Den hellige Hadrian Janssen van Hilvarenbeek (1528-1572)

Den hellige Hadrian Janssen van Hilvarenbeek (Adrian, Hadrianus; nl: Adriaan Janszen) (Becanus, Bekan, van Beek, ab Hilvarenbeca) ble født en gang mellom 1528 og 1532 (1529?) på det såkalte Tulderse Hoef i Hilvarenbeek i Nederlandene, nå i provinsen Noord-Brabant i Nederland. For å unngå sammenblanding med andre ved navn Janssen, blir han noen ganger kalt Hadrian Becanus etter den latinske formen av hjembyens navn (Adrianus ab Hilvarenbeca).

Hadrian trådte som femtenåring inn i det berømte klosteret Vår Frue (Onze-Lieve-Vrouwe abdij) i Middelburg i provinsen Zeeland i Nederland, midt mellom Oostende og s’Gravenhage (den Haag), og ble kannik hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker (nl: witheren) etter fargen på ordensdrakten.

Hadrian avla sine løfter som tyveåring, og sannsynligvis ble han presteviet ikke lenge etter. Deretter var han en tid novisemester og kapellan. Klosteret sørget for sogneprester til mange menigheter i området, og i 1560 ble Hadrian tildelt sognet i byen Aagtekerke i provinsen Zeeland. Det ble sagt at han hadde en balansert og elskverdig karakter. I påsken 1572 ble han overført til Monster, en landsby i provinsen Zuid-Holland nær munningen av Maas, like sør for Haag, for å etterfølge den avdøde sognepresten Adriaan Lacops der. Sjøreisen var vanskelig fordi han ble fanget i en kraftig storm, og han utla det selv som et ondt varsel.

I Monster som i andre tidligere embeter utmerket han seg ved sin pastorale iherdighet. Han lot seg ikke skremme av de gnisninger som kalvinistene på stedet ga opphav til. Han gikk omkring helt åpent i sin hvite ordensdrakt og forkynte Det glade budskap.

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

På prestegården møtte sogneprest Hadrian den unge kapellanen Jakob Lacops, som også var premonstratenser fra klosteret Middelburg, og bror av den nylig avdøde sogneprest Adriaan Lacops av Monster. Jakob og Adriaan Lacops’ gamle far bodde også i prestegården, og det gjorde også en husholderske. Hadrian ble informert av sin yngre medbror, som forklarte ham at situasjonen i Monster ikke var lett. Selv om byen ennå ikke var langt under sjøtiggernes innflytelsessfære, hadde den nye læren i mellomtiden fått mange tilhengere blant de troende. Under det hele var noe i gjære. Mange steder langs kysten sympatiserte åpent med sjøtiggerbevegelsen. Tiden etter skulle vise at Monster ga det høyeste pengebidrag per innbygger til opprøret mot spanjolene.

I Gorkum ble prester og ordensbrødre tatt til fange og torturert, og i Monster ble prestene advart mot å forlate prestegården. Men natten mellom 6. og 7. juli var det noen som banket på døren til prestegården. Fra bak den lukkede døren spurte den mistenksomme husholdersken hvem det var. Mannen identifiserte seg som Jan Vrouwelingh. Han sa at sognepresten ble kalt til en som var syk: «Det er egentlig ingen fare». Nå var denne mannen kjent som en tvilsom fyr som vandret omkring i gatene om natten. Likevel bestemte sogneprest Hadrian at det var hans plikt å dra. Men så snart han åpnet den boltede døren, stormet plutselig en liten bande sjøtiggere inn og tok forrædersk den ferske sognepresten, den unge kapellanen Jakob og hans gamle far til fange. Hadrian hadde da vært sogneprest i Monster i bare tre måneder. Raskt dro de til landsbyen Ter Heijde ved kysten, og derfra brakte sjøtiggerne dem med båt til Brielle. Underveis ble de tørste, og spurte fiskere som dro forbi, om de ville bytte til seg en prest for en tønne øl, men de avslo denne handelen.

Deretter dro sjøtiggerne i triumf til Brielle og deres leder, admiral Lumey. Han spurte den gamle herr Lacops om han ikke kunne bevege sin sønn til kjetteri, men før faren kunne si noe, avbrøt Jakob og sa at han ville holde fast på moderkirkens lære. Ettersom faren verken var prest eller munk, slapp de ham fri. De to premonstratenserne ble satt i fengselet sammen med fangene som var brakt fra Gorkum. Den siste som ble kastet i fangehullet, var den hellige sekularpresten Andreas Wouters. Den 7. juli falt han i hendene på en gjeng sjøtiggere på jakt etter papister. Han ble overført til Brielle og slengt i fengsel sammen med fangene fra Gorkum og de to premonstratenserne.

Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.

Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.

Guardianen Nikolas Pieck ble hengt først. Etter at hans mektige stemme var blitt stilnet, mente en kalvinistisk predikant at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Da sviktet motet til en av dem, fransiskanernes sekstenårige bror Hendrik, som byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart ble han løslatt. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt. I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da klarte han ikke p. Hieronymus å holde seg lenger og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken. Etter å ha fått skåret bort en tatovering av et kors, ble p. Hieronymus hengt.

Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.

Denne slående forestillingen rørte bødlene, som sa: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».

Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24).

Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.

Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.

Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.

Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. Den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec) (gråbrødrene), en reformgren av fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.

Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.

Hadrian og Jakob æres spesielt i Premonstratenserordenen, som de tilhørte. I kunsten fremstilles de med bøddelens tau rundt nakken og martyrpalmer i hendene. Hadrian holder den pavelige tiara og nøkler, som symboliserer forsvaret av paven i Roma som Kirkens overhode. Jakob holder kalken, som symboliserer hans forsvar for realpresensen i eukaristien.