Den hellige Paisius (ru: Paisij; Паисий) ble født som Peter Ivanovitsj Velitsjkovskij (ru: Pjotr; Пётр Иванович Величковський) den 21. desember 1722 i byen Poltava i det som da ble kalt «Lille Russland) (Malaja Rossija), nå Ukraina. Han var den ellevte av tolv barn av en prest ved navn Johannes (ru: Ivan) og hans hustru Irene, og han fikk ved dåpen navnet Peter til ære for den hellige metropolitt Peter av Moskva (1308-26), som har festdag den 21. desember.
Etter at barnas far døde, oppdro moren dem til stor fromhet. Den trettenårige Peter ble i 1735 sendt for å studere ved Mogila-akademiet i Kiev (nå Kyjiv, hovedstaden i Ukraina), som var oppkalt etter metropolitt Peter Mogila (ukr: Mohyla) av Kiev (1633-47). Etter fire år bestemte han seg i 1739 for å forlate verden og bli munk, og han forlot akademiet uten å avlegge eksamen. Som syttenåring dro han ut på leting etter et kloster og en god åndelig far. I syv år besøkte han ulike klostre, inkludert det berømte huleklosteret i Kiev, men han følte seg ikke tiltrukket av noen av klostrene i Ukraina.
Peter mottok tonsuren som rassofor («kappebærer»; gr: ρασσοφορος; rassoforos; ru: рясофоръ; rjasofor), den første munkegraden, men ennå ikke stavrofor («korsbærer»; gr: σταυρφορος; stavroforos; ru: крестоносецъ; krestonosets), den neste munkegraden, som også kalles «lille skjema» eller «å motta kappen» (gk: μανδύας, mandyas; ru: мантия, mantija). Dette skjedde i klosteret St. Nikolas Medvedevskij og han mottok navnet Plato. Men han fant at det ikke var noen erfaren eldste der som kunne lære ham lydighet eller gi ham åndelig veiledning. Han ønsket ikke å starte sitt monastiske liv uten en slik veiledning, så han forlot klosteret en uke etter sin tonsur med sin eldstes velsignelse.
Først dro han til Kiev, hvor han tilfeldigvis traff sin svigerinne, enke etter hans eldre bror, erkeprest Johannes. Hun informerte ham om hans mors sorg da han forlot Kiev og at hennes mentale helse så ut til å ha blitt merket av hennes sorg. Da viste en dag en engel seg for henne og fortalte henne at hun i stedet for å elske Skaperen med hele sitt hjerte og sjel, elsket hun hans skapning (sin sønn) mer. På grunn av denne overdrevne kjærligheten, fortsatte engelen, tenkte hun på å sulte seg til døde, noe som ville resultere i hennes evige fordømmelse. Engelen sa at ved Guds nåde ville hennes sønn bli munk, og at hun også skulle gi avkall på verden og bli nonne. Etter dette ble moren rolig og aksepterte Guds vilje. Hun trådte inn i et kloster og mottok tonsuren med navnet Juliana. Etter rundt ti år døde hun.
Mens Plato var i Kiev, møtte han to munker fra Romania som skulle til å vende tilbake til hjemlandet. Etter å ha krysset grensen inn i Moldavia kom de rundt 1745 til Valakia og sketen St. Nikolas, som kalles Treisteny. Sketens eldste, hieroskjemamunk Mikael, var borte fordi han hadde noen ærend i Ukraina, så Plato og hans ledsagere ble ønsket velkommen av superioren, p. Demetrius. Plato ble satt under generell lydighet og gitt en celle nær sketen, hvor han kunne se kirken fra.
En natt Plato sov, ble det slått på klosterets semantron (et slaginstrument i tre) som kalte munkene til matutin, men han hørte den ikke. Han bråvåknet og sprang til kirken, bare for å finne at evangeliet allerede var blitt lest og litaniet var i ferd med å synges. I sin sorg og skam gikk han ikke inn i kirken, men vendte tilbake til sin celle og gråt bitre tårer. Etter liturgien, da det var tid for måltidet, var superioren og den eldste overrasket over at Plato ikke var sett i gudstjenesten. Den eldste ga ordre om at måltidet skulle utsettes mens han sendte en p. Athanasius for å finne ut hva som hadde skjedd med Plato. P. Athanasius fant ham og spurte hvorfor han gråt. Med vanskeligheter klarte Plato å fortelle ham grunnen til sin sorg. P. Athanasius prøvde å trøste ham og tryglet ham om å komme til sketen, hvor de andre ventet på ham. Til slutt ble han overtalt til å gå.
