Den hellige Nikolas grekeren (it: San Nicola Greco) ble født rundt 910 i Sør-Italia. Hans tilnavn «grekeren» viser til at han var en basiliansk («gresk») munk. Hans historie er knyttet til historien om seks andre brødre. De er kjent i den folkelige tradisjonen fra Abruzzo som «de syv brødre», noe som ikke betyr at de var kjødelige søsken, men tittelen «bror» var den de brukte om hverandre.
De seks andre i tillegg til Nikolas er: Den hellige Falko (it: Falco; lat: Falcus) æres i Palena i provinsen Chieti, den hellige Reginald (it: Rinaldo) er skytshelgen for Fallascoso i Chieti, den hellige Frank av Francavilla al Mare i Chieti (it: Franco), den hellige Orante av Ortucchio i provinsen L’Aquila i underregionen Marsica i regionen Abruzzo i Midt-Italia, den hellige Stefan «ulven» (it: Stefano «il Lupo»), gravlagt i eremittklosteret Santo Spirito i Majella i provinsen Pescara i Abruzzo og den hellige Johannes (it: Giovanni) i Fossacesia i Chieti, som har gitt navnet til byen Rocca San Giovanni i Chieti. De fire første kjenner vi navnene og stedene hvor de er gravlagt, mens Stefan «ulvens» nærvær i gruppen med Nikolas synes temmelig usannsynlig, mens det er to kandidater til hvem Johannes var.
På 700-tallet var det mange kommuniteter av basilianske munker som forlot Konstantinopel på grunn av den ikonoklastiske striden i øst, og bosatte seg i Sør-Italia (Sicilia, Calabria), og dermed ga de støtet til fenomenet det italo-greske klosterliv.
De sarasenske invasjonene på 900-tallet kom til å true eksistensen til disse klostersamfunnene. I 980 ble Calabria rammet av ruin og ødeleggelse da regionen falt som bytte for sarasenerne, betalt av de bysantinske keiserne Basilios II (976-1025) og Konstantin VIII (976-1028). Derfor var det en gruppe på 28 munker fra klostrene i San Martino di Giove Canale i kommunen Pietrafitta i provinsen i Cosenza og Santa Maria di Pesaca i Taverna i provinsen Catanzaro, som i 977 forlot Calabria under ledelse av arkimandritt Hilarion for å søke tilflukt i den historiske regionen Sannio i det sørlige Midt-Italia.
Mange av munkene foretrakk å trekke seg tilbake til et eremittliv i fjellene i den nåværende regionen Molise, men arkimandritt Hilarion og syv av hans disipler, inkludert Nikolas, fortsatte litt nordover til Abruzzo. Der kjøpte de slottet i Prata på grensen mellom Casoli og Civitella Messer Raimondo, nær bredden av elven Aventino i dagens provins Chieti i regionen Abruzzo av grev Trasmondo av Chieti († 987) til en pris av hundre gullmynter, penger de hadde tigget sammen. Prata hadde en gang tilhørt benediktinernes stamkloster Montecassino.
Den hellige arkimandritt Hilarion døde, men på grunn av den ydmykhet som han hadde innpodet i sine disipler, inkludert å avvise kirkelige embeter, var munkene ute av stand til å velge en etterfølger. Da bestemte de seg for å sette hver sin skål på bredden av elven Aventino og ventet på at en fisk skulle komme inn i en av disse, og eieren av skålen ville bli den nye arkimandritten. Valget falt på Nikolas, som var den yngste av dem (de var alle ganske gamle).
Den nye arkimandritten foreslo for brødrene at de for å takke Gud skulle foreta en pilegrimsreise til Roma. I løpet av turen klarte «de syv brødrene» ved hjelp av sine bønner å frigjøre syv besatte som de møtte nær Lago di Fucino, fra de onde åndene. De gjenopptok sin reise, men da en av dem, den hellige Orante, fikk forverret sine helseplager, forlot han sine ledsagere og nær Ortucchio fant han ly i kirken for Santissima Vergine i Santa Maria in Capo d’acqua. De andre seks fortsatte pilegrimsreisen til Roma, og deretter returnerte de til Prata og sitt klosterliv.
