Karl den enfoldige ble vestfrankisk konge som nittenåring etter at kong Odo (fr: Eudes) døde i 898. Odo hadde etterfulgt Karl den tykke (885-88). I 911 døde Ludvig barnet (f. 893), sønn av keiser Arnulf av Kärnten (d. 899). Ludvig var den siste kongen av det østfrankiske riket, og etter hans død gjorde Karl den enfoldige seg også til konge av Lotharingia med krav på hele riket. Med Ludvig barnets død var også den østlige linjen av det karolingiske dynastiet utdødd. Tomrommet som ble etterlatt i det karolingiske østfrankerriket, ble til slutt fylt av familien til Henrik I av Sachsen, også kalt for «Henrik fuglefangeren», en fetter, og det ble dermed begynnelsen på det ottonske dynasti.
Biskop Drogo av Toul (fr: Drogon) (907-21) var død i 921, men hadde ennå ikke fått noen etterfølger på bispesetet da kong Karl den enfoldige i 922 kom til Alsace, hvor han bodde på slottet Dachsbourg som tilhørte grevene der. Kannikene i katedralen i Toul sendte utsendinger til ham for å be om bekreftelse av et charter, som listet opp alle eiendommer som var blitt gitt til dem av Karl III den tykke (885-88). Kongen innvilget deres forespørsel og fikk sendt dem den bekreftelsen de ønsket. Denne iveren fra biskopenes og de religiøse ordenenes side ved hvert skifte av monark for å få ratifisert eiendomsretten til det land de hadde fått, viser den mangel på respekt som hertuger og grever den gangen hadde for slike områder, og det var ofte nødvendig for dem å ty til den kongelige myndighet for på fredelig vis å holde fast ved sine besittelser.
Kongen kjente Gosselin fra før og likte ham og kjente hans fortjenester Derfor var han glad for å fremme hans karriere. Så i 922 utnevnte han Gosselin til den 32. biskop av Toul (922-62). Han ble bispeviet den 17. mars 922 i nærvær av erkebiskop Roger av Trier, biskop Wigerich av Metz og biskop Dado av Verdun (fr: Dadon). Gosselin var langt fra å være utakknemlig, og han forble trofast mot Karl så lenge forholdene tillot ham det.
Gosselins bispetjeneste i Toul ble preget av volden som hersket i denne spesielt urolige tiden med store ødeleggelser forårsaket av invasjoner fra vikinger og madjarer (ungarere). På slutten av 800-tallet og gjennom store deler av 900-tallet ble Nederlandene, som da var hertugdømmet Nedre Lothringen/Lorraine, hardt rammet av vikingenes angrep. På slutten av 800-tallet hadde petsjenegerne trengt inn i madjarenes områder fra øst og tvunget dem til å søke videre vestover. Da keiser Arnulf av Kärnten (896-99) samtidig søkte madjarenes hjelp mot slaverne, dro de under ledelse av stammehøvdingen Árpád over Karpatene i 896. De slo først slaverne og deretter også frankerne. På denne tiden var Vest-Europa preget av splittelse og indre stridigheter, noe madjarenes ridende krigere utnyttet til å føre årvisse krigs- og røvertokter mot sør og vest; de nådde flere ganger helt til Paris, Roma og Bysants. Først da de i 955 led nederlag mot den tyske kong Otto I den store (936-73; keiser fra 962) ved Lechfeld nær Augsburg, ble det slutt på disse angrepene.
Under Gosselins episkopat trengte madjarene inn i Lorraine, etter oppfordring fra Konrad, sønn av keiser Otto. De beslagla byen Toul, plyndret og etterlot den i en slik tilstand at av alle de mange geistlige som bodde der, ble det igjen bare tre kanniker og biskopen. I tiden som fulgte, gjorde Gosselin mye for å gjenoppbygge området etter ødeleggelsene forårsaket av disse barbarenes raseri. I disse bestrebelsene fikk han sterk støtte fra de tyske (østfrankiske) kongene Henrik I fuglefangeren (919-36) og Otto I.
I 922 gjorde noen føydalherrer opprør mot Karl den enfoldige under ledelse av baronene Gilbert av Lorraine, Rudolf av Burgund og hertug Robert I, bror til Odo. De fikk kronet Robert I som konge den 29. juni 922. Året etter ble kong Robert I drept i slaget ved Soissons den 15. juni 923, men hans sønn Hugo den store maktet å samle sine tropper til en fornyet kamp, og til slutt ble kong Karl den enfoldige beseiret. Hertug Rudolf av Burgund (fr: Raoul) (923-36) ble valgt til ny konge, mens Karl ble satt i fangenskap i et tårn i festningen Péronne i Somme, hvor han til slutt døde etter seks års fangenskap. Hans hustru Edgiva flyktet til sitt hjemland England sammen med sønnen Ludvig. Han fikk derfor navnet Louis IV d’Outremer («Ludvig fra den andre siden av havet») (936-54) da han senere kom tilbake for å bli kronet til konge som Ludvig IV av Frankrike i 936.
