Den salige Godfred av Cappenberg (1097-1127)

Den salige Godfred ble født i 1097 i Cappenberg (Kappenberg), familieslottet til de mektige og velstående grevene av Cappenberg nær Selm i Westfalen i Tyskland. Hans navn finnes i mange former: Godefrid, Gottfried, Gotfrid, Gaufrid, Geofroi, Goffredo, Gofrido, Godfrey, Goffrey, Geoffrey, Geoffroy, Jeffrey; fr: Godefroi; it: Gioffredo, lat: Godefridus. Han var sønn av grev Godfred II av Cappenberg og Beatrix av Hildrizhausen, datter av markgreve Henrik II av Schweinfurt. Godfred hadde en yngre bror, den salige Otto av Cappenberg (~1100-71), og to søstre, den salige Beatrix av Cappenberg og Gerberga (Godberga). På farssiden nedstammet søsknene fra den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) og på morssiden fra hertugene av Schwaben. På farssiden var de dermed i slekt med det staufiske keiserhuset.

I 1115 døde deres far, grev Godfred II, og da overtok den attenårige Godfred grevskapet som grev Godfred III av Cappenberg, noe som medførte eierskapet til store eiendommer i Westfalen. Han kjente godt til klosteret i Hirsau, og i 1118 tenkte han på selv å gå i kloster, men han slo disse planene fra seg. I stedet giftet han seg i oktober 1121 med en kvinne som kom fra en like adelig familie som ham selv, Jutta (Ida, Sophie) av Werl (ca 1100/05-ca 1162), eneste datter av grev Fredrik I av Arnsberg og hans hustru Adelheid av Limburg.

Til sitt 25. leveår levde Godfred et verdslig, men fromt liv. I den såkalte investiturstriden mellom keiserne og pavene (1075-1122) sto Westfalen og biskopene der overveiende på det keiserlige partiets side. Men noen kirketro fyrster stilte seg på pave Callistus IIs (1119-24) side mot keiser Henrik V (1105-25), og det kom til noen væpnede motsetninger. Det toppet seg i 1115 med slaget ved Welfesholz ved Eisleben i Thüringen, hvor keiseren led et avgjørende nederlag. Også grev Godfred II av Cappenberg deltok med sine menn, men falt i slaget.

I 1119 ble Dietrich av Winzenburg utnevnt til biskop av Münster av pave Callistus II, men keiseren anerkjente ikke denne utnevnelsen, og biskopen ble fordrevet fra byen med makt av de keiserlige troppene. Pave Callistus svarte med å lyse keiseren i bann. I februar 1121 dro hertugen av Sachsen, Lothar av Supplinburg, med en sterk hær mot Münster for å skaffe biskop Dietrich adgang til sitt bispedømme. Grevene Godfred og Otto av Cappenberg sluttet seg til hertugen sammen med sin egen hærstyrke. Byen ble beleiret, og den 7. mai 1121 ble den stormet. Men som en følge av kamphandlingene skjedde en katastrofe som gjorde like sterkt inntrykk på begge de stridende partene. For store deler av byen gikk opp i flammer, inkludert den gamle og ærverdige domkirken Paulusdom. Biskop Dietrich kunne riktignok vende tilbake, men til en for en stor del ødelagt by og en katedral i ruiner. Godfred og Otto ble regnet som hovedmennene bak katedralbrannen.

Stormingen av Münster ble en skjellsettende opplevelse for brødrene Cappenberg. De mente å ha kjempet for den rettmessige biskopen og dermed for Gud, men så hadde denne kampen ført til en slik ulykke for byen og til og med utslettet den praktfulle domkirken, Guds tabernakel blant menneskene. Brødrene angret nå dypt på udåden og ga opp sitt verdslige liv. Godfred bestemte seg for å stille sitt liv til disposisjon i Guds tjeneste, gi avkall på denne verdens våpen og tre inn i Militia Christi med ordets og bønnens våpen. Men hans beslutning omfattet ikke bare en personlig omvendelse, for aldri mer skulle det fra Cappenberg gå ut kamp og krig – ridderborgen skulle i fremtiden være en festning for troen.

