Den hellige Herman av Alaska (~1756-1837)

Den hellige Herman av Alaska (ru: German Aljaskinskij; Герман Аляскинский) ble født rundt 1756 (andre kilder sier 1760) i Serpukhov, en by i bispedømmet Moskva i Russland. Han kom fra en familie av kjøpmenn, men hans opprinnelige fornavn og etternavn er ikke kjent. Han var svært from helt fra sin ungdom, og da han var seksten år gammel, trådte han inn i Treenighetsklosteret St. Sergius nær Finskebukta, rundt femten kilometer fra St. Petersburg. Han tilbrakte også en tid i klosteret Sarov ved Moskva, hvor han møtte p. Nazarius, som ble hans starets (eldste) i Valaamo.

Mens Herman var i klosteret St. Sergius, fikk han en verkebyll på høyre side av halsen. Byllen vokste fort og vansiret ansiktet hans. Det ble vanskelig for ham å svelge, og lukten var uutholdelig. I denne kritiske situasjonen forventet han å dø. Han oppsøkte ikke lege, men han låste celledøren og falt på kne foran et ikon av Himmeldronningen. Han ba iherdig under tårer hele natten om han kunne bli helbredet. Deretter tok han en våt klut og strøk over Guds Mors ansikt, og med denne kluten dekket han byllen. Han fortsatte å be under tårer inntil han falt i søvn av ren utmattelse på gulvet. I en drøm så han Jomfru Maria helbrede ham.

Da Herman våknet om morgenen, fant han til sin store overraskelse at han var fullstendig helbredet. Byllen hadde forsvunnet, selv om den ikke hadde sprukket, og den etterlot bare et lite merke som et minne om miraklet. Leger som fikk beskrevet denne helbredelsen, trodde ikke på det, og de sa at byllen enten måtte hadde sprukket eller var skåret åpen.

I fem eller seks år fortsatte Herman å bo i klosteret St. Sergius før han ble overført til klosteret Valaamo. Klosteret Valaamo (Gamle Valaamo) var grunnlagt på slutten av 1300-tallet på Valaam, den største øya i innsjøen Ladoga. I årene 1812-1940 var Ladoga-sjøen grense mellom Finland og Russland, og klosteret ble evakuert under Vinterkrigen i 1939-40, da 150 munker slo seg ned i Heinävesi i Finland. Denne kommuniteten eksisterer fortsatt som Nye Valamo. I 1989 ble klostervirksomheten i Valaamo gjenopptatt.

Herman kom til å elske klosteret Valaamo, dets uforglemmelige superior, den fromme eldste Nazarius, og alle brødrene. Nazarius så den unge eremittens nidkjærhet og ga ham tillatelse til å bosette seg i ødemarken, som var en dyp skog kalt Serdobol rundt halvannen kilometer fra klosteret. På helligdager vendte han tilbake til klosteret.

På et tidspunkt mottok han i Valaamo tonsuren som munk og klosternavnet Herman, men han ble aldri presteviet. Senere fulgte han Nazarius til Sanaksar, hvor den hellige Teodor av Sanaksar (d. 1791) var deres hegumen. Han var en disippel av den hellige Paisius Velitsjkovskij (1722-94). En av de bøkene som Herman brakte med seg til Amerika, var den slaviske Filokalia, utgitt i 1794. Han absorberte den åndelige visdommen som den inneholdt, og ga den videre til andre. Gjennom ham kom Paisius' innflytelse også til Amerika.

I andre halvdel av 1700-tallet ble Russlands grenser utvidet nordover. På denne tiden oppdaget russiske kjøpmenn øygruppen Aleutene, som består av mer enn 300 øyer og strekker seg fra Alaska mot Kamtsjatkahalvøya i Russland. Øygruppen skiller Beringhavet fra Stillehavet. Alexej Tsjirikov gjorde formelt krav på Alaska og Aleutene for Russland i 1741. I begynnelsen ble det sendt årlige ekspedisjoner fra Russland for å jakte på sjøoter for pelsens skyld. Men på 1780-tallet hevdet den russiske pelshandleren Gregor Sjelikov at disse ekspedisjonene var unødvendig dyre og farlige og argumenterte for permanente handelsstasjoner i Alaska.

Sommeren 1784 dro Sjelikov til Kodiakøya for å etablere sin Alaska-base. Han ble møtt av fiendskap og væpnet motstand, men han slo den voldsomt ned. Deretter vendte han tilbake til St. Petersburg for å melde fra om sin erobring til tsarina Katarina den store (1729-96) og anmode om monopol på pelshandelen. Han innsatte Alexander Baranov som selskapets bestyrer og i praksis diktator for den lille russiske kolonien. Sjelikov levde ikke lenge nok til å oppleve at hans selskap Golikov-Sjelikov, senere Det russisk-amerikanske handelskompaniet, fikk sitt monopol, og han vendte heller aldri tilbake til Alaska. Baranov styrte imidlertid både selskapet og kolonien med jernhånd i 27 år. Kolonien var aldri spesielt innbringende på grunn av kostnadene ved transport.

