Den salige Otto av Cappenberg (~1100-1171)

Den salige Otto (Odo) ble født rundt 1100 i Cappenberg (Kappenberg), familieslottet til de mektige og velstående grevene av Cappenberg i Westfalen i Tyskland. Han var yngre sønn av grev Godfred II av Cappenberg og Beatrix av Hildrizhausen, datter av markgreve Henrik II av Schweinfurt. Otto hadde en eldre bror, den salige Godfred av Cappenberg (1097-1127), og to søstre, den salige Beatrix av Cappenberg og Gerberga (Godberga). På farssiden nedstammet søsknene fra den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) og på morssiden fra hertugene av Schwaben. På farssiden var de dermed i slekt med det staufiske keiserhuset.

I 1115 døde deres far, grev Godfred II, og den attenårige Godfred overtok grevskapet som grev Godfred III av Cappenberg, noe som medførte eierskapet til store eiendommer i Westfalen. I den såkalte investiturstriden mellom keiser og pave sto Westfalen og biskopene der overveiende på det keiserlige partiets side. Først etter slaget ved Wefesholz ved Mansfeld i 1115 begynte omsvinget. I februar 1221 dro hertug Lothar av Sachsen med en sterk her til Münster for å bringe tilbake den fordrevne biskopen Dietrich. Hertugen tok byen og en stor del av den ble ødelagt, og også dem gamle domkirken gikk opp i flammer. Grev Godfred og hans bror Otto deltok på hertug Lothars side i kampen om Münster, og de ble regnet som hovedmennene bak katedralbrannen.

Men brødrene angret på udåden og ga opp sitt verdslige liv. Rundt 1122 hørte de i Köln prekener av den berømte hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), som i 1120 i Prémontré i Frankrike hadde grunnlagt premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Norbert kom selv fra en adelig familie som var i slekt med keiseren, men han hadde solgt sine eiendommer etter en plutselig omvendelse. Brødrene Godfred og Otto var begeistret over Norberts budskap, og de besluttet også spontant å gi familieslottet med alle tilhørende eiendommer til ham og forvandle det til et kloster.

Den 31. mars 1122 overlot brødrene slottet Cappenberg til Norbert, og den 15. august 1122 vigslet biskopen av Münster det til det første premonstratenserklosteret i Tyskland. I 1123 ble Godfreds slott i Ilbenstadt i Hessen også gjort om til kloster, og i 1128 skjedde det samme med hans slott i Varlar ved Coesfeld i Westfalen vest for Münster. I klosteret i Cappenberg levde deretter grevefamilien et liv i frivillig armod i tråd med evangeliet.

Deres beslutning vakte stor oppsikt, og også deres slektning, hertug Fredrik II av Schwaben (1105-47), ble interessert. Brødrene Godfred og Otto hadde nemlig fra sin bestefar Henrik av Hildrizhausen via sin mor Beatrix også arvet to borger i Schwaben, den ene lå i Hildrizhausen, mens den andre borgen het Creinekke. Hertug Fredrik kunne i 1122 eller like etter kjøpe disse borgene for et beløp som tilsvarte 500 mark sølv.

Beslutningen om å gi alle sine eiendommer til ordenen gjorde at Godfred kom i strid med sin svigerfar Fredrik av Arnsberg. Grev Fredrik hevdet nemlig at det meste av eiendommene var en del av datterens medgift, og han forlangte å få dem tilbake. Godfreds klosterprosjekter førte også til opprør blant den lokale adelen, som så på det som en trussel mot deres etablerte aristokrati. Under ledelse av Godfreds fiendtlige svigerfar Fredrik av Arnsberg ble det rettet et mislykket militært angrep mot klosteret i Cappenberg.

Men svigerfaren døde i 1124, og i 1125 trådte Godfred selv inn i premonstratenserordenen, og det samme gjorde hans bror Otto. Godfreds hustru Jutta og hans søstre Gerberga (Godberga) og Beatrix trådte inn som kanonisser eller «korfruer» i et eget stift (kloster) Godfred hadde grunnlagt og bygd i Averndorp ved Wesel nær Cappenberg. Fra 1123 til 1126 var Otto den første prior eller prost (ty: Propst) i klosteret Varlar ved Coesfeld.

I 1126 var Norbert utnevnt til erkebiskop av Magdeburg, og han tilkalte Godfred dit og ga ham i oppdrag å ha oppsyn med alle klostrene som i mellomtiden var grunnlagt i Tyskland. Norbert hadde nok også i tankene å overlate ledelsen av hele ordenen til Godfred. Men Godfred trivdes ikke ved det biskoppelige hoff, og han var skuffet over at Norbert hadde byttet ut klosterets fattigdom med erkebisperesidensens prakt. Derfor fikk han tillatelse til å reise fra Magdeburg – mange kilder sier det skjedde etter en strid med Norbert. Men på den vinterlige reisen fra Magdeburg pådro han seg lungebetennelse, noe som tvang ham til å stoppe i klosteret Ilbenstadt (da Elofstadt) ved Friedberg i Oberhessen. Hans bror Otto skyndte seg dit fra Cappenberg, og i hans nærvær døde Godfred den 13. januar 1127 i Ilbenstadt, knapt tretti år gammel, før han rakk å bli presteviet.