Nikolas var abbed i flere år, og hans mystiske liv og nestekjærlige handlinger ga ham et ry for hellighet. Han døde i en alder av hundre år i basilianerklosteret Prata, sannsynligvis en 13. januar en gang mellom 1009 og 1012, pontifikatet til pave Sergius IV (1009-12). Etter hans død var de andre brødrene igjen ute av stand til å velge en etterfølger, men denne gangen mente de seg fri til å følge sine egne veier. De gjenværende medlemmene av kommuniteten forlot felleslivet og trakk seg tilbake til hvert sitt eremittliv i ulike sentre i Abruzzo.
Den 9. august 1343 fikk grev Napoleone Orsini av Manoppello overført Nikolas’ legeme fra Prata til Guardiagrele i provinsen Chieti i regionen Abruzzo, og der ble den lagt i fransiskanerkonventualenes (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv) kirke San Francesco, som deretter også ble viet til San Nicola Greco. Samme år innvilget biskop Giovanni av Bagnorea en førti dagers avlat til de troende som besøkte Nikolas’ grav, og en lignende bestemmelse ble publisert den 20. oktober 1400 av biskop Francesco av Valva.
I andre halvdel av 1600-tallet ble kirken gjenåpnet for liturgisk bruk etter imponerende og strukturelle restaureringsarbeider, og den var blitt fullstendig forvandlet til det utseendet vi nå ser. Helgenens legeme ble plassert i et vakkert skrin med nydelige malerier og inskripsjoner, som ble plassert i en sarkofag av rosa porfyr og hvit marmor (1689), som fungerte som mensa på det nye høyalteret. Dermed ble San Nicola Greco fysisk den sentrale referansen i den hellige bygningen. I sarkofagen var det et lite vindu hvor de troende kunne se skrinet uten å kunne røre det på grunn av et rekkverk som var laget for å beskytte det. På baksiden av alteret, i koret, kunne skrinet berøres på festdager når porten som beskyttet det, var åpen.
Helgenens jordiske rester i det gamle treskrinet under alteret i kirken, ble den 16. mai 1890 overført til et utskåret skrin etter initiativ fra biskop Rocco Cocchia av Chieti. Den 17. november 2011, etter initiativ fra komiteen for feiringen av «Nikolas-året» (Anno Nicolaiano) og med tillatelse fra biskopen av Chieti, Bruno Forte, ble det utført en kanonisk identifikasjon av Nikolas grekerens levninger. På slutten av identifikasjonen ble skjelettet ikledd drakten til en basilianermunk og lagt tilbake i skrinet fra 1890 bak alteret. Den 9. mai 2012, ved avslutningen av valfarten til San Nicola Greco, ble skrinet velsignet under generalaudiensen i Vatikanet av pave Benedikt XVI (2005-13). Undersøkelser som ble gjennomført i løpet av den kanoniske identifikasjonen av relikviene, tyder på at Nikolas var rundt 65 år gammel da han døde.
Det nye skrinet er laget i to nivåer for å tillate de troende å berøre helgenens legeme med stoff eller et annet materiale. Det øverste nivået inneholder hans jordiske levninger, mens det lavere nivået er tomt, og døren som kan åpnes, er låst. Den 17. mai, etter feiringen av messen, blir helgenskrinet båret i prosesjon gjennom gatene før det den 20. mai finner et nytt overnattingssted i kapellet bak alteret.
Nikolas’ minnedag er dødsdagen 13. januar, men den står ikke i Martyrologium Romanum. I Guardiagrele feires han på den tredje søndagen i mai.
Kilder: it.wikipedia.org, prata.casoli.org, sannicolagreco.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. juni 2015