For å overbevise det keiserlige hoff om sine seriøse planer for kolonien, understreket Sjelikov at med åpningen av dette området ble det også behov for å evangelisere de lokale innbyggerne. Han dro derfor til klostrene Valaamo og Konevitsa ved den finsk-russiske grensen for å rekruttere monastiske frivillige til den nye bosetningen i Alaska. Med velsignelse fra Den hellige synoden ga metropolitt Gabriel eldste Nazarius i oppdrag å velge ut dyktige brødre fra Valaamo til dette hellige foretaket. Ti menn ble plukket ut, ti munker og to noviser: Arkimandritt Joasaf (Bolotov), hieromunkene Juvenal, Makarios, Athanasius, Stefan og Nektarios, munkene Joasaf og Herman og hierodiakonene Nektarios og Stefan. Sammen med dem reiste ti innfødte fra Alaska som hadde blitt brakt til Russland av Gregor Sjelikov i 1786.

De forlot St. Petersburg den 21. desember 1793 og kom til Kodiak den 24. september 1794 om bord på et skip ved navn De tre hierarker etter å ha reist 1200 mil på 293 dager. Munkene var sjokkerte over forholdene i kolonien. Det var ikke de fattige levekårene, det ugjestmilde været eller de innfødtes merkelige skikker og mat som opprørte munkene, men den voldelige og undertrykkende oppførselen til sine egne russiske landsmenn. Innen få uker sendte arkimandritt Joasaf Bolotov livfulle rapporter om misbruk tilbake til Sjelikov, i den tro at han ville gripe inn. Men de fikk ikke noe svar.

På Kodiakøya oppdaget misjonen hundrevis av innfødte som hadde fått rudimentær opplæring i den ortodokse tro og blitt døpt av legmenn. Sjelikov selv hadde døpt rundt 200 aleutere på Kodiakøya. I løpet av kort tid hadde misjonærene døpt flere tusen mennesker. Den nidkjære hieromunken Juvenal skal personlig å ha døpt flere tusen, men han led martyrdøden i 1796, drept av fiendtlige innfødte. Det ble organisert en skole for å utdanne de nydøpte barna, og en kirke ble bygd på stedet hvor misjonærene bodde. Til tross for selskapets undertrykkelse strømmet innfødte til for å slutte seg til kirken. Misjonens suksess kan bare forklares med misjonærenes heroiske anstrengelser for å forsvare alaskerne fra Baranov og hans bødler, men også med deres sensitive holdning til aleuternes før-kristne spiritualitet. De russiske munkene presenterte ikke den ortodokse kristendommen som en avskaffelse, men som en oppfyllelse av deres gamle religiøse arv. I tillegg ga munken Hermans personlige eksempel de innfødte et håndfast bevis på at når evangeliet ble omfavnet med full hengivelse, produserte det gudelike menn.

Etter fem år vendte arkimandritt Joasaf, hieromunk Makarios og diakon Stefan tilbake til Russland i 1798 for å gi en førstehånds rapport om Baranovs skandaløse handlinger. Da de vendte tilbake til Alaska i 1799, sank skipet Føniks i Stillehavet mellom Kamtsjatka og Aleutene og alle om bord omkom, inkludert arkimandritt Joasaf, som nettopp var opphøyet til biskop. Som hevn for deres stadige «innblanding» plasserte Baranov de resterende munkene i husarrest i 1800 og forbød dem ytterligere kontakt med de innfødte. De andre munkene døde en etter en inntil bare Herman var igjen.

Herman følte at det var hans plikt å beskytte aleuterne mot utnytting. Han forsvarte dem mot den ofte grusomme behandlingen fra dem som kontrollerte kolonien. Hans omsorg for deres behov bevitnes av brev han sendte til den tidligere administratoren av kolonien, Simeon Ivanovitsj Janovskij. Herman gikk også i forbønn for de undertrykte hos makthaverne og hjalp dem som var i nød på alle mulige måter. Han forble alltid i åndelig kontakt med sitt hjemland, og så sent som i 1823, etter tretti år i Amerika, skrev han brev til Nazarius' etterfølger, hegumen Innocent.

