Den hellige Herneus (Herné, Erneus, Ernaeus, Ernée, Ernié, Erin, Erinée, Erineus, Ernier) ble født en gang på slutten av 400-tallet i Gallia Aquitania, nå provinsen Aquitania (fr: Aquitaine) i Sør-Frankrike. Han ble født inn i en mektig og fornem familie, men helt fra barndommen ble han utdannet i de hellige bøkers lære, og i tillegg ble han kalt av den guddommelige nåde, som hadde store vyer for ham. Han ga tidlig avkall på denne verden og forlot det landet hvor hans familie var innflytelsesrike og høyt aktet.
Noen kilder skriver at han ble munk i klosteret Micy i Orléanais, før han sammen med to ledsagere, de hellige Alneus (fr: Alnée) og Bohamad (Bohamadus; fr: Bômer, Bomer), dro ut i ødemarken i Passais eller Passais-la-Conception i den historiske provinsen Maine (Cenomanum), nå i departementet Orne i regionen Basse-Normandie i Nordvest-Frankrike. Han forlot også de mest kultiverte områdene i Aquitaine, og det er også sikkert at mange andre eneboere ledsaget dem.
De eldste historikerne regner Herneus helt klart som lederen for denne fromme gruppen, og de samme lærde forteller også at den hellige biskop Innocent av Le Mans (532-43) ga dem en velvillig mottakelse, og biskopens ry for hellighet og hans beskyttelse bidro betydelig til at de valgte klosterlivet og ble tilknytte hans bispedømme. Biskop Innocent presteviet også mange av disse eneboere. Prelaten kjente området godt og visste hvor de best kunne følge sitt kall og samtidig være til nytte i arbeidet med forkynnelse, så han pekte på området Passais, som nylig var blitt gjenforent med bispedømmet Le Mans da kirken til den galliske folkegruppen diablintes ble nedlagt.
Herneus slo seg ned i den delen av den skogkledde ødemarken som hadde den mest fruktbare jorden og som ble kjent som Celsiacus (Ceaucé) nær Domfront, som ble et av de første sognene i regionen. Navnet stammer fra Celsius som viser en romersk tilstedeværelse. Ceaucé ligger i dag i departementet Orne i regionen Basse-Normandie. Alneus etablerte sin celle på en viss avstand fra den til sin venn. Herneus bygde først et kapell som han viet til den hellige Martin, og rundt det bygde han et kloster, hvor han snart hadde den trøst å se opp til tretti munker, som levde i en perfekt overholdelse av reglene han hadde foreskrevet, og med en beundringsverdig glød. Ernier erstattet de romerske statuene av guden Mercurius med kors og var sannsynligvis opphavsmannen til valfartene «le petit tour».
Det beskjedne klosteret som Herneus bygde, hadde allerede eksistert i mange år da de i 560 fikk et fornemt besøk innenfor murene av frankerkongen Klotar I (511-61), som fra 558 hadde hatt kontrollen over hele riket. Han var på et felttog mot sin yngste sønn Chramne (Chramn, Chram), som hadde gjort opprør mot ham for andre gang og ble støttet av den bretonske fyrst Conomor, lederen for folkegruppen kimris i Nedre Bretagne. Den frankiske kongen hadde bestemt seg for å knuse opprøret med våpenmakt. Han rykket frem i spissen for sine soldater da han fikk vite at det i landet han dro gjennom, var en abbed og en kommunitet som nøt et godt ry for hellighet. Ettersom hæren passerte nær klosteret, bestemte kongen seg for å besøke det. Da Herneus ble klar over dette, gikk han ut med all sine munker for å møte monarken, og de mottok ham i sitt kloster med kirkelige sanger, slik det var vanlig å motta konger når de besøkte Guds tjenere.
Herneus underholdt de høye gjestene med religiøse hymner i kapellet og deretter med forfriskende vin. Historien forteller at ettersom det ikke var en overflod av vin på lager i klosteret for et så stort følge, sørget Gud etter abbedens bønn for at det ikke var noen mangel. Abbed Herneus spådde også at kongen ville vinne en stor seier i kampen mot opprørerne – den samme spådommen tilskrives den hellige Konstantian av Javron (d. 570). Til gjengjeld for den gjestfriheten hadde han mottatt, ga kong Klotar betydelige donasjoner til klosteret i Ceaucé og beriket det med flere landområder, for, sier helgenens historiker, denne kongen elsket Guds tjenere og ønsket å spre Kirkens makt og storhet. I hans tid og under hans bror Kildebert ble det bygd et stort antall klostre og sykehus. Kongens beskyttelse var kilde til en annen fordel for klosteret Ceaucé, for huset fikk dermed mer selvstendighet.
Herneus fortsatte å gi eksempler på alle dyder, og spesielt ble han beundret for sin avholdenhet, sine våkenetter, sin bønnens ånd, sin kjærlighet og sin sjenerøsitet mot de fattige. Ofte inntok han bare brød og vann, og ga resten av sitt måltid til de fattige. Ofte fikk han sin beskjedne søvn rett på den nakne jorden, for å være i lengre kontakt med Gud og englene i bønn. Alle disse mange fortjenestene ble belønnet ve at Gud ga sin tjener evnen til å utføre mirakler.
