En av de 205 salige martyrene av Japan
Den salige Frans Pacheco ble født i 1566 i Ponte da Lima nær Braga i Portugal. Som ung hørte han om bedriftene til misjonærene i Japan og ønsket å etterligne dem. Mens han studerte på jesuittenes skole i Lisboa, var han hvert år vitne til misjonærenes avreise. Dette styrket ham i hans ønske, og derfor sluttet han seg i desember 1585 til jesuittordenen (Societas Iesu - SJ). Men hans ønske om å reise ut som misjonær ble ikke innvilget før i 1592, da han dro til østen. Hans første stopp var Goa i India, hvor han fortsatte sine studier, og deretter dro han til Macao, hvor han avsluttet studiene og ble presteviet. Deretter underviste han i teologi der til 1604, da han endelig dro til Japan.
I løpet av sine fire år i det sentrale Japan arbeidet han i Osaka og i hovedstaden Miyako (i dag Kyoto). I 1608 ble han utnevnt til leder for jesuittenes kollegium i Macao. Etter å ha utført det oppdraget, dro han igjen til Japan i 1612 sammen med biskop Ludvig Cerquiera som hans generalvikar for det nylig opprettede bispedømmet. Biskopen døde i 1614, og samme år utstedte shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, et dekret som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, men rundt 20 av dem tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne.
Frans dro til Macao, men hans eksil ble ikke langvarig, for i juni 1615 vendte han tilbake i hemmelighet, forkledd som kjøpmann. Han tok opp misjonsarbeidet i Takaku og øyene Amakusa og Kani. I disse årene med harde forfølgelser så han med sorg hvordan tusenvis av kristne ga opp sin religion under press fra myndighetene og gjennom frykt for tortur. Men han var også vitne til det strålende martyriet til sine jesuittiske brødre og hundrevis av kristne som trofaste holdt fast ved sin tro, selv om det betydde halshogging eller døden over langsom ild. Han visste at jo lenger han var i Japan, jo nærmere rykket hans eget martyrium.
Frans hadde vært apostolisk administrator for bispedømmet siden biskopens død, og i oktober 1621 ble han også utnevnt til jesuittenes provinsial. Frem til han ble utnevnt hadde provinsialen bodd i Nagasaki, men Frans flyttet residensen til havnebyen Kuchinotsu i Arima, noe som ga større trygghet og tillot lettere og bedre kontakt med jesuittene i Japan. I 1625 intensiverte shogun Iyemitsu, Tokugawa Iyeyasus sønnesønn, jakten på jesuittiske misjonærer ved å ansette enda flere spioner. Men det var en av Frans' tidligere husverter som forrådte ham. Han var en frafallen kristen som var ute etter belønningen og håpet samtidig å oppnå distriktsguvernørens gunst, og han avslørte hvor Frans Pacheco bodde. Den 18. desember 1625 ble huset omringet av rundt 200 soldater, og det var umulig å slippe unna.
Inne i huset fant soldatene Frans og hans to kateketer, de salige Paulus Shinsuki og Peter Rinshei, og i nabohuset fant de den salige legbroren Kasper Sadamatsu og en annen kateket, den salige Johannes Kinsako. Jesuittene, kateketene, deres husverter og familiene deres ble alle arrestert og tatt med til Shimabara og kastet i et fangehull, der de måtte utholde vinterkulden og fuktigheten. Få dager etter at de kom dit, kom også den salige jesuittpateren Johannes Baptist Zola og hans kateket, den salige koreaneren Vincent Kaun, som begge var arrestert den 22. desember 1625.
Mens de satt i fengselet, tok Frans Pacheco de fire kateketene opp i jesuittordenen som legbrødre, og han forvandlet gruppen med fanger, inkludert legfolkene, til en kvasimonastisk kommunitet med faste tider for å sto opp, for bønn og meditasjon. Selv om alle led under mangelen på mat og alle var uten privatliv og anstendige sanitære forhold, gjorde de likevel hver dag botsøvelser og fastet flere dager i uken. På denne måten håpet de å forberede og styrke seg for martyriet de var sikre på at ville komme. Deres tyngste byrde i de seks månedene fangenskapet varte, var at de ikke kunne feire messen og resitere breviaret. Selv rosenkransene var tatt fra dem.
Den 17. juni 1626 kom distriktsguvernøren tilbake etter et besøk hos shogunen, og han hadde med seg hans ordre om at fangene skulle drepes. Guvernøren sendte beskjed til Shimabara om at fangene skulle tas med til Nagasaki den 20. juni, og han sendte den samme ordren til Omura. De to fangene i Omura var den salige jesuittpateren Baltasar de Torres og hans kateket, den salige Mikael Tozò. De hadde blitt tatt den 20. mars 1626 i en liten landsby nær Nagasaki, og mens de satt i fengselet, tok p. Torres Mikael opp i Jesu Selskap som legbror.
Fangene fra Shimabara, syv jesuitter og ni kristne, blant dem familiene som hadde huset Frans Pacheco i Kuchinotsu, ble ført til Nagasaki eskortert av femti soldater. Fangene fra Omura ble eskortert av tretti soldater. De to gruppene møttes den 20. juni på Martyrhøyden utenfor Nagasaki, hvor henrettelsene skulle finne sted. Jesuittene gledet seg over å se hverandre igjen og omfavnet hverandre for siste gang.
De første som skulle dø, var jesuittene. Guvernørene tok legfolkene til side og håpet at noen ville falle fra troen, og i strid med japansk skikk beordret han at det skulle plasseres tilstrekkelig ved på bålene slik at ofrenes lidelser ikke skulle bli forlenget. For han sa at en sakte død var for kriminelle, ikke fordi disse som døde for en sak de trodde på. Bålene ble tent på og innen femten minutter var alle jesuittene døde, alle med en bønn på leppene. Det var den 20. juni 1626.
Men det å se jesuittene dø, styrket bare de andre dømte kristne. Derfor ble de tatt med til et fengsel i Nagasaki, fast bestemt på å dø for Kristus. De ni legfolkene var de salige brødrene Mancius og Mattias Araki og de salige ekteparene Peter Araki Kobioje og Susanna Kobioje, Johannes og Katarina Tanaka og Johannes og Monika Naisen med sønnen Ludvig. De ble henrettet tre uker senere, den 12. juli. Mancius Araki døde av tuberkulose i fengselet den 8. juli, men hans lik ble brent sammen med de andre. Mennene ble brent levende, mens kvinner og barn ble halshogd.
Av alle jesuittene som led martyrdøden under den store forfølgelsen i Japan mellom årene 1617 og 1632, var Frans Pacheco den mest erfarne. Da han ble tatt, var han jesuittenes provinsial og apostolisk administrator av bispedømmet. Da de hadde fått tak i ham, følte myndighetene at de var i ferd med å lykkes med å utslette jesuittene og Den katolske kirke.
Frans ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 129 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».
De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Frans' minnedag er dødsdagen 20. juni. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.