Den salige Fredrik av Mariengaarde (~1100-1175)

Den salige Fredrik Feikone (nl: Frederik) ble født rundt år 1100 i Hallum i Friesland i Nederland. Han var sønn av en fattig enke som sendte ham ut i svært ung alder for å gjete familiens sauer. I de lange timene han tilbrakte alene på markene, utviklet Fredrik en stor sans for bønn. Da han viste tegn til å ha prestekall, nølte moren på grunn av deres fattigdom. Men den lokale sognepresten interesserte seg for gutten og forberedte ham på prestestudiene ved å gi ham hans første latinundervisning.

Deretter studerte han de frie kunster og Skriften på katedralskolen St. Liudger i Münster i Westfalen i Tyskland. I løpet av presteutdannelsen dyrket Fredrik tre fromheter som var vanlige på den tiden: en sønnlig hengivenhet til Jomfru Maria, et åndelig fellesskap med den hellige evangelisten Johannes og en hengivenhet til den hellige Cecilia, den tidlige kristne martyren som heroisk møtte døden for å verge sin renhet. Da Fredrik var ferdig med studiene, arbeidet han som lærer i Hallum inntil han nådde den foreskrevne alderen for å bli presteviet.

Etter prestevielsen ble han utnevnt til hjelpeprest for sognepresten i Hallum, som han senere etterfulgte. Men hele tiden følte han seg kalt til en mer religiøs livsform. Under en langvarig sykdom hadde han en drøm hvor den hellige apostelen Peter snakket til ham om den ideelle livsformen apostlene førte: «Se, vi har forlatt alt for å følge Herren Jesus, og han har lovt hos hundre fold til gjengjeld».

Da Fredriks mor døde, ofret Fredrik seg fullstendig til Gud i et kanonisk religiøst liv under åndelig inspirasjon av den hellige Augustin. Han ønsket å bygge et hospital og ba biskop Godfred av Utrecht (1156-77) om tillatelse til å etablere et kloster for kanniker. Deretter dro han til premonstratenserklosteret Mariënweerd som novise for å lære om det monastiske liv. Han besøkte også flere premonstratenserklostre, blant dem Steinfeld, hvor han fikk noen liturgisk bøker samt munken Herman, en erfaren og lærd mann, for å bli prior i hans nye kloster. Deretter vandret han gjennom byer og landsbyer for å samle ledsagere.

I 1163 bygde han en klosterkirke ved Hallum som han viet til Jomfru Maria: Mariengaarde (Mariëngaarde, Mariengart), og året etter grunnla han et kloster ved kirken. Navnet betyr Marias hage (Hortus Marianus) og reflekterer klosterets rike omgivelser. Noviser av begge kjønn meldte seg, og i begynnelsen levde prester og nonner i det samme anlegget, men snart flyttet søstrene til Oudkerk like ved, i et kloster kalt Betlehem (i dag Bartlehiem). Etter hvert dro Fredrik til Steinfeld, hvor han og hans ledsagere gikk inn hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Den nye grunnleggelsen ble til slutt et datterkloster under Steinfeld.

Fredrik forble den første abbed av Mariengaarde, sogneprest i Hallum og rektor for Betlehem, alt på samme tid. En skole for å utdanne gutter og unge menn til prester ble tilnyttet klosteret, og den ble berømt i løpet av kort tid. Under Fredrik og hans etterfølgere, den hellige Siardus (d. 1230), den salige Sibrand (1230-38), den salige Jarich (1238-40; d. 1242) og Ethelger ble Mariengaarde svært berømt for sin fromhet og sin klosterlige ånd.

I begynnelsen av mars 1175 ble Fredrik alvorlig syk mens han var i norbertinernonneklosteret Betlehem, men han klarte å vende tilbake til Hallum. I den kirken hvor han hadde feiret sin første messe, klarte han også å feire en siste messe til ære for Jomfru Maria. Deretter vendte han tilbake til sitt kloster for å dø. Han sa til sine medbrødre: «Be for meg, for jeg kunne ikke ta meg av de fattige så mye som jeg ønsket siden klosteret var så fattig». Han formante dem til å følge regelen og forsikret dem om at han aldri ville forlate sine medbrødre så lenge de forble trofaste. Deretter døde han den 3. mars 1175 i Mariengaarde. Han ble gravlagt i et kapell han selv hadde bygd i klosterkirken i Mariengaarde.

Det skjedde så mange mirakler ved hans grav at kirken i Mariengaarde ble et populært valfartsmål. Hans biograf, den salige Sibrand (1230-38) (en av Fredriks etterfølgere og godt informert av Fredriks reisefelle Alard), nevner fjorten mirakuløse helbredelser i sin biografi som ble fullført før 1230. Etter reformasjonen ble klosteret i Mariengaarde oppløst i 1561 og ødelagt av kalvinister i 1578, og i 1614, da kalvinistene styrte i Friesland, brakte abbed Nicolas Chamart Fredriks relikvier til klosteret Bonne-Espérance i Vellereille-les-Brayeux i Estinnes i provinsen Hainaut/Henegouwen og bispedømmet Tournai/Doornik i Vallonia i dagens Belgia, rett ved den franske grensen. Der ble de gravlagt i klosterkirken i 1616. Under Den franske revolusjon ble de brakt til Vellereille, og i 1938 brakte prelat Bauwens dem høytidelig til premonstratenserklosteret Leffe i Dinant i det sørlige Belgia, hvor de fortsatt hviler.

Fredrik regnes vanligvis som salig, men i premonstratenserordenen feires han som helgen etter at pave Benedikt XIII (1724-30) stadfestet hans kult den 22. januar og 8. mars 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999). I 1675 var Fredriks fest tatt inn i ordenens generalkalender. Hans minnedag var opprinnelig dødsdagen 3. mars, som feires i bispedømmet Groningen-Leeuwarden, men i erkebispedømmet Utrecht og i premonstratenserordenen ble den flyttet til 4. februar siden dødsdagen så ofte faller i fastetiden. Fredrik fremstilles som premonstratenserabbed i hvit drakt og med blomster i hendene.