For å unngå trakassering og muligens til og med likvidasjon fra Baranovs menn forlot Herman Kodiak en gang mellom 1808 og 1818 og flyttet til Spruce Island, fem kilometer lenger nord. Øya er skilt fra Kodiak av et rundt to kilometers bredt strede og er nesten fullstendig dekket av skog. Han kalte øya «Nye Valaam» til ære for sitt tidligere bosted på øya Valaam i Ladoga, hvor tidligere generasjoner av ortodokse munker hadde satt ut fra for å evangelisere Karelen, Lappland og finske stammefolk. Der gravde han en hule i bakken med sine egne hender, og der bodde han den første sommeren. For vinteren ble det bygd en celle for ham ved siden av hulen, og der bodde han resten av livet. Hulen gjorde han om til en grav for seg selv. Han bygde også en trekirke viet til Frelserens Oppstandelse, et trehus som kunne brukes til skole, og et gjestehus ikke langt fra cellen. En hage ble anlagt foran cellen. På Nye Valaam tilbrakte Herman resten av sitt liv mens han underviste aleutene, pleide de syke, oppdro foreldreløse, ba og utførte mirakler. Det viktigste var at Herman gjennom sin vennlighet, medfølelse og personlige hellighet eksemplifiserte et ideelt kristent liv.

Herman spadde selv opp sin hage og plantet poteter og kål og ulike grønnsaker i den. For vinteren preparerte han sopp ved å salte og tørke dem. Salt skaffet han seg fra sjøvann, og han bar tang opp fra stranden for å bruke som gjødsel. Han bar samme klær vinter som sommer, i stedet for skjorte bar han en serk av hjorteskinn, som hadde på seg i flere år av gangen. Han byttet den aldri, slik at skinnet var fullstendig utslitt og blankt. I tillegg hadde han støvler eller sko, en gammel og falmet prestekjole (riasa), full av bøter, og hodeplagget (klobuk).

En smal benk dekket av et utslitt hjorteskinn gjorde tjeneste som seng. Som hodepute brukte han to mursteiner, og de var skjult for besøkende av et skinn eller en skjorte. Han brukte ikke noe teppe, i stedet dekket han seg med en treplanke som lå på ovnen. Denne planken som Herman selv kalte sitt klede, ville han at skulle brukes til å dekke hans levninger, den var like lang som ham selv. Når Herman var gjest hos administratorene av Det russisk-amerikanske handelskompaniet, satt han med dem til midnatt. Han tilbrakte aldri natten med dem, men uansett vær vendte han alltid tilbake til sin eneboercelle. Hvis det av en eller annen ekstraordinær grunn var nødvendig for ham å tilbringe natten borte fra cellen, sov han ikke i det hele tatt og rørte aldri den sengen som var gjort klar for ham.

Den eldste spiste svært lite. Som gjest rørte han knapt maten og spiste aldri middag. I cellen besto middagen av en vært liten porsjon fisk eller noen grønnsaker. Hans legeme, avmagret på grunn av arbeid, nattevåk og faste, var omhyllet av lenker som veide rundt åtte kilo. De finnes fortsatt i hans kapell. Hans kjærlighet til Alaskas folk var oppriktig, og han fant lykke i det å være blant barna. Det ble sagt at hans kjærlighet var så genuin at han kunne se inn i hjertene til sine åndelige barn og hjelpe dem.

Et skip fra USA brakte en smittsom sykdom til Sitka Island, og derfra spredte den seg til Kodiak Island. Det var en dødelig sykdom som begynte med feber, en kraftig forkjølelse og pusteproblemer og endte med kuldegysninger, og etter tre dager var offeret død. På øya var det verken lege eller medisin. Sykdommen spredte seg fort gjennom landsbyen, og deretter gjennom de omliggende områdene. Den rammet alle, selv spedbarn. Dødeligheten var så stor at i tre dager var det ingen til å grave graver og de døde ble ikke gravlagt. Den fryktelige sykdommen varte i en måned og døde etter hvert ut. Herman besøkte hele tiden de syke, trøstet dem i deres frykt, ba, brakte dem til bot eller forberedte dem på døden. Han sparte seg aldri.

Herman ønsket ikke noe for seg selv i livet, og helt fra han kom til Amerika hadde han på grunn av sin ydmykhet avslått verdigheten som hieromunk (prestemunk) og arkimandritt og bestemte seg for alltid å bli værende en enkel munk. Uten den minste frykt for de mektige i denne verden arbeidet han med all oppriktighet for Gud. Men vennlig kjærlighet kritiserte han mange for deres umåteholdne liv, uansett stilling og rang, og for å undertrykke aleuterne. Etter at administratoren av kolonien, Janovskij, hadde mottatt en av hans klager, skrev han til St. Petersburg og forlangte ham fjernet fordi det virket som om han satte opp aleuterne mot administrasjonen. Men hans anklage viste seg ubegrunnet, og det endte med at Janovskij ble en av Hermans beundrere.

