Den salige Karl de Foucauld (1858-1916)

Den salige Karl de Foucauld (fr: Charles) ble født den 15. september 1858 i Strasbourg i Alsace i Frankrike. Han ble døpt samme dag. Han kom fra en aristokratisk familie som hadde som motto: Jamais arrière, «Aldri bakover». Han hadde en tre år yngre søster, Marie. Den seksårige Karl og den treårige Marie ble foreldreløse i 1864, da begge deres foreldre døde, og dette ga Karl dype psykologiske sår. De to barna ble oppdratt av sin morfar, oberst Morlet, en god, men svak mann.

Etter krigen mellom Frankrike og Preussen i 1869/70 mistet Frankrike Alsace og Lorraine (Elsaß und Lothringen) til Tyskland, inkludert Strasbourg. Familien flyttet da til Nancy og forble franske. Karl fikk sin skolegang i Nancy og deretter hos jesuittene i Paris, hvor han tok artium (baccalauréat). På denne tiden, som 16-åring, mistet han troen.

Karl ville følge i bestefarens fotspor ved å ta opp en militær karriere. Han begynte på det forberedende året for å komme inn på militærakademiet Saint-Cyr, men han ble bedømt til å være lat og udisiplinert, så han ble sendt hjem. Men i 1876 kom han til slutt inn på Saint-Cyr. I februar 1878 døde hans bestefar og han arvet en stor formue, som han straks begynte å sløse bort. I oktober begynte han på kavaleriskolen i Saumur. Han tok eksamen der i 1879 som den 87. og dårligste i sin klasse.

Mens han gikk på militærskolene var hans sans for det gode liv velkjent for alle, og hans udisiplinerte og eksentriske påfunn ble flere og flere. En gang kledde han seg ut som en tigger. I 1879 ble han forflyttet til Pont-à-Mousson. Hans oppførsel ble utsvevende og han knyttet til seg en ung kvinne med tvilsomt rykte ved navn Mimi. I 1880 ble hans regiment, det 4. Husarregiment, sendt til Setif i Algerie, og han tok Mimi med seg og lot som om hun var hans hustru. Da sannheten kom for en dag, ble han innkalt til en militær kommisjon. Karl nektet og foretrakk å bli dimittert i mars 1881. Deretter vendte han tilbake til Frankrike for å bo i Evian.

Men to måneder senere hørte han at hans gamle regiment var engasjert i et farlig oppdrag i Tunisia under Bon Mama-opprøret i Sør-Oran. Han ba da om å få bli gjenopptatt i hæren, forlot Mimi og sluttet seg til et nytt regiment i Sør-Oran. I åtte måneder var han en ypperlig offiser, verdsatt av sine overordnede og av soldatene som var under hans kommando. Han viste nå at han kunne være viljesterk og utholdende i vanskelige situasjoner.

Karl var svært fascinert av Nord-Afrika, og i 1882 ba han om å bli dimittert fra den franske hæren. Han slo seg ned i Algerie for å forberede en vitenskapelig ekspedisjon til Marokko. Han lærte å snakke arabisk og hebraisk. Forkledd som jødisk rabbi fulgte han fra juni 1883 til mai 1884 rabbi Mardochée rundt på en hemmelig reise i Marokko. Han risikerte livet flere ganger på ekspedisjonen, men han ble dypt imponert over den måten muslimene uttrykte sin tro på. Han begynte å gjenta: «Min Gud, hvis du finnes, la meg bli kjent med deg».

I 1884 planla han å gifte seg i Algerie, men han brøt forlovelsen ettersom hans familie var mot ekteskapet. I 1885 mottok han en prestisjefylt gullmedalje fra Det franske geografiske selskap for sin ekspedisjon i Marokko. Fra september 1885 til januar 1886 foretok han ekspedisjonsreiser til oaser i det sørlige Algerie og Tunisia.

I februar 1886 vendte han tilbake til Frankrike, og han begynte å gjenoppbygge forholdet til familien, spesielt med kusinen Marie de Bondy. Han ga i 1888 ut boken Reconnaissance au Maroc, «Oppdagelsesreise i Marokko», og begynte å leve et mer rent og asketisk liv. Han sov på gulvet og tilbrakte flere timer hver dag i bønn. Han grublet mye om spiritualitet og indre liv. Selv om han ennå ikke hadde noen tro, besøkte han kirker og gjentok sin merkelige bønn: «Min Gud, hvis du finnes, la meg bli kjent med deg». Den varme, respektfulle velkomsten han fikk av sin dypt kristne familie gjorde at han fortsatte sin leting.