Mot alle deltakerne i stormingen av Münster reiste keiseren anklage om høyforræderi, offensa regia. Dermed sto Godfred i fare for å miste både alt han eide og til og med livet. Hvis han derimot skjenket alt han eide til kirkelig stiftelse og sammen med sine familiemedlemmer trådte inn der, var han etter gjeldende rett unndratt fra statlig rettsforfølgelse, og dette kan også ha bidratt til beslutningen. Investiturstriden ble imidlertid foreløpig bilagt i oktober 1121 og endelig bilagt på riksdagen i Würzburg i 1122 gjennom Worm-konkordatet, et kompromiss mellom keiser og pave.

De salige grevene Godfred og Otto av Cappenberg

Rundt 1122 var brødrene Godfred og Otto i Köln, hvor de hørte prekener av den berømte hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), som i 1120 i Prémontré ved Laon i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike hadde grunnlagt premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Norbert kom selv fra en adelig familie som var i slekt med keiseren, men han hadde solgt sine eiendommer etter en plutselig omvendelse og rask samlet en tilhengerskare av til dels svært fornem herkomst. Brødrene Godfred og Otto ble også begeistret over Norberts budskap, og de besluttet også spontant og over hodet på familien å gi familieslottet med alle tilhørende eiendommer til ham for å gi den nye ordenen et økonomisk livsgrunnlag. Dette gjaldt ikke bare borgen Cappenberg, men også hans eiendommer Ilbenstadt i Wetterau i Hessen, Oberndorf ved Wesel og Varlar ved Coesfeld i Westfalen vest for Münster samt borgene Creinekke (Kreinecke) og Hildrizhausen (Hilderadeshausen) i Schwaben.

Den 31. mars 1122 overlot brødrene slottet Cappenberg til Norbert, og den 15. august 1122 vigslet biskop Dietrich av Münster det til det første premonstratenserklosteret i Tyskland samtidig som han la ned grunnsteinen til klosterkirken. Klosteret var da allerede fylt opp med brødre. I 1123 ble Godfreds slott i Ilbenstadt også gjort om til kloster, og i 1128 skjedde det samme med hans slott i Varlar. I klosteret i Cappenberg levde deretter grevefamilien et liv i frivillig armod i tråd med evangeliet. Godfreds kjærlighet til de nødlidende og syke fikk ham også til å opprette et hospital ved siden av klosteret i Cappenberg.

Brødrenes beslutning vakte stor oppsikt, og også deres slektning, hertug Fredrik II av Schwaben (1105-47), ble interessert. Brødrene Godfred og Otto hadde nemlig fra sin bestefar Henrik av Hildrizhausen via sin mor Beatrix også arvet de to borgene i Schwaben, Hildrizhausen og Creinekke. Hertug Fredrik kunne i 1122 eller like etter kjøpe disse borgene for et beløp som tilsvarte 500 mark sølv.

Beslutningen om å gi alle sine eiendommer til ordenen gjorde at Godfred kom i strid med sin svigerfar Fredrik av Arnsberg. Grev Fredrik hevdet nemlig at det meste av eiendommene var en del av datterens medgift, og han forlangte å få dem tilbake. Godfreds klosterprosjekter førte også til opprør blant den lokale adelen, som så på det som en trussel mot deres etablerte aristokrati. Under ledelse av Godfreds fiendtlige svigerfar Fredrik av Arnsberg ble det rettet et mislykket militært angrep mot klosteret i Cappenberg.

Men svigerfaren døde i 1124, og i 1125 trådte Godfred selv inn i premonstratenserordenen, og det samme gjorde hans bror Otto. Høsten 1125 mottok de i Prémontré de lavere vielser. Godfreds hustru Jutta og hans søstre Gerberga (Godberga) og Beatrix trådte inn som kanonisser eller «korfruer» i et eget stift (kloster) Godfred hadde grunnlagt og bygd i Averndorp ved Wesel ved foten av Cappenberg.

