Den salige Felicia Meda (1378-1444)

Den salige Felicia Meda (Felixina de Meda, de Mediolano) ble født i 1378 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia, og ikke Meda ikke langt fra Novara i provinsen Monza e Brianza, som den lærde Gallucci hevder i sin biografi om Felicia. Sannsynligvis var Meda navnet på en bydel i Milano. Hun kom fra den fornemme og velstående familien Meda og var den eldste av tre barn, med en bror og en søster. Hun hadde gode foreldre som oppdro det fromme og begavede barnet i gudsfrykt, og de lot ingen ting være ugjort som kunne fremme hennes åndelige utvikling. På svært kort tid tilegnet hun seg en bemerkelsesverdig beherskelse av det latinske språket.

Foreldrene døde tidlig, og Felicia ble som en mor for sine yngre søsken (søsknene nevnes i den klassiske fransiskanske tradisjonen, men dette støttes ikke av noen dokumenter). Da hun var tolv år gammel, avla hun et løfte om hellighet og evig kyskhet. Som 22-åring delte hun i år 1400 det hun eide mellom broren, søsteren og de fattige, og deretter trådte hun inn hos klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC), som er fransiskanernes kvinnelige gren eller andreorden, i deres kloster Sant’Orsola ved Porta Vercellese i Milano. Klosteret hadde blitt etablert i århundret før som en augustinsk grunnleggelse, men var de første til å vedta den hellige Klaras regel. Hennes eksempel var så smittende at snart fulgt søsteren etter henne inn hos klarissene, mens hennes bror ble en fransiskanerbror hos observantene (OFMObs).

Djevelen forsøkte å gjøre klosterlivet surt for henne ved å utsette henne for alvorlige fristelser og skremmende åpenbaringer. Men Felicia tillot seg ikke å bli overvunnet. Gjennom iherdig bønn og salmistens ord: «Skynd deg, Gud, og hjelp meg, * Herre, fri meg ut!» (Sal 70,2) (V69) jaget hun mørkets ånder på flukt og holdt trofast ut i sitt kall. Felicia levde i klosteret Sant’Orsola i førti år. Hun gjorde seg bemerket i kommuniteten for sin plettfrie observans av regelen, og hun var utholdende i bønn og bot.

Da klosterets abbedisse døde i 1425, valgte kommuniteten enstemmig Felicia til ny abbedisse etter 25 år i klosteret. I dette embetet gjorde hun sitt ytterste gjennom ord, handlinger og eksempel for å fremme en sann religiøs ånd i sin kommunitet, slik at klosterets gode navn spredte seg vidt og bredt og nådde også pave Eugenius IV (1431-47). Felicia ledet kommuniteten i femten år med stor forstand. Noen notarialdokumenter dokumenterer Felicias tilstedeværelse i Sant’Orsola i 1412 og som abbedisse for første gang i oktober 1425, en stilling hun hadde frem til 1439.

Da Battista di Montefeltro, hustru til Galeazzo Malatesta (1385-1461), herre av Pesaro, ønsket å grunnlegge et klarissekloster i sin by, vendte hun seg til den hellige Bernardin av Siena (1380-1444), som da var generalvikar for fransiskanernes observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs). Dette bekreftes i et brev fra pave Eugenius IV til biskopen av Pesaro den 10. desember 1438 (Bullarium, no 404), hvor paven erklærer at han etter en forespørsel fra Battista Malatesta, beordrer at det skal etableres et klarissekloster med navnet Corpus Domini, underlagt generalvikaren for fransiskanerobservantene, i det huset som Malatesta hadde tildelt nonnene. Klosteret konfiskerte senere eiendelene til det tidligere klosteret Santa Chiara i Pesaro, som ble opphevet den 16. juni 1485.

For i et brev fra fransiskanernes generalminister Guglielmo da Casale av 24. juli 1439 ble Felicia pålagt å flytte til Pesaro, hvor hun skulle lede det nyopprettede klarisseklosteret med navnet Corpus Domini. Det beste vitnesbyrd om Felicias hellige liv har vi fra dette brevet, som ga en presis beskrivelse av henne:

«Jeg er fullt ut informert av verdige troens vitner om ditt prisverdig liv, din ærlighet, iver, klokskap, årvåkenhet og eksemplariskhet; utrettelig i de klosterlige øvelser, ustoppelig i det åndelige arbeid, effektiv i å gi, arbeidsom, moderat i korreksjoner, herdet i ledelse, fremragende i forståelse, streng i stillhet, forstandig i tale , korrekt i forsoning og utstyrt av den Allmektige med mange privilegier og en unik utstråling i alle saker som viser en god ledelse. Ikke bare med autoriteten til mitt embete, men også av Den hellige stol, og med råd og samtykke fra mange patre, lærere og prelater i Ordenen, innsetter vi deg som abbedisse og mor for klosteret i Pesaro».

En bekreftelse på denne lovtalen var den store misnøye hos milaneserne ved å se henne gå. Felicia adlød straks sine overordnede i lydighet, selv om det kostet henne en del smerte å dra fra den gamle byen hvor hun alltid hadde bodd, omgitt av en levende hengivenhet. Den irske fransiskaneren og historikeren Luke Wadding OFM (1588-1657) tviler uten overbevisende argumenter på at Felicia var abbedisse i klosteret i Milano da Guglielmo da Casale påla henne å dra til Pesaro.