Etter eksempel av biskop Wigerich av Metz (Vigeric) (917-27), som lot seg beleiret i sin bispeby, samtykket Gosselin i å anerkjenne en ny herre, tvunget med makt, og etter at hele kongeriket Lorraine hadde forlatt den legitime kongen. Denne nye herren var kong Henrik I Fuglefangeren av Tyskland (919-36). Lorraines krone ble først tilbudt den nye vestfrankiske kongen Rudolf, men han satt ikke trygt på sin nye trone og kunne derfor ikke ta imot tilbudet. Det var da Lorraine, eller snarere stormennene i kongeriket Lorraine, ikke så noe annet alternativ enn å kaste seg i armene på Henrik I Fuglefangeren og gi avkall på Rudolf og hans franske tittel, og de anerkjente Henrik I av Tyskland som konge i 925. Dermed ble Lorraine revet løs fra fransk herredømme for å settes under de tyske keisernes septer.
Forgjeves prøvde Karl den enfoldiges sønn og sønnesønn, de franske kongene Ludvig IV (936-54) og Lothar (954-86), suksessivt å gjenvinne juvelen Lorraine som var løsrevet fra deres krone, men de suksessene de fikk, var langt fra varige. Henrik Fuglefangerens sønn og etterfølger, Otto I den store (936-73; keiser fra 962), slo lett tilbake deres forsøk.
Henrik Fuglefangeren var informert om den høye aktelsen som biskop Gosselin nøt i Lorraine, og han ønsket å knytte biskopen nærmere til sin sak. Men makten til grevene, som hadde kommandoen i byen Toul i den regjerende fyrstens navn, var en kontinuerlig ergrelse for biskopene. Disse prelatene var allerede fratatt de privilegiene de hadde fått av kong Dagobert I (629-39), og det samme gjaldt de store rikdommene som denne kongens etterfølgere hadde gitt dem. Så biskopene kunne ikke se hvordan de skulle overleve ved siden av de trakasserende grevene i sin egen bispeby. Selv om de med tiden hadde lyktes i å frata grevene mye av deres autoritet, fortsatte de som kongelige offiser å kaste skygge, og det lå dem på hjertet å fullstendig fjerne denne funksjonen.
Kongen av Tyskland benyttet seg derfor av denne situasjonen. Han publiserte et charter datert i Mainz i januar 928, hvor han ga til biskop Gosselin og hans etterfølgere grevskapet Toul med alle rettigheter, makt, privilegier og æresbevisninger som de inntil da hadde vært fratatt. Ved dette tiltaket ble biskopene av Touls doble makt gjeninnført, og kong Henrik forberedte deres nesten totale uavhengighet. Bispedømmet Toul var ikke lenger en del av provinsen Lorraine, og biskopen dannet en liten selvstendig stat, styrt sivilt av biskopen under enkel overhøyhet av keiserne. Henrik fuglefanger donerte i et charter datert i Strasbourg i 930 til Gosselin landsbyen Gondreville, med alle eiendommene som var avhengig av den.
Selv om Gosselin nå var en direkte agent for kongemakten, slik som grevene av Toul tidligere hadde vært, lå rettspleien fullstendig i deres hender når det gjaldt saker som angikk innbyggerne i byen og i de landsbyene som lå utenfor biskopens område, hvor han selv hadde jurisdiksjonsrett. Grevene ble assistert av syv dommere, som noen ganger ble valgt av folket, noen ganger utpekt av greven selv. Rettsmøter ble avholdt fire ganger i måneden, opprinnelig på en offentlig plass, men senere i katedralens port og til slutt i en sal som ble kalt Mallum publicum. I disse rettsmøtene ble alle saker behandlet, både sivile og kriminelle, og de kunne appelleres til hertugen eller provinsens guvernør, eller for de kongelige utsendinger (missi dominici), som først og fremst hadde til oppgave å vurdere dommene fra de lokale rettsmøtene.
I tillegg besto biskopens justis som hersker over sine vasaller. Rettsmøter var nødvendig i hans kjerneområder, med dommere utnevnt av ham selv, og de samme rettslige former ble observert der som hos greven. Biskopens rettsmøter ble holdt i Liverdun, i Blénod, i Mézières og i Brixey, byer eller tettsteder som senere ble hovedsteder i deres områder. Kannikene utøvde også en jurisdiksjonsrett i sine områder. Void, Vicherey og Villey-Saint-Étienne var setene for deres gårdsrett.
