Den hellige Aprus av Toul (d. 507)

Den hellige Aprus (Aper; fr: Apre, Avre, Epvre, Evre, Èvre; lat: Eber) ble født en gang på 400-tallet i Gallia (det nåværende Frankrike). Vi vet at han kom fra en fornem og dypt kristen familie, men når det gjelder hans fødested, finnes det ulike meninger. Noen kilder skriver at han ble født nær Trier (fr: Trèves; lat: Augusta Treverorum) i dagens delstat Rheinland-Pfalz i Tyskland, mens andre kilder sier at han kom fra landsbyen (vicus) Trancaultle-Repos (Trancol, Trancost, Trancant, Tranquillus) i bispedømmet Troyes og departementet Aube i regionen Champagne-Ardenne, men uten tvil skyldtes det en forveksling av Trier med Troyes. I det hele tatt vet vi svært lite om hans ungdomstid. Han var bror til den hellige Apronia (Evronie).

Han ble en svært dyktig og rettferdig advokat (eventuelt i tjeneste hos en advokat), men ga opp dette yrket for å bli viet til prest (noen kilder avviser den tradisjonen at han skulle ha vært advokat). I 500 ble han valgt til den syvende biskop av Toul nær Nancy i provinsen Gallia Belgica [Martyrologium Romanum sier provinsen Gallia Lugdunense], nå Toul i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine, som etterfølger av den hellige biskop Ursus (fr: Ours) (ca 490-ca 500). Dette embetet hadde han i syv år. Han regnes som den andre etterfølgeren til den hellige Auspicius av Toul  (ca 455-ca 490), som regnes som den første sikre biskop av Toul.

Aprus delte ut hele sin formue til de fattige og levde svært enkelt i sitt bispedømme, beundret og respektert av sine tilhengere. Samtidig kjempet han sterkt mot den hedenskapen som blomstret på landsbygda. Han forkynte spesielt i byen Grand, som var et senter for hedenske valfarter. Store gallo-romerske ruiner eksisterer der. Selv om Aprus’ tid på bispestolen var kort, var den preget av mange mirakler og en stor nestekjærlighet, som var så stor at han ofte tok av seg klærne for å gi dem til de fattige. Det fortelles også at han en gang i Chalon-sur-Saône (Cabilo) krevde av dommer Hadrian at han skulle sette fri tre dødsdømte. Men da hans anmodning ikke fant noen forståelse, åpnet fengselet seg av seg selv på hans bønn, og fangene kunne gå ut.

Aprus startet byggingen av en stor kirke utenfor slottet i Toul, sørvest for vollene, vigslet til St Mauritius (Saint-Maurice) i en forstad til Toul, men han opplevde ikke å se kirken ferdig før han døde. Allerede i 626-27 hadde den fått hans eget navn og et tilknyttet kloster var opprettet. Abbediet Saint-Aper (Saint-Èvre) skulle få stor betydning. Dette kjente benediktinerklosteret var det eldste i bispedømmet, og samtidig et av de mest vellykkede i riket. For å unngå kong Klotar II av Neustrias vrede, søkte Godin, sønn av hushovmester Varnacaire i Burgund, tilflukt i klosteret i 626, som et hellig asyl, da Klotar II ga ordre om hans død på grunn av hans ekteskap med sin stemor.

En kommunitet av klerikere våket på 700-tallet over hans kirke og helligdom. Den fikk hans navn i det følgende århundre. Biskop Frothar av Toul (fr: Frothaire) (814-46), en tidligere munk i Gorze og en venn av keiser Ludvig den fromme, synes å være en sann grunnlegger av klosteret Saint-Èvre. Han innførte ordo regularis og garanterte de verdslige inntektene til den benediktinske institusjonen. Førti munker valgte en prior som sin leder, mens en abbed ble utnevnt av biskopen. På hver fest for Aprus den 15. september inviterte abbeden biskopen og hans klerikere til en bankett. Ved denne anledningen leverte han et komplett utstyr for en rytter. Da ordningen opphørte med at vasaller skyldte sin herre å stille med soldater, måtte kapittelet også stille med transportvogn og to okser for å trekke den.

Men plyndringene og skadene forårsaket i Lorraine mellom 880 og 920 gikk ut over klosterlivet. Fra de tidligste tider etter grunnleggelsen ble klosteret utrustet med enorm rikdom, noe som ofte vakte herrene i landets grådighet, og selv kongene i Tyskland og Lorraine. Karl den skallede (Charles-le-Chauve) var i sitt palass i Gondreville da munkene i Saint-Èvre kom for å be ham om å ta deres kloster under sin beskyttelse. Karl ga sitt samtykke og utstedte et charter som anga alle deres eiendommer og bekrefter eierskapet.

Femten år før utstedelsen av dette charteret hadde keiser Lothar I tatt klosteret Saint-Èvre i besittelse og hadde beholdt til sin død, men i henhold til det han hadde bestemt i sitt testamente, ble det returnert til kirken i Toul, som han hadde tatt det fra. Hans sønn Lothar II leverte det tilbake. Senere gjorde kong Arnulf av Lorraine seg til herre for klosteret for å straffe biskop Arnald av Toul, som altfor åpent hadde uttrykt sin støtte til Karl den enkle. Men klosteret ble returnert til sine rettmessige eiere. Men grevene Gérard, Étienne og Madfrid ranet det til seg, og siden de var de mektige adelsmennene i riket, var munkene ute av stand til å fravriste dem klosteret før gjennom Kongens myndighet. Midt i disse omskiftninger, ble klosteret Saint-Èvre gjentatte ganger fratatt sin store rikdom, men heldigvis var det fortsatt beskyttet, enten av keiseren av Tyskland eller av kongen av Frankrike. Til slutt, etter å ha gått gjennom flere århundrer med uro og katastrofer, blomstrer klosteret i fred helt til 1791, da det led samme skjebne som andre etableringer av denne typen.

Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, mente i 1586 at biskop Aprus (Aper) var den samme Aper som tre bevarte brev fra den hellige Paulinus av Nola (353-431) var rettet til. Senere hagiografer som Alban Butler (1710-73) holder imidlertid dette for høyst usannsynlig, da de tre brevene fra Paulinus må være skrevet nesten et århundre før biskop Aprus’ dødsår, senest 431 (Paulinus’ dødsår). De holder det også for lite sannsynlig at Aprus hadde vært en verdslig og gift advokat som først senere i livet ble presteviet. En annen forekomst av navnet Aper som adressat av brev fra Sidonius Apollinaris har fått noen forfattere, deriblant også Butler, til å anta at Aprus stammet fra Troyes i Auvergne, men det er trolig en forveksling mellom Trier og Troyes.

Hans kult var lenge svært populær i bispedømmet Toul. Hans kult var veldig populær, og i 626 fikk den hellige Sadalberga av Laon (ca 605-ca 665) vigslet en kirke til ham i sitt kloster i Laon. Før Den franske revolusjon i 1789 var det mer enn femti kirker i Frankrike som var vigslet til ham. I 1802 sørget biskop de La Fare av Nancy for å overføre hodet av Aprus til kirken der som bar hans navn. Denne kirken ble senere ødelagt, men på samme sted bygdes basilikaen Saint-Epvre, som ble vigslet i 1873 og hvor hans hode oppbevares. Det ble i 1912 forent med en relikvie av hans søster Apronia. Glassmaleriene i dette monument som fortalte om helgenens liv, ble ødelagt under krigen i 1914-1918.

I Lorraine er det i dag førti kirker i det gamle og enorme bispedømmet Toul som bærer navnet Saint-Èvre, foruten kapeller eller gamle altere. Dette inkluder kirker i Contrexéville, Harol, Nancy, Sepvigny og Saint-Epvre.

Flere byer i Lorraine bærer på grunn av dette hellige nærværet, helgenens navn eller er utledet av det: Saint-Epvre i departementet Moselle, Domèvre-en-Haye i departementet Meurthe-et-Moselle, Domèvre-sur-Vezouze i Meurthe-et-Moselle, Domèvre-sur-Avière i Vosges, Domèvre-sur-Durbion i Vosges og Domèvre-sous-Montfort i Vosges. Aprus figurerer også på toppen av basilikaen Saint-Pierre-Fourier i Mattaincourt sammen med Peter Fourier. Det finnes en steinstatue av Aprus i Contrexéville og annen i Viviers-lès-Offroicourt og flere forgylte trestatuer i de ulike kirkene som er viet til ham.

Hans fest ble feiret den 15. september i ms. Bernense av Martyrologium Hieronymianum og i senere martyrologier. På 900-tallet ble det skrevet en biografi om Aprus, men den er dessverre blottet for historisk verdi. Han ble regnet som skytshelgen for svinegjetere, trolig på grunn av betydningen av hans navn (lat: aper = villsvin). Ursus (= bjørn) ble altså etterfulgt av Aper (= villsvin), og litt tidligere fikk en prest i Troyes sin formasjon i Toul, den hellige Lupus av Troyes (fr: Loup = ulv) (ca 393-479).

Aprus er også skytshelgen mot fall. En fortelling om Aprus’ mirakler, som ikke uten grunn tilskrives Adso (fr: Adson) (d. 992), en av de fremste forfatterne på 900-tallet og abbed av klosteret Montier-en-Der i Haute-Marne, en tidligere lærer i klosteret. Denne fortellingen ble brukt til å gjøre ham svært populær, men man må være skeptisk til det meste av de såkalte fakta den inneholder.

Aprus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 9. desember 1903 (gruppen «Theobald av Vienne og hans seksten ledsagere») av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er stadig den 15. september. Kommunen Saint-Epvre (57580) i departementet Moselle i regionen Lorraine bærer hans navn. Fremfor alt i Lorraine finnes det en rekke kirker som har valgt Aprus som skytshelgen for sin kirke, for eksempel basilikaen Saint-Epvre i Nancy eller kirken i Chavelot. I tillegg bærer det lille stedet Saint-Epvre ved Mosel den helliges navn. I Tyskland er St. Aper i Wasserliesch den eneste sognekirken som er viet til ham.

En fest for alle hellige biskoper i Toul ble feiret i bispedømmet Nancy og Toul den 4. september. frem til 1955 (Commemoratio omnium Ss. Episcoporum Ecclesiae Tullensis). Men ved den omfattende kalenderreformen i bispedømmet i 1955, ble de fleste hellige biskopene av Toul fjernet fra den liturgiske kalenderen i likhet med kjente helgener som de hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) og Klothilde (fr: Clotilde) (ca 474-545). Også festen for alle biskopene forsvant.