En gang kom det en inspektør til Spruce Island sammen med administratoren av kolonien og ansette i handelskompaniet for å gjennomsøke Hermans celle. De forventet å finne eiendeler av stor verdi i hans celle, men da de ikke fant noe av verdi, begynte en av kompaniets ansatte, Ponomarkhov, å rive opp gulvet med en øks, uten tvil med sine overordnedes samtykke. Da sa Herman: «Min venn, du har løftet øksen forgjeves, dette våpenet skal koste deg livet». En tid senere trengtes folk i Fort Nicholas, og av den grunn ble flere russiske ansatte sendt dit fra Kodiak – blant dem var Ponomarkhov. Der hogg de innfødte i Kenai av ham hodet mens han sov.

Herman måtte også tåle mange sorger fra onde ånder. Han avslørte selv dette til sin disippel Gerasim. Men han mottok også mange overnaturlige gaver fra Gud. På Spruce Island kom det en gang en flodbølge, og innbyggerne kom til den eldste i stor frykt. Herman tok da et ikon av Guds Mor med fra huset hvor hans studenter bodde, satte det på en sandbanke og begynte å be. Deretter forsikret han innbyggerne om at vannet ikke ville stige høyere enn der ikonet var, og det gjorde det heller ikke. En gang det var en stor brann på øya, sies det at han gravde en grøft og stanset flammene.

Før sin død forutsa Herman at det ikke ville være noen prest til å gravlegge ham og at han ville være glemt i tretti år. Han døde den 15. november 1837, men ble ikke gravlagt før den 13. desember fordi det ikke kunne komme noen prest tidligere for å feire begravelsen. Noen historier sier at Herman ble drept av innfødte.

Det stemte også at han kom til å bli glemt helt til den første undersøkelsen av hans liv i 1867 av biskop Peter av Alaska. Denne undersøkelsen ble fulgt av utgivelsen av hans biografi i 1894, i 1900 og i 1952. I 1952 ble det også skrevet en akathistos (hymne til en helgen) til hans ære.

Den 11. mars 1969 proklamerte storsynoden i Den ortodokse kirke i Amerika (OCA) høytidelig Universalkirkens helligkåring av starets Herman av Alaska. Han var den første helgen fra Amerika som ble helligkåret av den ortodokse kirke. Selve helligkåringen ble proklamert den 9. august 1970 i Oppstandelseskatedralen på Kodiak i Alaska av OCA med en parallell seremoni i synodalkatedralen i San Francisco av Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland (ROCOR). Hans legeme ble overført fra hans grav under kirken Ss Sergius og Herman av Valaamo på Spruce Island til Oppstandelseskatedralen på Kodiak.

Herman av Alaska minnes på flere dager i kirkeåret. På grunn av en feil i registrene ble 13. desember (25. desember etter den gregorianske kalenderen) lenge holdt som hans dødsdag og dermed minnedag (det er mest trolig hans begravelsesdag), og på grunn av den lange tradisjonen har denne minnedagen blitt beholdt. Hans egentlige dødsdag 15. november (28. november gregoriansk) feires også. Det gjør også hans helligkåring den 27. juli (9. august gregoriansk). I tillegg er andre søndag etter pinse Synaxis (fellesfest) for de hellige i Nord-Amerika.

Størstedelen av Hermans relikvier befinner seg i Oppstandelseskirken på Kodiakøya. Hans opprinnelige grav i kirken Ss Sergius og Herman på Spruce Island er også et viktig valfartssted, hvor pilegrimer ofte tar med seg jord fra hans grav og vann fra kilden som har fått hans navn. En del av hans relikvier er skrinlagt i kapellet St. Ignatius i The Antiochan Village i Pennsylvania i USA, hovedkvarteret for Det antiokiske ortodokse kristne erkebispedømmet i Nord-Amerika, hvor han betraktes som en av deres skytshelgener.

Med velsignelse fra den hellige Johannes Maksimovitsj, erkebiskop av Shanghai og San Francisco, ble det i 1962 opprettet et selskap av ortodokse bokhandlere og forlag ved navn St. Herman of Alaska Brotherhood for å utgi ortodoks misjonsinformasjon på engelsk, og dette brorskapet gjorde mye for å fremme hans helligkåring. På Kodiakøya er det et ortodoks teologisk seminar som bærer hans navn, og det samme gjør utallige ortodokse sognekirker over hele verden. I 1993 besøkte patriark Aleksij II (1990-2008) Kodiakøya for å ære Hermans relikvier. Han etterlot som gave en utsmykket lampada (oljelampe) som brenner konstant over relikvaret. Pilegrimer fra hele verden salves med olje fra denne lampada.