Etter sammenslåingen av grevskapets og biskopens myndighet, følte biskopene behov for å etablere ved siden av seg en høytstående offiser for å gjennomføre de sivile sakene til sin biskop, og de utnevnte for dette formålet en offiser, som de ennå ga tittelen greve. Hans funksjoner var ment å levere rettferdighet i biskopens navn i byen og territoriet Toul, å utøve politimyndighet og gi ordre til troppene til fots og lede dem i krig, å plassere vakter ved byens porter og sørge for at byen var trygg for ethvert uforutsett angrep. Biskopene skulle behandles som grever med inntekter fra fire landsbyer, og på grunn av dette ble de kalt bannum comitis, en tredjedel av domstolens bøter, en fjerdedel av skattene på adgang og høye piper, og retten til å overnatte hos alle undersåttene i bispedømmet og kapittelet. Denne loven ble senere omgjort til en viss avgift på brød, kjøtt, vin, øl og de to tiendene i Toul.
En av de oppgavene som Gosselin var spesielt opptatt av, var å gjøre utdannelse tilgjengelig og å få studiet av litteratur til å blomstre i hele hans bispedømme. Han hentet en munk ved navn Adso (fr: Adson) til Toul fra klosteret Luxeuil, som gikk for å være høyt utdannet og som han overlot ledelsen av de biskoppelige skolene til. Han ble leder for skolen i klosteret Saint-Èvre i Toul og deretter abbed av Montier-en-Der. Det var den samme Adso som var forfatteren av den hellige biskop Mansuetus’ biografi, og man tror også at han skrev biografiene om Gosselin og den hellige Aprus av Toul. Gosselin deltok på konsilet i Verdun i 947.
Gosselin var også en reformbiskop i sitt bispedømme og grunnla flere klostre. Han viste en bemerkelsesverdig iver for sitt bispedømmes beste og hadde en spesiell omsorg for å opprettholde nidkjærheten i de mange klostrene som allerede fantes der. I forbindelse med en visitasjon av klosteret Fleury-sur-Loire grunnla han i Lorraine mannsklosteret Saint-Èvre og kvinneklosteret Bouxières eller Bouxières-aux-Dames (935-36) (Posseriae, Buxeriae, Monasterium Puxeriense), som var nært forbundet med hans familie. Denne grunnleggelsen for kanonisser var det eneste som han selv foretok, ved siden av klosteret Saint-Èvre. Det første fikk høyden Bouxières fra biskopen av Metz. Forhandlingene var vanskelige, men det løste seg til slutt da han ga avkall på St Peters stav, en gullrelikvie som Touls første biskop Mansuetus skal ha fått fra apostelen Peter. Han utnevnte til den første abbedisse Rothilde, som tidligere hadde fått sin formasjon fra rekluseren Humbert av Metz. Han etablerte reform i mange andre klostre, og han skaffet sin kirke betydelige eiendommer. Selv levde han i fattigdom, og hans siste år var preget av grusomme fysiske lidelser, som han bar med tålmodighet.
Skrinleggelsen av hans levninger tilsvarte på den tiden en helligkåring, og denne begivenheten ble feiret med en årlig translasjonsfest den 31. august. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 7. september. Gauzelin er mindre kjent enn sin etterfølger på bispetronen, Gerhard. Det virker som mye av den kulturelle og intellektuelle innflytelse som Gauzelin brakte til Toul, ble overtatt av Gerhard, som fikk det privilegium å bli gravlagt i koret av katedralen.
En fest for alle hellige biskoper i Toul ble feiret i bispedømmet Nancy og Toul den 4. september. frem til 1955 (Commemoratio omnium Ss. Episcoporum Ecclesiae Tullensis). Men ved den omfattende kalenderreformen i bispedømmet i 1955, ble de fleste hellige biskopene av Toul fjernet fra den liturgiske kalenderen i likhet med kjente helgener som de hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) og Klothilde (fr: Clotilde) (ca 474-545). Også festen for alle biskopene forsvant.
Gosselin er avbildet i apsis i katedralen i Toul sammen med fjorten andre helgener, Aprône (Apronia), Gérard (Gerhard), Amo (Ammon), Étienne (Stefan), Pierre (Peter), Ursule (Ursula), Joseph (Josef), Ambroise (Ambrosius), Augustin, Mansuy (Mansuetus), Jean-Baptiste (Johannes Døperen), Grégoire (Gregor), Jérôme (Hieronymus) og Léon (Leo).
Kilder: MR2004, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, introibo.fr, zeno.org, Thiéry - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. april 2015