Etter at premonstratensernes ordensregel var blitt godkjent av pave Honorius II (1124-30), ble Norbert i juni 1126 utnevnt til erkebiskop av Magdeburg. I 1126/27 tilkalte han Godfred til Prémontré og deretter til Magdeburg, og han ga ham i oppdrag å ha oppsyn med alle klostrene som i mellomtiden var grunnlagt i Tyskland. Norbert hadde nok også i tankene å overlate ledelsen av hele ordenen til Godfred. Men Godfred trivdes ikke ved det biskoppelige hoff, og han var skuffet over at Norbert hadde byttet ut klosterets fattigdom med erkebisperesidensens prakt. Derfor fikk han tillatelse til å reise fra Magdeburg – mange kilder sier det skjedde etter en strid med Norbert.

Godfred ønsket deretter å endre sine grunnleggelser i ånden fra Hirsau. Men på den vinterlige reisen fra Magdeburg pådro han seg lungebetennelse, noe som tvang ham til å stoppe i klosteret Ilbenstadt (da Elofstadt) ved Friedberg i Oberhessen. Hans bror Otto skyndte seg dit fra Cappenberg, og i hans nærvær døde Godfred den 13. januar 1127 i Ilbenstadt, knapt tretti år gammel, før han rakk å bli presteviet.

På denne tiden levde hans tante Gerberga som abbedisse i Marienkloster i Münster. Hun ba ham innstendig før han dro ut på sin siste reise om å besøke henne først. Men han døde i Ilbenstadt før han kunne dra ut på sin reise. Langt borte i Münsterland viste grev Godfred seg for sin tante. Hans skikkelse var omgitt av en enorm glans og stråler, og på hodet hadde han en gullkrone tildelt ham av Gud. Han sa til abbedissen at han var løst fra det jordiske og nå befant seg i evigheten hos Gud. Deretter forsvant han like brått som han var kommet. Ti dager senere kom Godfreds bror Otto til tanten for å bringe henne dødsbudskapet. Da viste det seg at Godfred hadde vist seg for henne nøyaktig på det tidspunktet han døde.

Etter Godfreds død bestemte hans enke Jutta seg for å forlate klosteret. Hun giftet seg på nytt med Godfred av Kuic (Cuyk) (d. 1168) og fikk sitt eneste barn, grev Henrik I av Arnsberg (d. 1185). Det synes som om hun i 1146 dro tilbake til kvinneklosteret Herford i Westfalen og styrte det som abbedisse Jutta av Arnsberg til sin død etter 1162. Klosterets abbedisser var riksfyrstinner og satt i riksdagen i Rheinischen Reichsprälatenkollegium.

Godfreds beslutning om å gi fra seg det verdslige herredømmet og overdra hele arven i familiestiftelsen til klosteret Cappenberg, avgjorde Westfalens skjebne. Den planlagte forbindelsen Werl-Arnsberg-Cappenberg skulle sveise sammen hele Westfalen til én stor maktblokk. I stedet falt Westfalen i tiden som fulgte stadig mer fra hverandre i grevskaper og herskaper og trådte helt i skyggen i rikspolitikken. Godfreds beslutning gjorde at slekten Cappenberg døde ut, men til gjengjeld fikk navnet Cappenberg en varig plass i både den tyske historien og Kirkens historie.

Klosteret Cappenberg hadde stor økonomisk suksess og kunne samle en betydelig rikdom, noe som delvis fortsatt er synlig i den tidligere klosterkirken. Under Trettiårskrigen (1618-48) ble klosteret for en stor del ødelagt, og det nåværende barokke anlegget ble bygd fra 1708. Premonstratenserklostrene Cappenberg, Ilbenstadt og Varlar besto helt til de ble oppløst i Napoleonstiden med det såkalte Reichsdeputationshauptschluß av 1803 og omgjort til prøyssisk statseiendom.