I slutten av oktober 1886 dro Karl til kirken Saint-Augustine i Paris for å be abbé Huvelin, som han allerede hadde blitt presentert for av Marie de Bondy, om å få religionsundervisning. P. Huvelin ba ham om øyeblikkelig å gå til skrifte, og han mottok kommunionen. Han hadde gjenoppdaget Gud, 28 år gammel. «Så snart jeg trodde på Gud, forsto jeg at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å leve bare for ham».

I 1887-88 bodde han sammen med familien og søsteren Marie, og han begynte å tenke på ordenslivet. Fra desember 1888 til januar 1889 besøkte han Det hellige Land, hvor Nasaret gjorde et svært sterkt inntrykk på ham. Han forsto at hans kall var å følge Jesus i hans liv i Nasaret. Tilbake i Frankrike overførte han alt han eide til sin søster, og han dro på mange retretter for å finne en orden hvor han kunne tre inn. Det virket som om trappistene, det vil si de reformerte cistercienserne (Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae – OCSO), var de som passet best til hans kall.

Den 15. januar 1890 dro han til trappistklosteret Notre-Dame de Neiges (Vår Frue av Snøen) i Frankrike, hvor han trådte inn med navnet broder Marie-Alberic. Seks måneder senere dro han til et fattigere kloster i Akbès i Syria. Imidlertid følte han seg ikke lykkelig der. Livet i klosteret syntes ikke å hjelpe ham til å etterligne Jesu liv i Nasaret. Han skrev: «Jeg lengter etter Nasaret». Han skisserte de første reglene for en religiøs orden «i henhold til hans ideer». Han søkte om å bli løst fra sine løfter, men i oktober 1896 ble han sendt til Roma for videre studier. I januar 1897 var det klart at hans hjerte, hode og ånd var et annet sted, og trappistenes prior (superior) ga ham friheten til å følge sitt eget kall før han avla de evige løfter.

I mars 1897 begynte han å leve et liv i bønn og tilbedelse alene i et skur nær et klarissekloster i Nasaret mens han gjorde husarbeid for klarissene. Han bodde i Nasaret i litt over tre år. Litt etter litt oppmuntret klarissene og hans skriftefar, p. Huvelin, ham til å be om å bli ordinert til katolsk prest. Han gikk til slutt med på det og vendte tilbake til klosteret Notre-Dame de Neiges i Frankrike for å få de siste forberedelsene for prestevielsen. Den 9. juni 1901 ble den 43-årige Karl presteviet i Viviers (Ardèche) i Frankrike.

I september 1901 dro Karl tilbake til Sahara. Han slo seg ned i Beni Abbès i Algerie og bygde en eneboerhytte med det mål å grunnlegge en ordenskommunitet der. I 1902 gjorde han venner og myndighetene oppmerksomme på slaveriets onde, og han sikret mange slaver friheten.

I 1905 foretok Karl flere reiser til tuaregene i Hoggar-fjellene og begynte å lære seg språket. Ingen prest hadde besøkt deres land før. Han skrev en katekisme for dem og begynte å oversette Evangeliene til tuaregenes språk. Han ønsket å være blant dem som var «lengst unna, de mest forlatte». Han ønsket at alle som ble trukket til ham skulle finne i ham en bror, «en universell bror». I stor respekt for kulturen og troen til dem han bodde blant var hans lengsel å «rope ut evangeliet med sitt liv». «Jeg skulle ønske at jeg var tilstrekkelig god til at folk ville si: 'Hvis dette er tjeneren, hvordan er da Mesteren?'» Til slutt slo han seg ned i Tamanrasset. I 1906 fikk han endelig en ledsager da broder Mikael sluttet seg til ham, men han ble syk etter kort tid og vendte tilbake til Frankrike.

I juli 1907 foretok Karl den store vitenskapelige oppgaven å oversette og arbeide med tuaregens språk, deres sanger og poesi, med hjelp fra lokalbefolkningen. Ettersom han var den eneste kristne, fikk han ikke lov til å lese messe, men han foretrakk å bli værende for folkets skyld. Etter seks måneder fikk han tillatelse til å feire messe, men ikke til å stille ut Det hellige sakrament.

I januar 1908 var Karl utslitt under en voldsom tørke, og han ble alvorlig syk og unnslapp så vidt døden. Tuaregene hjalp ham ved å dele små mengder geitemelk med ham. Karl var så hjelpeløs at han var avhengig av sine naboer. Han begynte å forstå at vennskap og broderlig kjærlighet måtte arbeide gjennom utveksling og gjensidighet. I 1909, 1911 og 1913 reiste han til Frankrike for å presentere sitt forslag om en «Union av brødre og søstre av Det hellige Hjerte», en forening for legfolk for omvendelse av ikke-troende. Karl kalte seg nå «Lille bror Karl av Jesus».

