Den hellige Hadrian av Canterbury (~630-710)

Den hellige Hadrian (Adrian) ble født rundt 630 (635?) i Nord-Afrika, trolig i Libya Cyrenaica, men ingenting er kjent om hans tidligste år. Ifølge den hellige engelske munken og historikeren Beda den Ærverdige var han berber fra en greskspråklig familie. Da han var rundt ti år gammel, flyttet hans familie til Napoli, som da var en tospråklig (gresk/latin) utpost i det bysantinske imperiet. De kan ha flyktet på grunn av de arabiske invasjonene. Hadrian ble i alle fall benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Nerida nær Monte Cassino og Napoli i Sør-Italia, hvor han senere ble abbed mens han enda var svært ung. Beda kaller klosteret Monasterium Niridanum, som kanskje er en feiltakelse for Nisidanum, et kloster på øya Nisida i Napoli-bukta.

I 663 tilbrakte keiser Konstans II (641-68) nesten ett år i Napoli mens hans soldater prøvde å gjenerobre de keiserlige områdene i Sør-Italia som var erobret av langobardene. Han ble da kjent med mange av de ledende kirkelige personlighetene i området, inkludert Hadrian, som to ganger de neste årene tjente keiseren som ambassadør. Det er også sannsynlig at det var keiseren som senere introduserte Hadrian for den hellige pave Vitalian (657-72), og han ble raskt en av pave Vitalians betrodde rådgivere.

To ganger tilbød pave Vitalian ham det ledige erkebispesetet i Canterbury. Første gang var da den hellige erkebiskop Deusdedit (655-64), den første engelskmann på erkebispestolen i Canterbury, døde i 664, og deretter da etterfølgeren, erkebiskop-elekt Wighard, døde i Roma i 667 før han hadde rukket å bli konsekrert. Paven ønsket Hadrian i stillingen fordi han kjente hans ry for lærdom, ortodoksi og fromhet. Begge ganger avslo Hadrian fordi han mente at han ikke passet til en slik viktig oppgave. Den første gangen anbefalte han munken Andreas, som tilhørte et nonnekloster i nærheten (monachum quemdam de vicino virginum monasterio), men han avslo også med den begrunnelse at han var for gammel. Da han ble tilbudt erkebispesetet for andre gang, foreslo han en venn som tilfeldigvis var i Roma, den greske munken Theodor av Tarsus som en passende kandidat. Han skulle bli den hellige Theodor av Canterbury (668-90), en av de største erkebiskopene på det engelske primatsetet.

Paven var enig i dette forslaget, men foreslo at Hadrian skulle følge den nye erkebiskopen til England som hans rådgiver og medarbeider, ettersom han to ganger hadde reist til Gallia og dermed kjente veien og reisemåtene. Han skulle også sikre at grekeren Theodor ikke innførte noe som var i strid med ortodoks tro i den Kirken han skulle presidere over. Dette gikk Hadrian med på, og den 26. mars 668 ble Theodor vigslet til erkebiskop av Canterbury.

Den 27. mai 668 dro de to av gårde fra Roma. De dro først sjøveien til Marseille og dro gjennom Gallia til Arles, hvor de ble værende hos erkebiskop Johannes mens de ventet på pass fra Ebroin (Ebrinus), som styrte den delen av Gallia som hushovmester (major domus, Maire du Palais) (658-73; 675-81) for kong Klotar III av Neustria (658-70). Deretter dro de sammen til Nord-Frankrike, hvor de dro til hvert sitt sted for å tilbringe vinteren. Theodor dro til biskop Agilbert (Agelberctus) av Paris, mens Hadrian først dro til biskop Emme av Sens og deretter til biskop Faro av Meaux. Theodor ble våren etter sendt bud på av kong Egbert (Ecgberht) av Kent og fikk lov til å reise, og han nådde Canterbury i slutten av mai 669. Men Hadrian ble holdt igjen i Frankrike, hvor den ambisiøse tyrannen Ebroin trodde at han i hemmelighet bar med seg et budskap fra den bysantinske keiser Konstans II (641-68) til engelskmennene. Til slutt klarte Hadrian imidlertid til å overbevise Ebroin om at han ikke var noen agent for keiseren, og han fikk fortsette til England, hvor han ankom i 670.

Beda forteller i sin biografi om abbedene i Wearmouth at den hellige Benedikt Biscop fulgte Theodor hele veien fra Roma til Canterbury, og at han ved deres ankomst i 669 ble utnevnt til abbed for klosteret Ss Peter og Paul-klosteret (senere St. Augustin) i Canterbury. Da Benedict i 671 forlot Canterbury for å grunnlegge klostrene Wearmouth og Jarrow, innsatte erkebiskop Theodor Hadrian som ny abbed, en utnevnelse som var i tråd med instruksene Theodor hadde fått av paven. Dette embetet skulle han inneha i 39 år.

I klosteret ble det undervist i både latin og gresk (noe som var uvanlig på den tiden), bibelkunnskap, teologi, poesi, romerrett, astronomi og matematikk (kalenderberegning), og Beda den Ærverdige bekrefter at noen av elevene der kunne latin og gresk like godt som de kunne engelsk. Beda skriver at Hadrian «var en mann som var vel bevandret i Skriften, en erfaren administrator, dyktig i gresk og latin», og under hans ledelse fikk klosterskolen i Canterbury en vidtrekkende innflytelse. Mange fremtidige biskoper og abbeder ble utdannet her, og det kom studenter fra hele England og Irland. Den hellige Aldhelm, som senere skulle bli den første biskop av Sherborne, kom dit fra Wessex og den hellige Oftfor kom fra Whitby.

Abbed Hadrian fulgte erkebiskopen på hans apostoliske visitasjoner i England og hjalp ham i hans pastorale virksomhet. Han bidro også i arbeidet med å forene skikkene i den angelsaksiske Kirken med den romerske praksisen, og det kan ikke være noen tvil om at den engelske kirkens blomstring i Theodors tid for en stor del var Hadrians fortjeneste. Han arbeidet i Canterbury i rundt førti år og levde tyve år lenger enn Theodor.

Hadrian døde i Canterbury en 9. januar, trolig i 710 (eller 709), og ble gravlagt i sin klosterkirke. Kronikøren Goscelin av Canterbury forteller at da arkitektoniske endringer gjorde det nødvendig med translasjon av flere Canterbury-helgener i 1091, ble Hadrians legeme funnet intakt og velduftende, og dette førte til en oppblomstring av hans kult og det ble meldt om mange mirakler ved hans grav. Han var spesielt kjent for å hjelpe guttene som studerte i klosteret og hadde vanskeligheter med sine lærere.

Hans minnedag er dødsdagen 9. januar (med en oktav i St. Augustin i Canterbury).