Den hellige Flocellus (Floscellus; fr: Floscel, Flocel, Flocelle) var en ung gutt som levde på 200-tallet i Autun i Burgund, som da var en viktig keiserlig by. Han kom fra en rik familie og skal bare ha vært tolv år gammel da keiseren høyst personlig kom til Autun for å minne romerske borgere om at de måtte holde seg til den tradisjonelle tilbedelsen av de romerske gudene. Da gikk Flocellus rundt for å mane de kristne til standhaftighet. Han sa til dem: «Frykt ikke dem som dreper kroppen uten å være i stand til å drepe sjelen. Frykt bare Ham som kaster syndernes kropp og sjel i helvete».
Dette kunne ikke holdes skjult, og en forræder ved navn Camarinus anga Flocellus til keiseren. Han ble omgående arrestert og ført frem for keiser Valerian (253-60), som sa til ham: «Foraktelige unge mann, hvilket komplott våger du å legge mot oss? Hvem presser deg til å ødelegge kulten for de synlige guder?» Men dette forsøket på å hundse gutten med trusler, førte ikke frem: «Urettferdige forfølger og onde lærer», sa Flocellus med en apostels verdighet, «hør på meg hvis du ønsker å gå inn i Guds hus: pass på å ikke skjende Jesu Kristi kirke. Og du er ikke overveldet av pinsler, som den korsfestede, som betaling for de svikefulle råd som du prøvde å overvinne oss med. For deg har jeg ingen frykt. Jeg frykter heller vår Herre og Gud».
«Kristus er min tilflukt», sa den tapre soldaten under piskeslagene som rev opp kroppen hans, «Han er min frimodighet. Det er han som hjelper og støtter oss». Den irriterte Valerian ropte til bødlene: «Torturer ham mer aktivt, fordi han fortjener det». Dette bare styrket gutten i hans overbevisning: «O du tåpelige, du får ingenting ut av å torturere meg, for jeg tror på Gud som gir styrke». Keiseren ropte: «Knus kjeven på ham, så han slutter å fornærme oss». Men gutten svarte: «Mitt mot øker med min lit til Herren ...» Valerian var nå rasende av sinne og fikk Flocellus kastet i et fangehull hvor det var en løve. Gutten sa til Gud: «Kom meg til hjelp, for du er mektig». I samme øyeblikk falt løven død om ved hans føtter. Fangehullet ble mirakuløst opplyst av syv fakler slik at rommet var badet i et hav av lys, og omgitt av en svært søt duft brakte englene ham et mystisk brød som ga ham ny styrke.
Keiser Valerian bød vaktene å se etter hva som foregikk i fengselet. Da de så gløden av lyset, løven som lå død og den unge martyren som sang salmer, skyndte de seg for å fortelle keiseren det de nettopp hadde sett. Han mente at miraklet måtte komme av magi, så han ga bødlene ordre om å brenne gutten levende. Så de tente et bål, men flammene ble slukket etter et styrtregn som var forårsaket av en storm som oppsto plutselig, og martyren var igjen blitt reddet. Fra seg av raseri over at en liten gutt var hans overmann, lot keiseren ham nå få hender og tunge gjennomboret, og deretter ble han kledd naken som en ydmykelse foran sine kamerater og venner. Til slutt ble han halshogd med sverd på torget foran en stor mengde mennesker som strømmet til og foran en fyrste som ikke var skamfull over å utgyte blodet til et barn på ti-tolv år. Andre kilder sier at han etter torturen ble kastet halvdød til de ville dyrene i amfiteateret, hvor han ble revet i småbiter.
En troverdig tradisjon forteller at Flocellus skal ha blitt gravlagt i Fleury nær Autun, hvor det lokale sykehuset ble viet til ham i middelalderen. I 912 brakte burgunderne relikvier av helgenen til Beaune (Belna) i bispedømmet Dijon og departementet Côte-d’Or i regionen Burgund, hvor hertugene av Burgund bodde i denne perioden. Hertugene bygde et kapell i den nedlagte vollgraven mot muren til deres slott for å stille ut Flocellus’ relikvier. En 26. april rundt år 996 ble hans levninger brakt til kollegiatskirken Notre-Dame i Beaune samtidig med relikviene av den hellige Herneus av Ceaucé (d. ca 560), og han ble gjenstand for en sterk kult.
Den 9. november 1265 ble Flocellus’ levninger høytidelig tatt opp av graven av Simon de Brie, kardinal av Santa Cecilia, legat for Den hellige stol og senere pave Martin IV (1281-85), assistert av biskop Girard de Beauvoir av Autun, og lagt i et skrin for å presentere for de troendes ærbødighet på et mer hederlig og anstendig sted, kalt Gagnare. Hans sterke kult gjorde byen Beaune berømt, og Gud viet den med mirakler.
Det ble feiret to dager til ære for Flocellus, en dag for hans martyrium den 17. september, og den andre den 9. november, dagen for den høytidelige skrinleggingen av hans relikvier (translasjon) i 1265. Noe av denne dyrebare skatten har heldigvis blitt bevart. I dag beriker den kirken i Beaune og katedralen i Autun, som har et ben fra hans hode.
Noen plasserer hans martyrium rundt år 160 under keiser (Valerian) Antoninus Pius (138-61), mens andre kilder sier at det skjedde mellom 177 og 180 under keiser Markus Aurelius (161-80). Andre igjen antar at det skjedde rundt 257 under keiser Valerian (253-260), noe som virker mest sannsynlig, siden det rundt år 257 brøt ut kristenforfølgelser overalt i Romerriket. Andre igjen sier at han ble torturert av prefekten Valerian (ikke keiseren), som fikk ham halshogd den 17. september 296. Han står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, peintre-icones.fr, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. juli 2016