I 1914 brøt krigen ut i Frankrike. Karl ble værende i Tamanrasset etter råd fra en militær venn, general Laperrine. I 1915 brøt det ut uroligheter i ørkenen, da invaderende rezzous fra Marokko og senoussites fra Libya ble en trussel for tuaregene. Karl bygde et lite fort i Tamanrasset for å beskytte folket. Han installerte seg der alene, forberedt på å ta imot folket i området i tilfelle fare. Han fortsatte å arbeide med tuaregenes poesi og ordspråk.

Den 1. desember 1916 fikk noen tuareger under senoussittisk innflytelse Karl til å forlate fortet hvor han bodde. Han ble straks overmannet og bundet. Under den etterfølgende plyndringen av fortet dukket soldater uventet opp i Tamanrasset. Røverne som hadde tatt Karl til fange, ble desperate, og soldaten som passet på Karl fikk panikk og skjøt og drepte ham. Det var om kvelden den 1. desember 1916. Hans lik ble i all hast gravlagt i en grøft nær fortet.

Karl hadde alltid drømt om å dele sitt kall med andre, og etter å ha skrevet flere regler for ordensliv, kom han til at dette «livet i Nasaret» kunne leves av alle. Men ved sin død var han nesten alene. I Frankrike var 49 personer blitt medlemmer av «Unionen av brødre og søstre av Det hellige Hjerte», som var blitt godkjent av de kirkelige myndighetene.

Karls biografi ble skrevet i 1920 av René Bazin. Gjennom denne biografien ble René Voillaume oppmerksom på Karls ideer, og han grunnla i 1936 fellesskapet av «Jesu Små Brødre», og i 1939 grunnla Madeleine Hutin «Jesu små søstre». Begge fellesskapene deler sine omgivelsers sosiale miljø og arbeider sammen med sine naboer. I dag omfatter «Karl de Foucaulds åndelige familie»» 19 ulike foreninger for de troende, religiøse kommuniteter og sekularinstitutter for både legfolk og prester. I 1968 godkjente Den hellige Stol flere kongregasjoner inspirert av Karl de Foucauld: «Le Petites Soeurs du Sacré Coeur de Jésus», «La Fraternité des petites Soeurs de Jésus» og «Le Petits Frères de Jésus». Andre kongregasjoner er «Le Petites Soeurs de l'Evangile», «l'Union des Nazaréennes du Père de Foucauld», «Le Petites Soeurs de Nazareth», «Le Petits Frères de l'Evangile» og «Le Petits Frères de la Croix».

Karl var drept i territoriet til det apostoliske prefekturet Ghardaïa (Sahara), som da var betrodd til De hvite fedre (Pères Blancs). Den første postulatoren i Karls saligkåringsprosess kom fra denne kongregasjonen og ble utnevnt i 1925. Karls saligkåringsprosess ble åpnet i april 1978 i bispedømmet Ghardaïa i Algerie. Den 24. april 2001 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Før en saligkåring kan skje må det ha skjedd et mirakel på den ærverdiges forbønn. Giovanni fra Desio ved Milano hadde hørt om Karl under en retrettuke på slutten av 1970-tallet. I 1981 fikk hans hustru brystkreft, men ble frisk etter en operasjon. Men i 1983 fikk hustruen sterke smerter i brystbeinet, og diagnosen var kreft i skjelettet. Ribbeina var allerede så sterkt angrepet at de allerede delvis var brukket. Ekteparet hadde en fireårig datter og var svært fortvilet.

På sin dialekt, som ligner på fransk, anropte Giovanni broder Karl: «Du, som er franskmann og forstår mitt språk, se på min situasjon og kom meg snart til hjelp». Tre dager senere ble hustruens skjelett undersøkt, og det viste seg at ribbeina var begynt å leges og allerede var vokst sammen. Hun ble frisk og har vært det alltid siden.

I 2000 foretok Giovanni en valfart til Roma, og på gaten traff han tilfeldig en gruppe av Jesu Små Søstre. Han spurte en av dem: «Tilhører dere den hellige broder Karl?» De svarte: «Ja, men helligkåret er han ikke ennå». «Hvorfor ikke?» «Fordi vi fortsatt venter på et mirakel». «Mirakel? Men det har da skjedd for lenge siden». Deretter fortalte han sin historie, de utvekslet adresser, og undersøkelsesprosessen kom i gang. Legene kunne bekrefte at Helbredelsen av Giovannis hustru i 1983 var medisinsk uforklarlig.

Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på Karls forbønn. Han skulle saligkåres den 15. mai 2005, men på grunn av pavens død ble seremonien utsatt. Han ble saligkåret av pave Benedikt XVI den 13. november 2005 i Peterskirken i Roma sammen med to italienske ordenssøstre, de salige Maria Pia Mastena og Maria Curcio. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 1. desember.