Godfred ble gravlagt i Ilbenstadt. Snart etter hans død startet det en kult for ham. Hans søster Beatrix bygde i 1128/29 et kapell i Ilbenstadt hvor hans jordiske rester ble overført. Etter at klosterkirken i Ilbenstadt var ferdigstilt, ble de overført dit. I 1148 nærmet klosterkirken i Cappenberg seg sin ferdigstillelse, og Otto reiste til Ilbenstadt for å hente hjem restene av sin bror. Men klosterbrødrene i Ilbenstadt strittet mot å gi fra seg de dyrebare relikviene, men samtidig kunne de ikke avslå Ottos bønn. Den 13. januar 1149 ble de enige om å dele relikviene og gi den nederste halvdelen av skjelettet til Cappenberg.

Otto tok med seg sin halvpart, og den16. september 1149 ble relikviene bisatt i en verdig grav ved høyalteret i klosterkirken i Cappenberg. Relikviene er fortsatt bevart der og oppbevares i et kostbart steinrelikvar fra gotisk tid. Godfred ble av klosterbrødrene og av befolkningen æret som hellig. En offisiell helligkåring har aldri funnet sted, men gjennom kirkens tillatelse og støtte ble hans hellighet anerkjent. Hans minnedag er 13. januar.

I 1156 ble Otto prior (ty: Propst) i Cappenberg. I den egenskap utsmykket han kirken og altrene rikt. Otto døde den 23. februar 1171 i Cappenberg, og han ble gravlagt i klosterkirken. Han æres som salig med minnedag 23. februar. Han avbildes som premonstratenser.

Under religionskrigene på 1500- og 1600-tallet ble Cappenberg hjemsøkt flere ganger. Den 17. mai 1634 dukket det også opp banditter som røvet med seg alt de fant. Fremfor alt så soldatene seg ut priorgravene i kirken, hvor de antok at det fantes skatter. Nesten alle gravene ble brutt opp og alle knoklene ble blandet sammen. Etterpå ble de samlet sammen og lagt i flere trekister, som ble oppbevart i det tidligere sakramentsskrinet ved nordveggen i koret. I nyere tid har disse knoklene kunnet bli analysert, og relikviene av Godfred er identifisert, siden man visste at det dreide seg om en underkropp, men de andre kan ikke bestemmes nøyaktig.

Klosteret Cappenberg hadde stor økonomisk suksess og kunne samle en betydelig rikdom, noe som delvis fortsatt er synlig i den tidligere klosterkirken. Under Trettiårskrigen (1618-48) ble klosteret for en stor del ødelagt, og det nåværende barokke anlegget ble bygd fra 1708. Premonstratenserklostrene Cappenberg, Ilbenstadt og Varlar besto helt til de ble oppløst i Napoleonstiden med det såkalte Reichsdeputationshauptschluß av 1803 og omgjort til prøyssisk statseiendom.

En gunstig innflytelse på utviklingen av premonstratenserordenen, spesielt i Tyskland, var den hjertelige familieforbindelsen mellom slekten Cappenberg og den nye kongeslekten. For i 1138 ble Konrad av Staufen (Henrik Vs nevø) valgt til tysk konge som Konrad III (1138-52), og dermed var hohenstauferne kommet på tronen. Han var bror av hertug Fredrik II av Schwaben og hadde vært hohenstaufernes motkonge under borgerkrigen i Tyskland (1127-35).

Flere ganger grep Fredrik av Staufen, hertug av Schwaben (1105-47), inn til støtte for Godfred av Cappenberg, og da hans eldste sønn Fredrik ble født rundt 1122, var Otto av Cappenberg hans gudfar. Fredrik overtok etter sin far som hertug av Schwaben, og da hans onkel, kong Konrad III, i 1152 uventet døde i Bamberg, ble Fredrik valgt til ny konge som Fredrik I (1152-90). I 1155 ble han kronet til keiser og har gått inn i historien som Barbarossa («Rødskjegg»), som de italienske undersåttene kalte ham.

Det eksisterte hele livet et nært vennskap mellom keiseren og hans gudfar, og Fredrik ga støtte og privilegier til klosteret Cappenberg. I sitt testamente nevner Otto av Cappenberg kostbarheter som han ville testamentere til sitt kloster. Blant dem var en av de største skattene i klosterkirken i Cappenberg, en forgylt bronsebyste med Fredrik Barbarossas ansiktstrekk, det berømte Barbarossakopf fra rundt 1160. Det var en gave fra keiseren til sin gudfar og befinner seg fortsatt i kirken i Cappenberg. I klostertiden tjente det som relikvar for relikviene av evangelisten Johannes.

En annen av gavene fra Fredrik Barbarossa til Otto var en sølvskål som er inngravert en fremstilling av Fredrik Barbarossas dåp. Man går ut fra at skålen virkelig ble brukt ved keiserens dåp og at bildet og teksten er gravert inn senere. Denne skålen befant seg til 1803 i klosteret i Cappenberg. Man trodde at den var gått tapt, men den ble gjenfunnet av Johann Wolfgang Goethes i privat eie i Köln. I 1819 ble den med Goethe som mellommann overgitt til Maria Paulowna (1786-1859), arvestorhertuginne av Sachsen-Weimar, senere kom den til Kunstgewerbemuseum i Berlin. En kopi befinner seg i kirken i Cappenberg.