Den salige Maria Curcio (1877-1957)

Den salige Maria ble født som Rosa Curcio den 30. januar 1877 i Ispica i provinsen Ragusa og bispedømmet Noto i det sørøstre Sicilia i Italia. Hennes foreldre var Salvatore Curcio og Concetta Franzò og hun var den syvende av ti søsken. Hun tilbrakte barndommen i et velstående, meget kulturelt og svært sosialt hjem, hvor hun snart viste en livlig intelligens og en behagelig personlighet. Hun var svært viljesterk og bestemt, og i de tidlige tenårene utviklet hun en sterk tendens til fromhet, med spesiell oppmerksomhet og solidaritet mot de svake og marginaliserte.

I hjemmet ble hun oppdratt etter strenge moralske retningslinjer, og i tråd med den innpodet faren henne ikke bare en lengsel etter et intenst trosliv, men i henhold til tidens skikk tillot han henne ikke å studere ut over sjette klasse i grunnskolen. Dette kostet henne stor smerte. Men ivrig etter å lære fant hun stor trøst i de mange bøkene i familiens bibliotek, hvor hun fant et eksemplar av selvbiografien til den hellige Teresa av Ávila. Boken gjorde stort inntrykk på henne og gjorde at hun lærte å kjenne og elske karmelittene.

Som trettenåring klarte hun i 1890, ikke uten vanskeligheter, å slutte seg til karmelittenes tredjeorden, som nettopp var blitt gjenetablert i Ispica. Hun begynte å kalle seg sr. Maria Crocifissa (Maria av den Korsfestede). Hennes store ønske var å dele idealene til karmelittiske misjonssøstre, som forener den kontemplative dimensjonen med en spesifikt apostolisk dimensjon. Etter farens død begynte hun et innledende forsøk på kommunitetsliv sammen med noen få andre medlemmer av tredjeordenen i en liten leilighet i foreldrenes hus, som hennes søsken hadde overført til henne.

I 1912 ble hun tvunget til å flytte til Modica i Ragusa, hvor hun ble overlatt ledelsen av Carmela Polara, som tok seg av foreldreløse eller trengende unge jenter med det formål å gjøre dem til «verdige kvinner, nyttige for seg selv og samfunnet». Biskopen prøvde å overtale henne til å gå inn i en bispedømmekongregasjon av dominikansk spiritualitet, og hennes avslag gjorde forholdet til de kirkelige myndigheter svært kjølig.

Etter flere år med prøvelser og vanskeligheter i det forgjeves forsøket på å få noe støtte og offisiell godkjennelse av sitt initiativ fra kirkelige myndigheter, klarte hun til slutt å få støtte til sitt misjonsideal fra p. Lorenzo Van Den Eerenbeemt OCarm, en nederlandsk karmelittpater fra den ureformerte ordensgrenen som bodde i Roma. Den 17. mai 1925 kom Maria til Roma til helligkåringen av Teresa av Jesusbarnet, og neste dag besøkte hun sammen med p. Lorenzo Santa Marinella, en liten by ved kysten i Lazio nord for Roma. Hun ble slått av regionens naturskjønnhet, men også av den store fattigdommen blant et stort antall av innbyggerne. Hun forsto at hun endelig hadde funnet sitt bestemmelsessted.

Etter å ha fått en muntlig tillatelse ad experimentum fra biskopen av bispedømmet Porto Santa Rufina, kardinal Antonio Vico, den 3. juli 1925, slo hun seg ned i Santa Marinella, og den 16. juli året etter mottok hun dekretet som knyttet hennes lille kommunitet til karmelittordenen.

I 1930, etter mange lidelser og kors, mottok den lille gruppen anerkjennelse fra Kirken og kardinal Tommaso Pio Boggiani, biskop av Porto Santa Rufino. Kongregasjonen «Karmelittiske misjonssøstre av den hellige Teresa av Jesusbarnet» (Suore Carmelitane Missionarie di Santa Teresa del Bambin Gesù – SCMSTBG) var dermed opprettet som en kongregasjon av bispedømmerett.

I 1947 fikk Maria oppfylt sin misjonslengsel da de første søstrene ble sendt til Brasil. Hele hennes liv var preget av dårlig helse og diabetes, noe hun alltid tvang seg selv til å akseptere med styrke og en uforstyrret tillit til Guds vilje. De siste årene av sitt liv var hun svært syk, men hun fortsatte å be og å hengi seg til sine søstre. Hun døde den 4. juli 1957 i Santa Marinella. Hennes legeme har siden 1991 hvilt i kongregasjonens moderhus i Roma.

Den 12. februar198 åpnet biskopen hennes saligkåringsprosess. Den 20. desember 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret av pave Benedikt XVI den 13. november 2005 i Peterskirken i Roma sammen med de salige Karl de Foucauld og Maria Pia Mastena. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 4. juli.