En gang da Herneus og hans brødre var ganske langt fra sitt kloster og arbeidet på sine marker, kom en kvinne til ham med et spedbarn som var stumt. Gråtende sa hun til ham: «Guds tjener, sist natt drømte jeg at en venn av Gud sa at jeg skulle bringe barnet mitt til deg, fordi du ville være i stand til å gi barnet stemmen tilbake». Helgenen svarte forbløffet: «O, gode søster, hvis barnet blir helbredet, kommer det fra Gud og ikke fra meg, jeg er bare en fattig synder. Gå til kirken og be der for barnet ditt, og legg noe i kollektboksen. Så snart jeg er ferdig med mitt arbeid, vil jeg også komme og be for ham». Kvinnen gjorde som han sa. Etter arbeidet ba han også sammen med hele kommuniteten. Han salvet barnets lepper med hellig olje og ba deretter hele natten, og dagen etter hadde barnet fått taleevnen tilbake.
Kort tid etter ble en meget gammel mann som hadde mistet synet, brakt til ham. Herneus berørte øynene med spytt, salvet ham med hellig olje og påkalte deretter Jesu navn. I samme øyeblikk fikk mannen synet tilbake.
Senere ble en av munkene dødssyk, og det gikk helt klart nedover med ham. Alle brødrene kom løpende til for å samle seg rundt ham i bønn. Samtidig gikk noen til Herneus for å fortelle abbeden at medbroren var døende. Abbeden sa: «Gud kan gi oss ham tilbake, Han kan sørge for at vi ikke trenger å sørge over hans tap, men vi vil bli trøstet av hans nærvær». Og han la til: «Gå raskt til denne broren for å fortelle ham at han i lydighetens navn ikke må gå fra oss før jeg kommer dit». Da sa budbringeren: «Men far, hvis du ikke skynder deg, vil du virkelig ikke finne ham i live. Selv er jeg redd for at jeg vil komme for sent». Men abbed Herneus sa: «Gjør som jeg sier. Jeg vil nå ofre den hellige sungne messe. Når den er ferdig, vil jeg bringe ham kommunionen». Abbeden gjorde alt akkurat som han hadde sagt. Selv om den døende ikke lenger pustet og ikke kunne si et ord, kom han til seg selv så snart han hadde mottatt den hellige kommunion. Deretter feilte han ingenting og levde i mange år, og han fortalte selv mirakelhistorien til en som satte ned historien om den hellige abbeden på papiret.
I løpet av de mange årene som Herneus ledet klosteret Ceaucé, var han ikke fornøyd med å instruere og lede sine munker, men fortsatte også å forkynne evangeliet i hele området. For å gjøre alle munkene i klosteret i stand til å forkynne Guds ord, innførte han studier i klosteret. Men han strakte sin nestekjærlighet enda lenger og ga i sin klausurerte klosterskole adgang for klerikere og menn fra ulike klasser i det sekulære liv, noe som indikerer at det blant munkene i klosteret var dyktige og anerkjente mestere.
Herneus døde i svært høy alder i sitt kloster en 9. august rundt år 560, i episkopatet til Innocent av Le Mans’ andre etterfølger, den hellige Domnolus (fr: Domnole) (560-81). Gud sørget for at hans tjener fikk en varm trøst på dødsleiet, for han sendte en åpenbaring om Herneus’ snarlige død til alle munkene, til disipler fra hans skole og mange prester. Alle skyndte seg for å være til stede ved den hellige abbedens død, og de deltok i hans begravelse, som var spesielt bemerkelsesverdig for de miraklene som skjedde der. To blinde fikk synet tilbake, og fire lamme ble helbredet.
Herneus ble gravlagt i den lokale kirken Saint-Georges i byen Ceaucé, hvor disse miraklene fortsatte lenge ved hans grav. Rundt år 800 ble et kapell vigslet til Herneus, og hans relikvier ble overført dit. Klosteret i Ceaucé opphørte å være et kjent fyrtårn i flere århundrer, og det overlevde bare frem til normannernes invasjon. På den tiden ble Herneus’ hellige levninger overført til kirken Notre-Dame i Beaune (lat: Belna) i bispedømmet Dijon og departementet Côte-d'Or i regionen Burgund. Der skal han rundt år 996 ha blitt skrinlagt sammen med den hellige Flocellus av Autun (d. 257).
Herneus var i lang tid temmelig upåaktet utenfor sin egen provins, inntil han endelig i 1625 ble viet et kapittel i «De vestlige fedrenes liv» av Benedictus Gonnous, og derfra kom hans navn også inn i noen martyrologier. Hans minnedag er dødsdagen 9. august, som riktignok ikke står i Martyrologium Romanum. Hvert år feires han også på pinsedag, når mange mennesker går «petit tour» på åtte kilometer. Prosesjonene for Herneus eksisterer fortsatt i dag, og relikvien Bras de Saint-Ernier («den hellige Herneus’ arm») er fortsatt i kirken og bæres i disse prosesjonene. Han er skytshelgen for Ceaucé, og han påkalles også for å bringe regn og for gode avlinger. For å få det til å regne, må man dyppe lillefingeren på helgenens håndrelikvar i vann.
Han minnes noen ganger sammen med sine to ledsagere Alneus og Bohamad, men også sammen med de hellige Front, Gallus (Gal, Gault) og Brictius (fr: Brice). Bispedømmet Séez minnes også alle disse eremittene, som også har sine egne minnedager. I mange kilder nevnes også en Alveus (Adelwig, Alwig, Auvieu) som en av disse ledsagerne, men det er snakk om en skrivefeil for Alneus, en kopist har skrevet en V i stedet for en N.
Kilder: Infocatho, zeno.org, heiligen-3s.nl, glaubenszeugen.de, nominis.cef.fr, orne.catholique.fr, orthodoxievco.net, lalumierededieu.eklablog.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. august 2014 – Oppdatert: 11. januar 2016