Men allerede den 26. februar 1439 var abbedissen i klosteret Santa Chiara i Lodi blitt sendt til Corpus Domini, sammen med en søster som het Ambrosia og en annen nonne fra Sant’Orsola, som resultat av et annet brev fra general Guglielmo. Da Felicia overtok oppdraget med generalens brev av 24. juli, var det kanskje på grunn av det uventede dødsfallet til abbedissen fra Lodi. En vedvarende tradisjon knytter Felicias ankomst til Pesaro til inntredenen til Francesca da Fano og Maddalena Tizzoni fra Pesaro, som ifølge Gallucci tidligere skal ha blitt sendt til Sant’Orsola i Milano av Battista Malatesta.

Felicia ble sendt til Pesaro i provinsen Pesaro ed Urbino i regionen Marche i Midt-Italia i 1440 sammen med syv andre søstre. Til tross for hennes høye alder (62 år ble regnet som gammelt den gangen), dro hun og søstrene til fots fra Milano. Da de åtte søstrene ankom byen Malatesta, sto hertuginnen der for å møte dem med sin vogn, og hun tilbød Felicia å sitte i vognen den siste strekningen. Men forgjeves, for Felicia Meda nektet å gå opp i vognen, og hun gikk sammen med de andre søstrene til Pesaro til fots og opp til det nye klosteret, til from beundring fra en stor flokk.

Felicia tilbrakte fire år i den nye grunnleggelsen, mottok et stort antall nye medlemmer og oppdro og styrket dem i ånden til deres hellige far, den hellige Frans av Assisi (1182-1226). Wadding skriver at i henhold til et register i ordenen, ble Felicia den 7. november 1439 etter forespørsel fra grev Guidantonio da Montefeltro av Urbino, løst fra stillingen som abbedisse i klosteret i Pesaro og utnevnt til abbedisse for klosteret Santa Chiara i Urbino, med rett til å bringe med seg ledsagerne fra Milano. Overføringen skal ha vært motivert av friksjon med Galeazzo Malatesta og noen notabiliteter, kanskje på grunn av søstrene i det tidligere klosteret Santa Chiara, «si non palam clam saltem», som motsatte seg grunnleggelsen av Corpus Domini. Wadding konkluderer imidlertid med at enten skjedde ikke overføringen av Felicia til Urbino, eller så ble oppholdet der kortvarig.

Felicia døde natten mellom den 29. og den 30. september 1444, 66 år gammel og i hellighets ry. Mens det er bekreftet at Felicias etterfølger som abbedisse var sr. Eugenia, trolig den samme som var blant dem som fulgte Felicia fra Milano til Pesaro, er det blitt reist en del tvil om når etterfølgelsen skjedde av det faktum at brevet der den hellige Johannes av Capestrano (1386-1456), generalvikar for observantene, bekrefter investituren og er datert den 11. oktober 1443, et år før Felicias død. Men samtidig er den allmenne oppfatningen at Felicia var abbedisse til sin død, så det er tenkelig at det var en feil i dateringen av brevet fra Johannes av Capestrano, som ikke finnes i original.

Felicia ble gravlagt i det klosteret hun hadde grunnlagt. Tre år etter hennes død, ved identifiseringen av hennes levninger, ble hennes legeme funnet intakt. Etter befaling av hertugene av Urbino Guidobaldo II og Vittoria Farnese ble levningene plassert i nonnenes kor, hvor de forble inntil de 400 år senere ble overført til katedralen i Pesaro da klosteret ble opphevet i 1810. Den gangen ble hennes levninger flyttet sammen med de av den mer berømte Serafina av Pesaro (født Sforza), som døde i det samme klosteret i 1478 og som Felicia hagiografisk er koblet sammen med, og det krusifikset som Bernardin av Siena ga til Felicia Meda. Hennes ry for hellighet bare økte etter hennes død på grunn av alle miraklene som skjedde på hennes forbønn. En biografi om henne ble utgitt i 1637, skrevet av Fra Agostino Gallucci: Vita delle beate Felice e Serafina monache di S. Chiara nel Corpus Domini di Pesaro.

Hennes kult som salig skal ha blitt stadfestet av pave Pius VII (1800-23) den 2. mai 1807 (andre kilder sier 1812), andre kilder skriver at det var pave Urban VIII (1623-44) eller den salige pave Pius IX (1846-78) som saligkåret henne, men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer fra 1588 til 1999. Hennes liturgiske minne ble satt til 5. oktober.

Bollandistenes Acta Sanctorum (september, viii) baserer sin biografi hovedsakelig på Markus av Lisboa. Men en artikkel i Archivum Franciscanum Historicum (vol. xx, 1927) tilbyr en grundigere diskusjon av kildene, og påpeker at brevet fra generalminister Guglielmo da Casale som sendte Felicia til Pesaro, fortsatt er bevart. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 30. september, men 24. juli og 5. oktober nevnes også.

I 1921 krenket ugjerningsmenn de saliges kapell og tok verdifulle gjenstander som var donert av de troende. Innbyggerne i Pesaro tilbød imidlertid nye gaver til to strålende beskyttere av byen og bispedømmet Pesaro, noe som bekrefter deres store hengivenhet og takknemlighet til dem.