert til «fullverdig» biskop av Djézireh (Gazireh, Gazarta; nå Cizre) for syrerne. Han ble bispeviet i Beirut i Libanon av Ignatius Efrem II Rahmani, patriark av Antiokia for syrerne (1898-1929), sammen med Gabriel Tappouni (1879-1968), den fremtidige syrisk-katolske patriark Ignatius Gabriel I Tappouni av Antiokia (1929-68), kardinal fra 1935. Biskop Melki var berømt for sin nærhet til de fattige, og han levde selv i ytterste fattigdom. For å hjelpe de trengende solgte han til og med kostbare liturgiske gevanter.
Sommeren 1915, da den den osmanske regjeringens systematiske og til minste detalj planlagte kristenforfølgelsen av armenere, kaldeere og syrere som var etablert av den ungtyrkiske «Komiteen for enhet og fremskritt» (Ittihad ve Terakki), var på sitt høyeste i den landsens regionen Tur Abdin, og det allerede var altfor tydelig hva som var besluttet i Konstantinopel, var biskop Melki i Azakh, en liten landsby i dagens Irak. Denne landsbyen hadde en kirke viet til den hellige Georg fra 300-tallet, som ble ødelagt i 1987 med bulldosere av Saddam Husseins regime, men senere gjenoppbygd.
Biskop Melki vendte straks tilbake til Gazarta da han hørte om den nært forestående massakren mot de kristne der. Han nektet å flykte til tross for at han ble rådet til det av kristne og katolske venner og til og med av lokale muslimske ledere. Hans klare svar var: «Dra bort? Under ingen omstendigheter. Jeg vil gi mitt blod for mine får».
Han ble arrestert av osmanske myndigheter den 28. august 1915, sammen med den kaldeisk-katolske biskopen av Mardin, Jaqub (Philippe-Jacques) Abraham [Orahim Pillipus Yaqub] OAOC (1882-1915). De falt som ofre for den osmanske vali (guvernør) av Amid (Diyarbakir), Resid Bey, en lege som kom fra en tsjerkessisk familie som var fordrevet fra Russland. Han var en fanatisk kristenhater som regnet de kristne fellesskapene som «parasitter på det osmanske folkets legeme» som måtte tilintetgjøres, og han sverget å gjøre sin provins til «et kristenfritt område». Resid Bey ble arrestert etter våpenstillstanden i 1918 og stilt for krigsrett i Konstantinopel, men han begikk selvmord før prosessen kunne starte.
Ifølge muslimske øyenvitner fikk de to biskopene dagen etter, den 29. august, begge valget mellom døden og konversjon til den «sanne tro» islam. Begge biskopene nektet, og Melki sa: «Jeg forsvarer min tro på Kristus helt til mitt blod». Da ble Jakob Abraham straks skutt og drept. Åpenbart samme dag ble biskop Melki først slått til han mistet bevisstheten av menn fra det osmanske hemmelige politiet, og deretter ble han halshogd. Mordene skjedde i Cizre (Djézireh, Al-Jazīrah, Jazīrat IbnʽUmar) i det osmanske imperiet, nå Tyrkia, og han var 55 eller 56 år gammel.
Det ble lenge arbeidet for at det skulle igangsettes en helligkåringsprosess for biskop Melki, og tillatelsen fra Vatikanet som kalles nihil obstat («ingenting står i veien»), ble utstedt den 27. august 2003. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 8. april 2010 og avsluttet den 30. september 2012. Deretter ble sakens papirer oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
Lørdag den 8. august 2015 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, autorisasjon til å promulgere et dekret som anerkjente biskop Melkis martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring. I saligkåringsprosesser for martyrer bortfaller nemlig kravet om at det må ha skjedd et mirakel på hans forbønn. For senere å kunne bli helligkåret, kreves imidlertid et mirakel. Den 12. august opplyste den syrisk-katolske patriarken Ignatius Josef III Younan av Antiokia at martyrbiskopen skulle saligkåres allerede den 29. august 2015, på dagen hundre år etter hans martyrium.
Ved denne historiske anledningen i Harissa deltok alle medlemmene av den syrisk-katolske synoden, patriarker av Libanon, Syria og Irak under ledelse av den maronittiske patriark-kardinal Bechara El-Rai, et stort antall biskoper og prester samt tusenvis av troende fra syrisk-katolske bispedømmer i Midtøsten og diasporaen. Til saligkåringsfeiringen kom også mange troende som er rammet av dagens kristenforfølgelse, tusener av kristne som har blitt fordrevet eller flyktet fra Syria og Irak og søkt tilflukt i Libanon.
Patriark Ignatius Yousef III Younan slo i en erklæring fast at saligkåringen av martyr-biskopen i «disse smertefulle tidene for de kristne av syrisk tradisjon i Syria og Irak» betyr trøst og oppmuntring til å møte dagens utfordringer. Samtidig offentliggjorde han en ny bønn om forbønn for biskopen som ble myrdet i 1915: «Salige martyr Mikael, be for oss og beskytt de kristne i Østen og i hele verden i disse vanskelige og smertefulle dagene. Amen».
Dagens Cizre i provinsen Şırnak sørøst i regionen Anatolia i Tyrkia er den historiske byen Gazarta (kurd: Cizîr, Cizîra Botan; arab: Jazīrat Ibn ʿUmar, syr: Gzirā, Gziro), en viktig by under Bagdad-kalifatet og i korstogstiden som en port mellom Øvre Mesopotamia og Armenia. Byen er omgitt av elven Tigris i nord, øst og sør, noe som har gitt den sitt navn, som betyr «øy» på arabisk (jazīra).
Sent på 300-tallet eller tidlig på 400-tallet ble Beth Zabdai eller Jezira et nestoriansk bispedømme, kjent som Beth Zabdai, senere Gazarta d'Beth Zabdai. Ved å gå i kommunion med Roma ble byen sete for eparkiet Gazarta i Den kaldeiske katolske kirke. I 639 ble den også bispesete for den syrisk-ortodokse kirke og i 1863 eparkiet Gazarta i Den syrisk-katolske kirke. Disse kristne ble kraftig redusert i Det assyriske folkemordet (1914-18) i 1915 (som foregikk parallelt med Det armenske folkemordet), og strukturene opphørte eller ble inkorporert i andre jurisdiksjoner. Bethzabda er i dag et titularsete i Den katolske kirke, men har ikke blitt tildelt noen biskop. Det kaldeiske bispesetet Gazīreh ble opprettet i 1852 og het Gezira til 1913, Gezira eller Gezirah til 1926, og Gezira eller Gazirah til 1933 [Gazarta] og ble oppløst i 1957 samtidig med det syrisk-katolske bispedømmet. I dag er byen overveiende befolket av kurdere.
I 2001 saligkåret den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) en armensk martyrbiskop som også ble drept i 1915 in odium fidei, den salige Ignatios Choukrallah Maloyan (1869-1915), armensk-katolsk erkebiskop av Mardin i Tyrkia. Han ble den 11. juni 1915 egenhendig skutt med tjenestepistolen av den osmanske politipresidenten av Mardin, den arabiskspråklige muslimen Mamduh Bey. Tyrkia benekter på det sterkeste at det osmanske riket hadde organisert en systematisk nedslakting av sin armenske befolkning og avviser begrepet «folkemord» som brukes av Armenia og mange historikere fra tyve land, samt pave Frans.
Kilder: en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Kathpress, Vatican Information Service, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, syr-cath.org, leforumcatholique.org, lorientlejour.com, la-croix.com Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. august 2015