Skytshelgen for bispedømmet Hildesheim; for murere; mot gikt, reumatisme, nyrestein, barnesykdommer, vanskelige fødsler; mot lyn og hagl; hjelper i all slags nød
Den hellige Godehard (Gotthard) ble født ca år 960 i Reichersdorf i Bayern i en fattig bondefamilie. Faren Ratmund arbeidet for klosteret Niederaltaich like ved, et av de eldste klostrene i Tyskland, tidligere et benediktinerabbedi, men nå et korherrestift. Det varte ikke lenge før munkene så at Godehard viste større evner i boklig retning enn for bondeyrket, så han fikk en god utdannelse på klosterskolen. Han fremhevet seg snart ved sin glødende læreiver og sine fremragende karakteranlegg, og ble kannik under abbed Erkanbert. Biskopene av Passau og Regensburg ble oppmerksom på ham, og det ble også erkebiskop Fredrik av Salzburg, som ofte var gjest i klosteret. Han tok den lovende ynglingen med seg til Salzburg, hvor han fikk undervisning ytterligere i tre år. I 993 ble han presteviet av den hellige biskop Wolfgang av Regensburg. Biskop Fredrik gjorde Godehard til prost for kannikene i Niederaltaich.
Men hofflivet tilfredsstilte ikke Godehard, så han vendte derfor tilbake til Niederaltaich. Sammen med biskopene av Passau og Regensburg arbeidet Godehard til å gjøre om klosteret igjen fra et korherrestift til et benediktinerkloster, og i det arbeidet hadde de støtte av hertug Henrik II av Bayern, som senere skulle bli keiser Henrik II den Hellige. Dette skjedde i 990, og da avla Godehard løfter som benediktinermunk sammen med flere andre kanniker. I løpet av få år ble han først prior i klosteret, og i 996 ble han valgt til abbed. Da han ble innsatt, gjorde Henrik II ham den ære å være til stede. Et belte den hellige keiserinne Kunigunde lagde til ham, ble lenge æret som en relikvie.
Som energisk forkjemper for de cluniacensiske reformtankene er Godehard den egentlige reformatoren av klosteret. Men han gjennomførte ikke bare reformene der, for han reformerte og ledet også klostrene Tegernsee ved München og Hersfeld ved Fulda (1005). Innimellom var han abbed for klosteret Kremsmünster i Oberösterreich, hvor han står oppført på listen over abbeder (1007-12). Overalt innførte han den strenge ordensoppfatningen fra Cluny, og fremmet fremfor alt disiplin og lærdom i de klostrene som var stilt under ham. Det var et hardt arbeid som ga mange skuffelser, siden lunkenhet og moralsk forfall i mange år hadde bredt seg i klostrene, og han måtte overvinne usigelige vanskeligheter og viderverdigheter. Men i løpet av 25 år utdannet han ni abbeder i forskjellige klostre.
Ryktet om hans fruktbare arbeid nådde også hans venn, keiser Henrik II den Fromme. Da den hellige biskop Bernward av Hildesheim døde, utnevnte Henrik Godehard til ny biskop av Hildesheim. Han måtte bøye seg for keiserens ønske, støttet av det lokale presteskapet. Den 30. november 1022 valgte domkapitlet ham formelt til biskop og den 2. desember ble han viet til biskop. Til tross for at han nå var 60 år, gikk han løs på arbeidet som en ungdom.
Som biskop arbeidet han også særlig for utdannelsen av de unge geistlige, og han startet flere skoler. Katedralskolen i Hildesheim ble under ham et senter for lærdom og gudsfrykt, og han reformerte domkapitlet. Han utstyrte klostrene med bedre inntekter, slik at de kunne utdanne den nødvendige etterveksten. Han bygde rundt 30 nye kirker og restaurerte andre, og arbeidet særlig hardt for rengjøring og utsmykning av gudshusene. Han styrket skolevesenet og opprettet en skole for skrive- og malerkunst. Han kalles "Bayerns største byggmester i den tidlige middelalder". Han fullførte St. Mikaelskirken i Hildesheim og oppførte klostrene St. Moritz og St. Andreas. Han grunnla selv et hospits for fattige og syke på et sumpete jordstykke i utkanten av Hildesheim. Han hadde stor kjærlighet for de virkelig nødlidende, men han så med mindre sympati på de arbeidsdyktige profesjonelle landstrykerne. Han kalte dem "perepatetikere" og tillot dem ikke å bo mer enn to til tre netter i hospitset.
Allerede mens han levde skal han med Guds hjelp ha utført utallige mirakler. Under en synode i Mainz helbredet han en besatt og vakte sågar døde til live, slik at de kunne avlegge det siste skriftemål de ikke rakk før døden hentet dem. Han var kjent for sin vennlighet og evner som megler, og han bila den langvarige striden med Mainz om Gandersheim.
Den hellige Godehard døde den 5. mai 1038 i en alder av 78 år, og han ble gravlagt i katedralen i Hildesheim. Pave Innocent II helligkåret ham den 31. oktober 1131 som den første fra Bayern som ble offisielt kanonisert. Hans etterfølger Bernhard (1130-53) bygde til hans ære den praktfulle kirken St. Godehard i Hildesheim, hvor den helliges jordiske rester hviler i en praktfull grav. Det berømte Godehard-skrinet stammer fra 1132.
Hans minnedag er 5. mai. Han blir æret i hele Europa, fra Sverige til Italia og fra Flandern til Transsilvania og Jugoslavia. I Sveits ble St. Gotthard-passet i Alpene oppkalt etter ham, og på dets høyeste punkt reiste de bayerske hertugene et kapell til hans minne. Det finnes imidlertid også kilder som sier at St. Gotthard-passet er oppkalt etter en adelsmann fra Sveits som levde som botgjører i fjellene der.
Han fremstilles som biskop med drage under føttene og kirkemodell i hendene. På noen avbildninger vekker han opp døde, eller han bærer brennende kull under korkappen. Ulike bilder viser Godehard med en mann med hammer, snor og vinkel, og derav utgår hans patronat for murere.