Da Plato så brødrene sitte ved bordet uten å spise, falt han ned for dem og ba gråtende om tilgivelse. Den eldste og superioren løftet ham opp og hørte fra p. Athanasius grunnen til hans sorg. Den eldste sa at Plato ikke skulle sørge over noe som hadde skjedd utilsiktet og gjorde sitt beste for å trøste ham. Men fra da av ville Plato aldri ligge ned for å sove, men satt på en benk og sov.
En dag besøkte eldste Onofrios av Kyrkoul sketen og snakket om sin egen skete i Kyrkoul. Plato lengtet etter å se Kyrkoul, så han ble med Onofrios tilbake dit. Han ble værende der en tid og samtalte med Onofrios om å overvinne lidenskapene, kampen med demoner, uavlatelig bønn og andre sjelenyttige emner. Dette såkornet falt i god jord og bar senere åndelig frukt i hundrefold.
Med tiden ble Plato fylt av lengsel etter å besøke Athosfjellet. Han ba brødrene i sketen og dem i andre sketer om deres tilgivelse og velsignelse for reisen. Han takket dem også for deres vennlighet og for deres faderlige instruksjon. De velsignet ham og lot ham reise i fred. Ennå var han bare 24 år gammel.
Plato dro til Athosfjellet i 1746 og kom til Den store lavra den 4. juli, kvelden før festen for den hellige Athanasius av Athos (ca 920-ca 1003). Hans ledsager på reisen, hieromunk Tryfon, ble syk og døde etter fire dager. Plato ville ha dødd av den samme sykdommen hadde det ikke vært for de russiske munkenes pleie. Han kom seg og levde i ensomhet i en celle kalt Kaparis nær klosteret Pantokrator. Han dro rundt og besøkte munkene og eneboerne mens han lette etter en åndelig far, men han var ute av stand til å finne noen som var egnet.
I 1750 besøkte den hellige Basilios av Poiana Marului i Romania Athosfjellet og tilbrakte en tid sammen med Plato, som ba ham om den monastiske tonsuren. Den eldste Basilios etterkom hans anmodning og ga ham navnet Paisius. Deretter vendte p. Basilios tilbake til sin skete i Valakia. Rundt tre måneder senere kom en ung munk ved navn Bessarion til Athosfjellet fra Valakia. Han gikk rundt til klostrene og lette etter en instruktør, men han fant ikke noen. Han kom også til Paisius og ba ham om å fortelle noe om å redde sin sjel. Paisius sukket og fortalte ham at han selv hadde lett etter en instruktør uten suksess. Likevel hadde han medfølelse med Bessarion, så han snakket litt med ham om de kvalifikasjonene som var nødvendig for en sann instruktør, og om Jesusbønnen. Etter å ha hørt på ham, sa Bessarion: «Hva mer leter jeg etter?» Han falt på kne foran Paisius og tryglet ham om å bli hans eldste. Paisius ønsket ikke å bli noens eldste, men ønsket i stedet å være under autoritet selv. Den gråtende Bessarion ble værende i tre dager inntil Paisius gikk med på å akseptere ham som en venn, og ikke en disippel. I rundt fire år bodde de sammen og oppfylte Guds bud mens de la bort sin egen vilje og adlød hverandre som likemenn.
Andre disipler begynte å slutte seg til dem, og deres antall fortsatte å vokse. Siden de trengte en prest og en skriftefar, tryglet de Paisius om å akseptere ordinasjon. Han ville ikke høre om dette og nektet gjentatte ganger å gå med på det. De ga imidlertid ikke opp. De spurte ham hvordan han kunne forvente å lære brødre lydighet og legge bort sin egen vilje når han nektet å adlyde de tårefylte bønnene til dem som ønsket at han skulle akseptere. Til slutt sa han: «La Guds vilje skje». I 1754 ble Paisius presteviet og ble gitt sketen Profeten Elias, hvor han begynte å ta imot enda flere disipler. P. Paisius ble værende på Athosfjellet i alt sytten år. I denne tiden fikk han også tid til å kopiere greske patristiske bøker og oversette dem til slavisk.
I 1764 ba fyrst Grigore III Ghica av Moldavia (1764-67; 1774-77) Paisius om å gjenopplive det monastiske livet i hans land. P. Paisius svarte positivt på anmodningen, og han dro til Moldavias hovedstad Iassi sammen med 64 disipler. Der ble han gitt klosteret Dragomirna femten kilometer fra byen Suceava og på grensen mellom Bukovina og Moldavia. Der ble han værende i tolv år, og antallet munker økte til 350. Hans venn hieromunk Alexius kom fra Valakia for å besøke ham, og p. Paisius ba ham om å gi ham tonsuren inn i Store skjema, den høyeste munkegraden. P. Alexius gjorde dette, men uten å gi ham noe nytt navn. Mens Paisius var i Dragomirna, korrigerte han de slaviske oversettelsene av patristiske bøker ved å sammenligne dem med de greske manuskriptene han hadde kopiert på Athosfjellet.
