Den hellige Falko (Falco; lat: Falcus; it: Falcone) ble født på midten av 900-tallet i Taverna i provinsen Catanzaro i regionen Calabria i Sør-Italia. Han kom fra den gamle og adelige familien Poerio, men han ble som svært ung tiltrukket av ensomhet og eneboerliv. Han bestemte seg i 977 for å trekke seg tilbake til klosteret i Pesaca i provinsen Cosenza, nær sitt hjemsted. Dette klosteret, Santa Maria di Pesica nær Taverna, var bemannet av italiensk-greske basilianermunker og ble ledet av en hellig abbed ved navn Hilarion (it: Ilarione). Kommuniteten var allerede kjent i hele Calabria for munkenes fromhet og hellighet, noe som bekreftes av den salige Peter av Pesica, som siteres i det greske menologiet.
Historien om denne helgenen er knyttet til historien om seks andre brødre. De er kjent i den folkelige tradisjonen fra Abruzzo som «de syv brødre», noe som ikke betyr at de var kjødelige søsken, men tittelen «bror» var den de brukte om hverandre. De seks andre i tillegg til Falko er: Den hellige Nikolas grekeren av Guardiagrele (it: San Nicola Greco) æres i Guardiagrele i provinsen Chieti i regionen Abruzzi, den hellige Reginald (it: Rinaldo) er skytshelgen for Fallascoso i Chieti, den hellige Frank (it: Franco) æres i Francavilla al Mare i Chieti, den hellige Orante av Ortucchio i provinsen L’Aquila i underregionen Marsica i regionen Abruzzo i Midt-Italia, den hellige Stefan «ulven» (it: Stefano «il Lupo»), gravlagt i eremittklosteret Santo Spirito i Majella i provinsen Pescara i Abruzzo, den hellige Johannes (it: Giovanni) i Fossacesia i Chieti, som har gitt navnet til byen Rocca San Giovanni i Chieti.
I 980 ble Calabria rammet av ruin og ødeleggelse da regionen falt som bytte for sarasenerne, betalt av de bysantinske keiserne Basilios II (976-1025) og Konstantin VIII (976-1028). I klosteret i Taverna bestemte de såkalte «syv brødre» seg for å forlate klosteret og dra til Abruzzi, og de kom til provinsen Abruzzo Citra og området som tilhørte Peligni, lensherrer av Prata. Kommuniteten ble takket være grev Trasmondo av Chieti plassert i festningen Prata på grensen mellom Casoli og Civitella Messer Raimondo, nær bredden av elven Aventino i dagens provins Chieti. Der bygde de seg noen få rom og en liten kirke, hvis ruiner var synlige helt til slutten av 1800-tallet. Der levde de i fattigdom etter strenge regler som sanne etterfølgere av de gamle munkene i Egypt. Under veiledning av deres abbed Hilarion levde de et liv av nøysomhet og faste og spiste hovedsakelig urter, bare med unntak av søndager. Deres samtalen besto i praksis av bønn og resitasjon av lovprisninger.
De andre seks fortsatte pilegrimsreisen til Roma, og deretter returnerte de til Prata og sitt klosterliv. Nikolas var abbed i flere år, men ved hans død var de andre brødrene ute av stand til å velge en etterfølger, og da mente de seg fri til å følge sine egne veier. De gjenværende medlemmene av kommuniteten forlot felleslivet og trakk seg tilbake til hvert sitt eremittliv i ulike sentre i Abruzzo. Falko bestemte seg for å vende tilbake til Roma og begynte å gå på veien dit. Men da han samme kveld kom til Palena og prøvde å klatre opp fjellet Coccia, kjente han at han ikke hadde styrke til det, så han ble tvunget til å hvile i den nærliggende Villa Sant’Egidio, en liten avsidesliggende landsby nær Palena. Den hellige munkens uventede ankomst førte til at distriktet som var befengt med onde ånder, umiddelbart ble renset, og hans tilstedeværelse var en kilde til håp for lokalbefolkningen, som hyllet ham umiddelbart og brakte ham respekt. Han bestemte seg for å forbli der blant fjellene, mens han fortsatte sitt strenge liv og sine bønner. Av ekstrem ydmykhet ville han aldri bli viet til prest, men forble en ydmyk legbror og et eksempel på dyder.