Den salige grev Godfred av Cappenbergs grav fra rundt 1300 i klosterkirken i Cappenberg

Godfred ble gravlagt i Ilbenstadt. Snart etter hans død startet det en kult for ham. Hans søster Beatrix bygde i 1128/29 et kapell i Ilbenstadt hvor hans jordiske rester ble overført. Etter at klosterkirken i Ilbenstadt var ferdigstilt, ble de overført dit. I 1148 nærmet klosterkirken i Cappenberg seg sin ferdigstillelse, og Otto reiste til Ilbenstadt for å hente hjem restene av sin bror. Men klosterbrødrene i Ilbenstadt strittet mot å gi fra seg de dyrebare relikviene, men samtidig kunne de ikke avslå Ottos bønn. Den 13. januar 1149 ble de enige om å dele relikviene og gi den nederste halvdelen av skjelettet til Cappenberg.

Otto tok med seg sin halvpart, og den 16. september 1149 ble relikviene bisatt i en verdig grav ved høyalteret i klosterkirken i Cappenberg. Relikviene er fortsatt bevart der og oppbevares i et kostbart steinrelikvar fra gotisk tid. I Ilbenstadt oppbevares fortsatt relikvier av Godfred, fremfor alt hans hode. Den tidligere klosterkirken tilhører de betydeligste romanske kirkene i Tyskland; den ble påbegynt i 1139. Godfreds relikvier ble gjenfunnet i 1862. Til hans grav i Ilbenstadt utviklet det seg en regelrett valfart, noe det ikke gjorde til relikviene i Cappenberg.

Under religionskrigene på 1500- og 1600-tallet ble Cappenberg hjemsøkt flere ganger. Den 17. mai 1634 dukket det også opp banditter som røvet med seg alt de fant. Fremfor alt så soldatene seg ut priorgravene i kirken, hvor de antok at det fantes skatter. Nesten alle gravene ble brutt opp, også den til grunnleggeren Godfred i kirkens kor, og alle knoklene ble blandet sammen. Etterpå ble de samlet sammen og lagt i flere trekister, som ble oppbevart i det tidligere sakramentsskrinet ved nordveggen i koret. I nyere tid har disse knoklene kunnet bli analysert, og en komplett nedre kroppshalvdel av en mann mellom 25 og 35 år fra 1100-tallet kunne rekonstrueres. Med høy vitenskapelig sannsynlighet kan man anta at dette dreier seg om relikviene av Godfred av Cappenberg.

Godfred ble av klosterbrødrene og av befolkningen æret som hellig. En offisiell helligkåring har aldri funnet sted, men gjennom kirkens tillatelse og støtte ble hans hellighet anerkjent. Pave Paul V (1605-21) godkjente i 1614 hans venerasjon i Cappenberg, og pave Benedikt XIII (1724-30) utvidet den til hele ordenen den 22. januar og 8. mars 1728 samtidig som han stadfestet kulten til en rekke andre premonstratensere. Etter sekulariseringen begynte biskop Emmanuel von Ketteler av Mainz å fremme Godfreds kult på nytt i 1862. Han regnes som salig, og et officium er tatt inn i missalet og breviaret. Hans minnedag er dødsdagen 13. januar, men også 14. januar, 16. januar (i ordenen) og 19. januar (bispedømmet Münster) nevnes. I Cappenberg minnes han på søndagen nærmest 13. januar. Han avbildes som premonstratenser i hvit drakt, enten med tre kirkemodeller eller med brød som symbol på hans velgjørenhet.

Første gang Cappenberg nevnes i litteraturen er i Vita Godfridi auctore anonymo, Godfreds biografi av en anonym forfatter fra 1200-tallet, som forskningen antar var en kannik fra klosteret Cappenberg.