I 1768 brøt det ut krig mellom Russland og Tyrkia, og mange slag ble utkjempet i Moldavia og Valakia. Dragomirna og skogene rundt ble fylt med flyktninger fra landsbyene nær slagmarkene. En ny katastrofe skjedde i 1771 da det brøt ut pest. Da Dragomirna og Bukovina kom under kontroll av østerrikske katolikker, flyktet Paisius og hans flokk til Moldavia. I oktober 1775 dro han til klosteret Sekul («halshogging»), som var viet til den hellige Johannes Døperen, med mange av sine munker.
Sekul var for lite for det store antall munker, som var presset sammen med tre til fem i hver celle. Om våren skulle enda flere brødre ankomme fra Dragomirna, så nye celler måtte bygges. Etter tre års arbeid var hundre celler gjort ferdig, og alle hadde plass. Men fortsatt økte antallet, så de var nødt til å se seg om etter et større kloster.
Fyrst Grigore III Ghica ble i 1777 myrdet av osmanerne fordi han motsatte seg Østerrikes anneksjon av Bukovina. Hans etterfølger, fyrst Konstantin Moruzi (1777-82) skrev til den eldste og sa at det ikke fantes noe større kloster enn Neamts, rundt to timer fra Sekul. Den 14. august 1779 flyttet Paisius til klosteret Neamts, hvor han tilbrakte de siste femten årene av sitt liv med å oversette kirkefedrenes skrifter. Han organiserte kommuniteten i henhold til typikon (regel) fra Athosfjellet. Han samlet rundt tusen munker i klosteret og instruerte dem i hjertets ustanselige bønn.
Erkebiskop Ambrosius besøkte Paisius i Neamts i 1790 og ble værende i to dager for å samtale med den eldste. Under søndagsliturgien opphøyet han Paisius til rang av arkimandritt. Han ble værende i enda to dager, og deretter reiste han etter å ha velsignet alle. Året før sin død skrev Paisius en forkortet utgave av Filokalia (ru: Dobrotoljubije) i to bind, som ble grunnlaget for senere utgaver av Filokalia.
Paisius døde den 15. november 1794, 72 år gammel. Det er mulig at Gud avslørte hans dødsdag til ham på forhånd, for han sluttet med å oversette bøker. Han bare så over og korrigerte dem som allerede var blitt oversatt. Han var syk i fire dager, men han følte seg frisk nok til å være tilstede i liturgien på søndagen. Etter gudstjenesten ba han alle om å komme og motta hans velsignelse. Han sa farvel til dem alle, og deretter vendte han tilbake til sin celle og ville ikke motta noen. Få dager senere, den 15. november, mottok han sakramentene igjen og overga sin sjel til Gud. Hans begravelse ble feiret av biskop Benjamin av Tuma, og en mengde prester, munker, legmenn, adelsmenn og vanlige folk deltok. Paisius' relikvier ble avdekket i 1846, 1853, 1861 og 1872, og de ble funnet å være intakte.
Paisius har hatt en enorm innflytelse, ikke bare i Romania, men over hele den ortodokse verden. Hans disipler reiste til Russland, hvor de ga støtet til den åndelige fornyelsen på 1800-tallet med slaviske oversettelser av Filokalia og tradisjonen med eldstevesen som de hadde lært av Paisius. Han hadde enorm innflytelse på de eldste i klosteret Optina, både gjennom sine oversettelser og gjennom sine personlige disipler, som den hellige admiral Theodor Usjakov (ru: Fjodor; Фëдор) (1744-1817), som gikk av i 1807 og trakk seg tilbake til klosteret Sanaksar i dagens russiske republikk Mordovia. Paisius' oversettelse av Filokalia var en av favorittbøkene til den hellige Serafim av Sarov (1759-1833), som fikk tillatelse til å dra til Sarov for åndelig oppbyggelse av Paisius' nære klostervenn, abba Dositheos nær Kiev.
Paisius' innflytelse nådde også til Amerika gjennom den hellige Herman av Alaska (ca 1756-1837). Herman fikk sin opplæring av eldste hvis åndelige formasjon var veiledet av Paisius. Han møtte først p. Nazarius, som ble hans eldste i Valaamo, i Sarov, deretter fulgte han ham til Sanaksar da den hellige Theodor av Sanaksar (d. 1791) var deres hegumen. En av de bøkene som Herman brakte med seg til Amerika, var den slaviske Filokalia, utgitt i 1794. Han absorberte den åndelige visdommen som den inneholdt, og ga den videre til andre.
I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Paisius' minnedag er dødsdagen 15. november (26. november etter den gregorianske kalenderen). Han kalles Paisie de la Neamts på rumensk og regnes som grunnlegger av det moderne østlige ortodokse eldstevesenet.