Om morgenen en 13. januar, antakelig et år på midten av 1000-tallet, ringte plutselig den lille klokken i hans eneboerhytte på mirakuløst vis av seg selv. Det førte til at mange tenkte at munken hadde behov for bistand, og innbyggerne i byen samlet seg ved hans eremitthytte, hvor de fant ham liggende livløs på et bord med to tente lys. Hans legeme ble fraktet til kirken Sant’Egidio Abate, og etter rekviemmessen ble han gravlagt der. Da gikk det forbi en gal mann som ble trukket mot statuen av den hellige Pamfilus av Sulmona, og alle så med forundring hvordan han rev av seg tauene og skyndte seg til Falkos grav, hvor han ble befridd fra sin sykdom. Fra det øyeblikket ble Falkos ry enda større, og det ble bekreftet av flere andre tegn, slik at hans levninger på anmodning fra folket, ble satt ut for offentlig venerasjon. Hans skrin finnes i Palena i provinsen Chieti i regionen Abruzzo i Midt-Italia.
Noen kilder skriver at kulten for alle de syv hellige, som hadde vært levende i mange århundrer i hele Abruzzo, ble stadfestet ved denne anledning, men det er bare Falko som nevnes i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Det er litt forvirrende at han der kalles «hellig» (Falcus S., eremita, ss. X-XI), mens han i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum kalles «salig» (Palénae in Calábria, beáti Falci, eremítae»). Navnene til de andre seks «brødrene» er knyttet til steder hvor de etterlot seg flere vitnesbyrd. Noen kilder plasserer dem feilaktig på 1300-tallet i Puglia (Apulia) i Sør-Italia.
Falko feires hvert år på dødsdagen 13. januar, og i Palena minnes han høytidelig på søndagen etter Marias opptakelse i himmelen (15. august) i anledning translasjonen av hans relikvier til kirken Sant’Egidio. I tidligere tider ble en fest også feiret rundt hans dødsdag i januar, da det ble arrangert et barfotløp og en palio (hesteløp). Hvis ikke arkivene fra Sulmona og Palena hadde blitt ødelagt i en brann, ville vi nå ha hatt utallige beskrivelser av nådegaver og mirakler som det fortelles om i aktene for hans helligkåring.
Ved jordskjelvet den 3. november 1706, ble kirken og tre fjerdedeler av landet omkring ødelagt. Men kirken ble snart gjenoppbygd med de troendes hjelp og hengivenhet. På grunn av den voksende kulten og utallige valfarter ble det i 1841 besluttet å rive den gamle kirken og bygge en ny, som var mye større og rommeligere, etter tegninger av arkitekten Raffaele Chiaverini. I 1842 ble det på grunn av den store kulten laget en bystestatue i sølv av Falko, som er byens skytshelgen. Statuen var et verk av den berømte Domenico Capozzi. Kirken ble ødelagt av den amerikanske bombingen den 13. januar 1944, årsdagen for Falkos død. Ved gjenoppbyggingen i 1953 var bare klokketårnet en del av den forrige kirken, men tegningene ble fulgt trofast.
Kisten med Falkos relikvier, hans greske tunika dalmatika og sølvstatuen som inneholder hans hodeskalle, fremsettes to ganger i året for de troendes venerasjon, den 13. januar som markering av hans død, og søndagen etter 15. august til minne om overføringen av hans relikvier fra kirken Sant’Egidio.
Kilder: Benedictines, Index99, MR2004, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, it.wikipedia.org, glaubenszeugen.de, zeno.org, digilander.iol.it, palenaintasca.it, tecnabruzzo.countryeurope.ne - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. mai 2000